Eine Welt - Eine Religion?

FBB-BAKGRUNNSSTOFF:

Rapport fra den internasjonale bekjennelsesbevegelsens

konferanse i Zürich 12.-16. sept. 1987

"Eine Welt - Eine Religion?"

Forord av Einar Solli

Organisasjonen «Internationale Konferenz Bekennender Gemeinschaften» arrangerte i midten av september sin konferanse i Sveits. Temaet var «Eine Welt - Eine Religion? Die synkretistische Bedrohung unseres Glaubens im Zeichen von New Age».

Lederen for konferansen var den kjente tyske Dr. Peter Beyerhaus fra Tübingen, professor i misjonsvitenskap. Han er den fremste leder og drivende kraft i den tyske bekjennelsesbevegelsen. Dr. Beyerhaus har en rekke ganger vært foredragsholder på nordiske og norske konferanser, og vil også være kjent gjennom sine bøker og fra omtale i dagspressen.

Fenomenet «New Age» er i det siste blitt gjenstand for adskillig oppmerksomhet også her i Norge. På kontinentet har denne bølgen gjennom lang tid vært under utvikling, og bekjennelsesbevegelsen har fulgt våkent med. «New Age» er gjort til gjenstand for inngående analyser og vurderinger. Under konferansen forelå det en omfattende litteratur om emnet, og bekjennelsesbevegelsens kvartalskrift «Diakrisis» har behandlet det. Nr. 3 1987 inneholder flere artikler om emner som ble tatt opp på Zürich-konferansen. Dr. Beyerhaus skriver selv om «Regenbogen über Frankfurt», dvs, om innflytelsen fra New Age på årets tyske kirkedag i Frankfurt.

Hovedtemaet ble behandlet under ulike vinkler i grundige foredrag, som f.eks. «Die New Age-Bewegung. Synkretistische Religiösitat heute», «Synkretistische Tendenzen zeitgenössischer Theologie», «Asiens spirituelle Invasion in den Westen», «Die Kirche, die Religionen und der Weltfriede», »Die Zurüstung der Gemeinden in den endzeitlichen religiösen Versuchungen». Dessuten var deltakerne fordelt på 9 seminarer som arbeidet med spesielle emner i tilknytning til hovedtemaet. Ett av seminarene tok for seg det synkretistiske bønnemøtet i Assisi i fjor høst under pavens ledelse. Stoff fra de fleste av seminar-emnene er nevnt i det «budskapet» som gikk ut fra konferansen, og som har vært gjengitt i dagspressen. I tillegg til foredragene var det bibeltimer, andakter og gudstjeneste.

Konferansen samlet ca. 150 deltakere fra Tyskland, Sveits, Nederland, Danmark (2), Norge (5), og enkelte representanter fra USA, Canada, Japan, India, Sør-Afrikasambandet og Zimbabwe.

Møtestedet var et evangelisk konferansesenter ved navn Güetli, ca. 25 km utenfor Zürich. En del av samlingene ble holdt i Thomaskirche i Zürich. De var åpne samvær og samlet til dels mange mennesker utenom konferansedeltakerne.

For min del fikk jeg mine forventninger til konferansen innfridd i fullt mål. Utrolig mye faglig stoff var stuet sammen på disse dagene. Samtidig var det gitt god plass til det oppbyggelige. I det hele fikk vi oppleve et inspirerende kristent felleskap.

Vi har mye å hente fra bekjennelsesbevegelsen i Tyskland, både gjennom konferansene og den omfattende, grundige litteraturen som blir produsert. Det har vært på tale å legge neste konferanse til Skandinavia i 1989. Det vil i tilfelle bli en gyllen anledning for sterk nordisk deltakelse.

En verden - en religion?

Den synkretistiske trussel for vår tro som «New Age» representerer. Budskap fra den internasjonale bekjennelseskongress 12.-16. september 1987 i Zürich

«Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus. I Ham er hele guddomsfylden legemlig til stede.» (Kol. 2,8f)

Jesus Kristus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile». (Matt. 11,28.)

I. Vesterland i meningskrise

På alle plan av menneskelig samliv møter det oss i dag en lengsel etter harmoni og et ønske om en sammensmeltning til One World, et kommende verdensfellesskap av alle raser, kulturer og religioner. «En verden eller ingen verden» lyder parolen. Bakenfor står mange menneskers eksistensangst overfor de almenne trusler om miljøødeleggelse, ressurssløsing og kapprustning. Denne krisebevissthet anser sjansen for menneskehetens overlevelse alene i en kollektiv sammenslutning. Et slikt One World samfunn kan imidlertid bare vinne den nødvendige solidaritetsbevissthet gjennom at det som sitt middel råder over en moralsk basis og en befordrende åndelig impuls. Begge er dog gått til grunne i vårt vesterlandske samfunn.

Den vestlandske verden har gjennom den «opplyste» sekulariseringsprosess langt på vei løst seg fra sitt kristne grunnlag. I stedet har den dels underlagt seg de vekslende ideologier, dels gitt seg hen til en rasjonalistisk-materialistisk livsinnstilling.

Følgen er blitt den ofte fremmante meningskrise som følge av en libertinistisk orienteringsmangel, som driver mange til fortvilte handlinger. De etablerte kirker klarer slett ikke å møte denne krisen, ettersom de på grunn av sitt teologiske innholdstap ikke har noe å si mer (har mistet sitt mandat).

II. Den nye religiøse bølge

Inn i det tomrommet som er oppstått p.g.a. denne meningskrisen kommer nå det brokete tilbudet av fremmede religioner. De forespeiler vestens usikre mennesker å kunne gi tilfredsstillende svar på alle de nyoppdukkede personlige og sosiale spørsmål og behov. Siden sekstiårene former dette tilbudet seg innenfor en hyppig okkult-religiøs preget forestillingsverden, hvis idéer faller på fruktbar grunn hos mange holdningssøkende mennesker. Denne nye religiøsiteten som gjerne bærer navnet «New Age» (Den nye tidsalder), kommer samtidig til oss gjennom tallrike kanaler, spesielt de følgende:

1. En «Religions-teologi» (Theologie der Religionen) som er påvirket av den morderne religionsvitenskap, går ut fra at alle religioner har del i en universal frelsesåpenbaring som gjennomstrømmer hele menneskehetens historie. Følgelig betrakter man her allerede religionene som «latent kirke» (Paul Tillich) og deres tilhengere som «anonyme kristne» (Karl Rahner), med hvem man går inn i en gjensidig berikende dialog «i leting etter et omfattende fellesskap» (Dialogprogrammet i Kirkenes Verdensråd og i Vatikanet).

2. I Fredsbevegelsen kaller man på et verdensvidt fredskonsil av kirker, som imidlertid - ifølge de tanker som C.F. von Weizsäcker, initiativtakeren, gjør seg - bare representerer et forstadium for et senere konsil av verdensreligionene. Disse skal ut fra sine iboende åndelige krefter forenes og bringe de sosiale og politiske stridigheter ut av verden.

3. En første oppfyllelse fant dette ønsket i den Fredsbønnedag som pave Johannes Paul II sammenkalte til i Assisi den 27. oktober 1986. Denne bønnedagen fikk sin fortsettelse den 4. august 1987 på buddhistenes hellige fjell Hiei ved Kyoto. På den måten fikk man fremmet det skjebnesvangre synspunktet at alle religioner i sitt dypeste vesen danner en enhet og tilber den samme guddom - bare under ulike navn og på forskjellige måter.

4. Fra Asia kommer Meditasjonsbevegelser som erklærer at mennesket er godt av naturen, og som lover at det gjennom bevissthetsutvidelse (Transformation) kan utvikle seg grenseløst utover seg selv. Det vil kunne erfare samtlige virkelighetsdimensjoner gjennom en mystisk enhetsskuen hvorigjennom motsetningen mellom godt og ondt oppheves.

5. En avgjørende fremhjelp får New Age gjennom Feminismen og dens teologiske særutgaver. Allerede den «Feministiske teologi» som fremstiller den i bunn og grunn syndfrie kvinne som garanti for den fremadskridende (fortschreitende) åpenbaring, forbereder den nye spiritualitet. Denne tilskriver mennesket iboende guddommelige krefter (gudinne-bevegelsen) - en moderne variant av menneskets gamle anstrengelse for å heve seg selv opp til Gud.

6. Den Grønne ideologi fører New Age over på det politiske område. Den ser frem til løsningen på dagens kriser ved en forenet menneskehet som bestemmer over seg selv. Ut fra denne tanke utvikler det seg i tiltagende tempo en nyhedensk-panteistisk religion. Denne setter sin lit til harmonistiftende, i siste instans hedenske naturguddommer og kosmiske energier, og bekjemper de sentrale bud og ordninger, gitt av Bibelens personlige Gud til vern om familien og livet.

7. Den Helhetlige medisin, slik som New Age forstår begrepet, er en samling av mangesidige tradisjonelle diagnose- og terapimetoder, esoteriske teorier så vel som meditative og magiske seremonier (Praktiken), som finner sin fellesnevner i en idé om menneskets enhet med naturen og kosmos. De skal ikke bare formidle fysisk sannhet, men skal tillike «transformere» den enkelte over på det åndelige plan.

8. Siden begynnelsen av sekstiårene har Pop- og rockmusikken fremstått som en verdensomspennende ungdomsreligion, selv om den riktignok ikke er klart gjenkjennelige som sådan. Ungdom blir gjennom den forført til et tilsynelatende alternativ til det kristne svar på meningsspørsmålet. Denne religiøse subkultur fører til et tilfluktssted av nedbrytende verdensfornektelse, næret av afrikansk og hinduistisk spiritualitet, såvel som til en innfallsport for okkulte makter.

9. Innenfor den mangfoldige «Karismatiske bevegelse» hvor det ganske visst også finnes bibelsk forkynnelse, vier mangesteds falske profeter og undergjørere (Matt. 7,22, 24,24) som gjennom formentlig gjenopprettelse av urkristne forhold på basis av en felles åndserfaring - uten sann enstemmighet i den bibelske lære! - vil hitføre alle kristnes enhet, verdensvekkelse og opprettelse av Gudsriket allerede nå på denne jord. Denne utopisk-økumeniske utforming (Ausrichtung) vil kunne berede vei for den anti-kristne verdensenhetsreligion (New Age).

10. Endog i det sovjetiske kommunistparti (KPdSU) har man i noen tid erkjent nødvendigheten av en ny religion til overvinnelse av den stadig økende meningskrise i Sovjetunionen. Man diskuterer der dannelsen av en tidssvarende (pseudo-)religion, som låner tankegods såvel fra den kristne tradisjon, den marxistisk-leninistiske ideologi, som fra den skjulte (verschütteten) hedenske arv fra de ulike folke-grupper i Sovjet. En transcendent høyeste instans som den treenige Gud som Den Hellige Skrift vitner om, forblir derimot utelukket.

III. New Age's vesen og mål

Denne bevegelsen er mangfoldig og uoversiktelig, men tillike altgjennomtrengende. Den baner veien for en ny historisk epoke, kanskje den siste menneskeheten skal oppleve. Ifølge de toneangivende talsmenns erklæring skal den tydes astrologisk. Den «polarisierende» Fiskens - kristendommens symbol - tidsalder er i ferd med å ebbe ut. Under Regnbuens (undertiden også Pyramidens) tegn, fremtrer nå i stedet den «harmoniserende» Vannmannens tidsalder - Vannmannen er symbolet for en naturalistisk universalreligion preget av det fjerne Østen. Denne vil åpne opp for de hemmelighetsfulle krefter som gjemmer seg i mikrokosmos (menneskets dybdesjikt) og makrokosmos (verdensaltet), og knytte verden sammen «holistisk» (av gr. Holos: hel, all, ganske).

Det finnes allerede et verdensomspennende nettverk av enkeltpersoner, celler og endog konserner som forbereder det religiøs-politiske forvaltningssystemet med henblikk på et slikt verdensfellesskap. En lignende målsetting har også Kirkenes Verdensråd for øye. Til dette knytter det seg plan, lønnling planlagt i lang tid, skjult for mange, men næret i hemmelig sammensluttede kretser, om å skape en lusiferisk-panreligiøst fundert verdensregjering. Den skal overta kontrollen over alle områder av menneskelig samfunnsliv og dermed også den enkeltes personlige frihet, angivelig i dennes egen interesse. Bare slik vil den truede verdensfreden kunne sikres og en tilstand av almenn harmoni opprettes.

IV. Teologisk bedømmelse

På to måter motsier New Age-bevegelsens frelsesvisjon Den hellige Skrifts vitnesbyrd:

1. Til tross for den stadig fremsatte kritikk av fremskrittet, setter den selv sin lit til evolusjonsprosessens utviklingskrefter like fram til den endelige avdekking av identiteten mellom det guddommelige og det menneskelige (jfr. Teilhard de Chardin). Men det er jo den gamle slanges bedrag: «dere vil bli som Gud...» (1. Mos. 3,5).

2. Utover dette motsier et slikt verdensfredssamfunns utopi fremfor alt det syn som den bibelske eskatologi har på det nåværende verdensløps slutt og på Gudsrikets komme. På grunn av synden og vantroen skal menneskehetens historie på denne gamle uomskapte jord ikke munne ut i den universelle Gudsfred (i Guds universale fredsrike). Meget mer vil den rotekte egenkjærlighet (Rom. 7,18) og maktbegjæret stadig på nytt føre til skrekkelige konflikter (Matt. 24, 6-7, Åpb. 6,4). I disse kunngjøres tillike Guds kommende straffedom. Først med Jesu Kristi gjenkomst skal (- på en fornyet jord -) Guds Rike åpenbares - en tilstand av fred og rettferdighet (Åpb. 20-22), som menneskeheten så lengselsfullt har sett etter siden fordrivelsen fra Paradis.

Ikke desto mindre er New Age bevegelsen en bekreftelse av den bibelske endetidsprofeti. For her avtegner seg på frapperende vis konturene av hint gudfiendtlige, totalitære verdensenhetssystem som er forutsagt oss i advarslene mot den kommende Antikrist (2. Tess. 2, 3-12, Apb. 17,17).

V. Bibelsk veiledning

Det gjelder av denne grunn for Jesu Kristi menighet å skjelne tidenes tegn i denne utvikling, og å motstå enhver forførelse. Vi må ganske sikkert regne med at vår motstand mot «Ny Tid» vil bringe over oss spott, isolasjon og forfølgelse (Matt. 24, 9-12), for vår bekjennelsestro avvisning setter jo den tilstrebede religiøs-politiske verdensenhet på spill - på samme vis som de første kristne en gang i den ene Herres Jesu Kristi navn uttrykkelig nektet å ofre til keiseren, og således rev i stykker det romerske verdensrikes religiøse enhetsbånd - Pax Romana.

Idet vi følger dette tros-eksempel vil heller ikke vi vike tilbake for åndskampen (Ef. 6, 10-20); men tvert imot nettopp nå, sålenge Herren ennå gir tid, vil vi forkynne for alle mennesker den frelse som Han alene har fortjent og som Han alene skjenker. Han har lovet sin menighet sin trofaste bistand i Den Hellige Ånd alle dager til verdens ende når den utøver dette oppdrag (Matt. 28,20, 16,18).

Når vi ikke lar vår oppmerksomhet forhekses av de fremmede religioners tilbud, men følger Ham og vitner om Ham, så vil Han stadfeste vårt vitnesbyrd og derigjennom virke overbevisning (Joh. 16, 7-11) og frukt (Jes. 55, 10-12). Han skal føre oss igjennom det fremadskridende frafall og de kommende trengsler etter sitt eget løfte: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys» (Joh. 8, 12).

La oss derfor samvittighetsfullt holde fast ved Jesu ord og sakramenter, ved bønnene og ved samfunnet med kristustro søsken (Apgj. 2, 42)! La oss trøstig gå vår gjenkommende Herre i møte, renset i Lammets blod og uten frykt for vårt timelige liv (Åpb. 12, 11)! For Han vil føre sine igjennom og dem som er tro til døden vil han til sist rekke livets krone (Åpb. 2, 10).

For Den internasjonale bekjennelseskongress

Biskop Oskar Sakrausky

Prof. Dr. Peter Beyerhaus

Pfarrer Heinrich Stricker

Zürich, 16. september 1987