Ei livssynsåpen kirke?

«I Danmark har vi ikke noe sterkt humanetisk forbund. Vi samler alt i Folkekirken.» Ordene falt i en samtale som jeg hadde rundt årtusenskiftet med en kollega i den danske, kristne studentlagbevegelsen. Vi hadde delt litt om utvikling og utfordringer i kirke- og livssynsdebatten i Skandinavia. På dette punktet observerte vi en viss forskjell på våre to land.

Den gamle kommentaren slo ned i meg da jeg nylig leste gjennom mai-nummeret av Luthersk Kirketidende (LK), en gang organ for bibel- og bekjennelsestro teologi i Den norske kirke.

Temanummeret handler om det livssynsåpne samfunnet, med artikler som stimulerer til både refleksjon og motsigelse. Jeg tar meg i å forstå og følge Christian Lomsdalen i Human-Etisk Forbund i mer enn jeg sikkert burde like.

Flere av artiklene drifter i retning av den livssynsåpne folkekirke. Prost Christoffer Solbakken i Groruddalen spør rett ut: «Er kirken med dette blitt livssynsåpen?» Bakgrunnen er beskrivelsen av folkekirkas vilkår når bare en tredel av befolkningen er medlemmer.

Solbakken skriver om diakonale lavterskeltilbud som leksehjelp, nabolagsmiddag «uten spørsmål om tro», og hjelp til feiring av id-fest. I en artikkel som beskriver den radikalt nye misjonssituasjonen i storbyen, sier han ingenting om det store potensialet det gir for evangelisering, ingenting om behovet for Jesu frelse. Kirka synes å ha blitt sitt eget budskap.

Professor Sturla Stålsett tar det enda lengre. Han viser til at bispemøtet under pandemien åpnet opp kirkerommene for ikke-religiøse gravferdsseremonier, «ut fra en diakonal tankegang». Han anfekter at dette ikke også fikk gjelde religiøse livssyn.

Kirka må være gjestfri – slik Gud er. Skjønt, gjestfri anfektes for så vidt. Kirka bør knapt være vertskap i Guds hus. Det gir asymmetrisk makt. Hos den rause Gud hører alle til. På likt.

Å avgrense hvem som får bruke kirkerommet «for eventuelt å beskytte egne følelser eller egen gudstro», er ifølge Stålsett å diskriminere på bakgrunn av livssyn og slik «undergrave selve den diakonale tankegangen».

Stålsett legger fort spørsmålet om religionsblanding bak seg og lander i å mene at «å invitere andre inn i kirkens rom, også for å utøve sin tro … kan tolkes som en måte å ære den treenige Gud på». Da framstiller vi Gud som «raus». Han innser, prisverdig nok, at for å komme dit han skisserer, «kreves et teologisk nybrottsarbeid».

Det kan han trygt konstatere. Her kreves et nytt «evangelium». Stålsett holder seg med en folkekirketenkning som opptrer representativt for storsamfunnet og som derfor må «ivareta tradisjoner og fellesanliggender i det norske samfunnet på det religiøse området».

Ett spørsmål er om andre livssynsaktører i landet vårt er interessert i en slik hegemonisk representasjon. Det er de neppe. Et viktigere spørsmål er hva evangeliet med dette blir, og hvor det blir av.

Døde Jesus til soning for syndene våre? Stod han virkelig opp igjen så vi kan bli rettferdige for Gud? Er det frelse i noen andre? Skal kallet til omvendelse og tro lyde i Norge? Hva er dåpen verd for den som forkaster troen på han som vi blir døpt til?

Paulus bar på en bønn for sitt eget folk, og for folkeslagene, fra djupet i sitt gjenfødte hjerte: «At de må bli frelst!» Hele hans liv handlet om det etter at han møtte den levende Jesus. «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!»

Temanummeret av LK får på sin måte fram den dramatisk endrede situasjonen i et folk som har forkastet troen på Jesus. Vi får også et glimt av hvordan innvandring har åpnet muligheten for å nå flere med evangeliet.

Det kristne svaret på utfordringen er ikke ei livssynsåpen kirke. Guds kraft til frelse er evangeliet om Jesus Kristus. Ved det vokser den kristne kirke i «sør», under kors og trengsel, men med åndskraft og frimodighet.

Kristne fra sør er en vesentlig del av innvandringen til Norge. La oss bygge ned våre etniske og kulturelle hindringer og sammen forkynne Han som er veien, sannheten og livet. Det norske folket trenger ikke kirkelig dominanstenkning eller veltilpasset teologi. Vi trenger Bibelens «gamle» evangelium.

Rolf Kjøde

(tidligere publisert i Dagen)