Martin Luther har regnet opp femti «fortjenester», som til sammen utgjør hva han kaller en «klagesang».  Den er å finne i et tillegg til innledningen til Store Galaterbrevs-kommentar (oppl 1538).  Oppregningen følger kapitlene i tur og orden, men å anvise de vers eller avsnitt det er tale om.  Den oppgaven har han overlatt til leseren.  

Slik ville Luther vise at det fins ingen fred mellom Kristus og Belial (2 Kor 6:15).  Slekter kommer og går.  Det gjør også sektene, for djevelen sover ikke, sier Luther .  Det hadde han selv erfart gjennom angrepene fra til sammen tjue sekter gjennom like mange år, hver gang med noe nytt og uventet.  Den aller siste ville utrydde De ti bud fra menigheten med den begrunnelse at menneskene ikke trenger lovens skremsler, men den vennlige formaning med Kristi nåde.  Altså må Gud åpenbare sin vrede uten loven.  Luther sikter her til en uberettiget form for antinomisme (anti nomos dvs «mot lov»).  

Den falne menneskenatur vil ha sin egen rettferdighet bekreftet hos Gud og mennesker.  Det fikk allerede Guds profeter i den gamle pakt erfare.  Luther viser til eksemplene Hoseas og Mika (se Hos 4 og Mi 2:1-9, jf Tit 3:11).  Den som utøver prekenembetet ved å skille loven fra evangeliet, røver et stort stykke av Guds ord og opptrer som falsk profet (el heretiker, vranglærer).  Tilhørerne får ikke kjenne Gud i hans nåde, men blir fanget i egen rettferdighet.

Luther markerer det bibelske anliggende med sluttordene til Første parten i Lille Katekisme.  I grunnteksten er de føyd til billedforbudet, som er et spesialtilfelle av Første bud.  Luther har oppfattet at troen er poenget (2 Mos 20:5f).  Guds hellige lov avslører at synden mot Det første bud bryter alle bud og fortjener straff med følger for tredje og fjerde ættledd, mens Gud lover miskunn i tusen ættledd mot dem som holder hans bud.  «Derfor skal vi også elske Gud og sette all vår lit til ham og gjerne gjøre etter hans bud».  Det er som om Luthers forklaring lener seg til den Andre parten om Troen, og fremhever vårt forhold til Det første bud som den altavgjørende hovedsak i alle partene og i den troendes liv.  

Hvor Kristus er troens rettferdighet for Gud, oppstår partier (heresier).  Hvor Kristus bygger sin kirke, bygger som kjent djevelen sitt kapell til forsvar for egenrettferdighetens ære.  De later som om Guds ord er utgått fra dem, eller kommet bare til dem (1 Kor 14:36).  Det må en prest (el predikant) vite.  Sektenes kirkeødeleggende virksomhet er godt for noe.  Det blir klart hvem troens bekjennere er, de som holder fast ved den rett utlagte Skrift fra dens Herre, og etterfølger apostelordets lære fra ham.  Forholdet til apostelordets lære avslører forholdet til åpenbaringsordets Gud.  Her skilles sann og falsk teologi.  (1 Kor 11:19)

Jesus innskjerpet profetenes domsforkynnelse da han avviste fariseernes lære.  Det samme gjorde apostlene.  Denne kirkestrid tar ikke slutt før på Dommens dag.  Fariseismens menneskesyn og frelseslære følger kirken som en skygge gjennom historien.  Det skjer over alt hvor man under skinn av kristentro lærer tilhørerne at de har evnen til å velge det gode fremfor det onde, og samarbeide med Gud om frelsen.  Slik blir evangeliet om Guds frie nåde tilpasset forestillingen om den bleksottige og snille allfader som med utrakte armer venter på alle.  Denne antinomistiske villfarelse er fra gammelt av kalt «billig nåde».  Den tar hverken Guds hellighet eller menneskets syndeforderv på alvor, for den tar hverken lov eller evangelium på alvor.

Falsk teologi har utspring i menneskets iboende trang til å begrunne sitt gudsforhold med støtte i egne tanker, ord og gjerninger.  Her handler det ikke om tenkte tilfeller og prinsipielle betraktninger på akademisk nivå, men om virkeligheter - om arvesyndens motstand i alle mennesker, og om åpenbaringsordets Gud og den bibelkunnskap som lar oss kjenne ham gjennom den han utsendte, Jesus Kristus.  

Hjertets frafall gir seg til kjenne, når man enten reserverer seg eller motsier apostelordet fra Skriftens Herre.  Da står ikke bibelordenes virkekraft i Den Hellige Ånds tjeneste, men tjener egenrettferdighetens kirkevirksomhet, utlevert til snusfornuftig synsing og menneskers interessekontroll.  Den falske teologi har mange ansikter, som hver på sin måte pranger med sin lysende fortjeneste.  

Martin Luthers illustrasjon ved hjelp av Pauli brev til galaterne

Kap 1.  Egenrettferdigheten

(1) leder bort fra kallet, gitt av nåde,

(2) foretrekker et annet evangelium,

(3) forviller troendes sjeler,

(4) forvrenger Kristi evangelium,

(5) er en forbannelse,

(6) søker å vinne mennesker,

(7) er mennesker til behag,

(8) er ikke Kristi tjener,

(9) kommer av mennesker – ikke ved åpenbaring.  

(10) Den ypperste lovrettferdighet er ingenting.  

(11) Den ødelegger Guds kirke.

Kap 2

(12) Den gjør rettferdiggjørelsen umulig med gjerninger,

(13) gjør de rettferdige i Kristus til syndere,

(14) gjør Kristus til syndens tjener,

(15) gjenoppbygger den nedbrutte synd,

(16) gjør oss til overtredere,

(17) forkaster Guds nåde,

(18) anser Kristus for å være død forgjeves.

Kap 3

(19) Den gjør oss til uforstandige galatere,

(20) forhekser,

(21) lytter ikke til sannheten,

(22) korsfester Kristus på nytt,

(23) tror at den har sine gjerninger å takke for Ånden,

(24) begynner i Ånden og ender i kjødet,

(25) er under forbannelse,

(26) gjør tillegg til Guds testamente og forakter det,

(27) gjør at synden flommer over,

(28) blir lagt under synd.

Kap 4

(29) Egenrettferdigheten treller under elendige ”makter”,

(30) gjør at evangeliet blir forkynt forgjeves,

(31) gjør at all erfaring og alt arbeid er forgjeves,

(32) gjør oss til treller og tjenestekvinnens sønn,

(33) gjør oss arveløse sammen med tjenestekvinnens sønn,

(34) virker at Kristus blir oss til ingen nytte.

Kap 5

(35) Den gjør oss skyldige til å holde hele loven,

(36) skiller oss fra Kristus,

(37) er falt ut av nåden,

(38) hindrer oss fra å løpe vel på det godes vei,

(39) er en oppfordring som ikke kommer fra Gud,

(40) er en fordervelsens surdeig.

(41) Den som lærer slikt, skal bære sin dom.

(42) Egenrettferdigheten virker at vi bites innbyrdes og blir oppspist av hverand-re,

(43) regnes blant kjødets gjerninger.

Kap 6

(44) Den får noen til å mene om seg selv at han er noe, den som ingenting er,

(45) roser seg av noe annet enn Gud,

(46) behager de kjødelige på kjødelig vis,

(47) hater korsets anstøt,

(48) holder ikke engang loven,

(49) roser seg av dem som lærer kjødets gjerninger,

(50) duger ikke til noe og betyr ingenting.

Til slutt: Et Luther-ord om bibelbruk i korsets skole

- ”siden kunnskap, prøvelser og ren skriftutleggelse mangler hos prester og biskoper, må de henfalle til sikkerhet.  De blir ikke prøvd i fristelser, kors og forfølgelser, som visselig følger Ordets rene forkynnelse.  Derfor kan de umulig forstå Paulus.  /…/ om vi ikke holdes i øvelse med tyranners og kjetteres vold og list.  Kjenner vi ikke skrekken for satans brennende piler i hjertet, ville Paulus forbli like dunkel og ubegripelig for oss, slik han har vært det for den hele verden i de henfarne århundrer, og fortsatt er det for våre motstandere papister og svermere.  Det er profetiens gave, og våre studier forent med indre og ytre anfektelser, som gir oss nøkkelen til Paulus og hele Skriften.”  (SGal, 347.  Gal 4:13f.  WA 40 I, 634.  Kursiv her)

E-post: kaare.svebak alfakrøll gmail.com