Ekteskapsloven undergraver religionsfriheten

Av Jon Kvalbein

Det er nå gått tre år siden den nye ”ekteskapsloven” ble innført.  Høringsutkastet møtte sterk kritikk fra en nesten samlet kirkelig opinion.  I ettertid har kirkesamfunn og kristne organisasjoner sagt lite om hvordan man bør forholde seg til loven.

Den nordisk-katolske kirke og menigheter som tilhører Doulos-fellesskapet har nylig frasagt seg vigselsretten.  Norsk Luthersk Misjonsamband mener at ekteskapsloven ikke trenger å være et grunnleggende problem, så sant kristne gifter seg i en kirke med tydelig kristen liturgi, sier informasjonsleder Espen Ottosen til Dagen (19/12).  I Dagen (20/12) kritiserer Normisjons generalsekretær Rolf Kjøde  ekteskapsloven for å bryte med god skapelsesteologi og grunnleggende kristen etikk. Likevel forsvarer han at kirker og kristne innretter seg innenfor denne loven ”fordi lova tross alt rommar det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne”.

Jeg vil hevde at ingen av disse holdningene peker på en vei ut av den uholdbare situasjonen loven har påført alle som tar en kristen ekteskapsforståelse på alvor. Før jeg skisserer en alternativ strategi, vil jeg beskrive situasjonen.

Ekteskapet – en institusjon

Ordet institusjon brukes i samfunnsfagene om et sett med normer og en sosial praksis som regulerer viktige oppgaver som angår samfunnets medlemmer. Begrepet kan brukes om organisatoriske innretninger som sykehus, skole og kirke.  Men også om faste former som regulerer folks atferd, f. eks. ekteskapet. En institusjon kan være regulert ved lov, men like viktig er de hevdvunne forventninger som folk har til den.

Ekteskapet er av alle kirker betraktet som en skaperordning, instituert av Gud – forut for og uavhengig av staten.  Ekteskapet er kjennetegnet ved at én mann og én kvinne offentlig lover å elske og ære hverandre i troskap inntil døden skiller. Det forventes at ektefellene tar omsorg for hverandre og for felles barn. Denne ekteskapsforståelsen lå gjennom århundrer til grunn for norsk rett, men er blitt gradvis underminert, sist ved lovendringene i 1991 og 2008.

I 1993 vedtok Stortinget en partnerskapslov.  Denne nye institusjonen var vesensforskjellig fra ekteskapet. Den omfattet to av samme kjønn. Biologiske realiteter forhindrer felles barn. En kirke som har Bibelen som norm kan verken velsigne eller vie partnere som lever i strid med Guds bud.  Men i et pluralistisk samfunn må den tolerere at en stat innfører samlivsordninger som kirken tar avstand fra.

Kjønnslikegyldig ”ekteskap”

Ved innføringen av ny ”ekteskapslov” fra 1. januar 2009 skjedde det noe dramatisk. Ekteskapet ble omdefinert. En helt ny institusjon ble opprettet: Det kjønnsnøytrale ”ekteskap”, der ektefellenes kjønn er likegyldig. Dette er ikke bare en syntese av to samlivsformer. Også to heterofile menn eller to heterofile kvinner kan nå inngå ”ekteskap” med hverandre.

2014 partnerskap var inngått før 1. januar 2009. Fordi staten visste at den opprettet en ny institusjon, fikk alle partnere velge om de ville beholde sitt partnerskap eller registrere det som ”ekteskap”.  69 prosent valgte å beholde sitt partnerskap! En radikal homobevegelse og en aktiv gruppe ”kjønnsforskere” hadde imidlertid som mål å knekke det de kalte ”heteronormen”. Det kunne oppnås ved å omdefinere ekteskapet som institusjon. Dette fikk gjennomslag blant politikerne.

Ektepar uten valgfrihet

De som hadde inngått ekteskap før 1. januar 2009 fikk ikke noe valg – slik partnerne fikk!  Loven ble gitt tilbakevirkende kraft. Alle ektepar ble overført til den nye institusjonen uten at de ble spurt om samtykke.  Noen ektepar ville anlegge sak mot staten i protest mot å bli overført til en samlivsordning som var i strid med deres trosoverbevisning.  Dette ble nektet av norske domstoler.  542 ektepar sendte for et år siden klage på dette til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Hvorfor støtter ikke kristne ledere en slik klage, framfor å tilrå at man innordner seg under loven?

Norsk lov omtaler i dag tre samlivsinstitusjoner: Ekteskapet, samboerskapet og partnerskap. De to første er begge kjønnslikegyldige institusjoner.  Partnerskap eksisterer fortsatt. En samlivsinstitusjon som er i samsvar med kristen ekteskapsforståelse eksisterer derimot ikke lenger som eget alternativ i norsk lov!

Nødordninger

Kirker som har fraskrevet seg vigselsretten, henviser paret til et offentlig vigselskontor der vigselen inngås juridisk og registreres som ekteskap under den nye ekteskapsloven.  Vies ekteparet i en kirke der vigselsritualet tydelig forutsetter at ektefellene er mann og kvinne, er presten statens vigselsmann, og ekteskapet registreres som et kjønnsnøytralt ekteskap. Dette må ikke være annet enn midlertidige nødsordninger!  Begge typer praksis legitimerer den nye ekteskapsloven og medvirker til at den nye ekteskapsforståelsen blir innarbeidet i folks tenkning.

Kjøde hevder at loven gir trossamfunn full frihet til å definere ekteskapet på egne premisser. Derfor bør kristne ikke ha samvittighetsproblemer med loven, mener Kjøde, som også advarer mot privatiserende ordninger.  Men hva ekteparet og kirken tenker om det ekteskapet som inngås, er for staten en privatsak uten rettslige konsekvenser. Å akseptere loven fordi den ”rommer det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne”, er å vende oppmerksomheten bort fra de faktiske forhold: Alle som vil inngå ekteskap etter en bibelsk forståelse av ekteskapet, er nå påtvunget en helt ny samlivsinstitusjon som er vesensforskjellig fra det heteronormative ekteskapet.

En uegnet lov

Det utvalget som lutherske organisasjoner og frikirker har levert utredningen ”Samlivsetikk og kristen tro”, har forstått sakens kjerne: ”Ekteskapet er nå juridisk sett verken livslagt eller kjønnsbestemt. Dette har ut fra kristen ekteskapstenkning så lite med ekteskap å gjøre, at det er god grunn til å hevde at det ”ekteskapsloven” regulerer, i realiteten er en form for offentlig registrering av samboer- eller partnerskapsforhold. Det er gode grunner for å ha en slik registreringsordning, men som utgangs- og orienteringspunkt for kristen ekteskapstenkning er den uegnet.” (s.70)

Hva blir konsekvensene?

Hva blir konsekvensene av å innrette seg under den nye ekteskapsloven slik Kjøde og Ottosen nå tilrår?

Det er lovens ekteskapsforståelse som legges til grunn for opplæringen av barn og unge i barnehager og skoler. Barn må tidlig tenke over om de skal gifte seg med gutt eller jente.  I NRKs samlivsprogrammer blir unge oppmuntret til å prøve ut sin seksualitet for å finne ut hvordan de best kan bli tilfredsstilt. Ekteskapet mellom mann og kvinne blir ikke presentert som noe samfunnet foretrekker. Det eksisterer ikke som egen institusjon.

Vi presses inn i en ikke-voldelig kulturrevolusjon. Begrepene er tankens materiale.  Der ord endrer innhold, endres vår tenkning.  Den ”gamle” ekteskapsforståelsen vil viskes ut av bevisstheten. Når ekteskapet som begrep og institusjon omfatter både samliv i samsvar med Guds bud og samliv som er uforenlig med Guds rike, undergraves muligheten for å skille mellom rett og galt. Hvordan skal budet ”Du skal ikke bryte ekteskapet” utformes når ”ekteskapet” innarbeides som en kjønnslikegyldig institusjon?

Den nye ekteskapsloven er knyttet til en likestillingstenkning med store konsekvenser for synet på seksualitet og familieliv.  Lesbiske kvinner i ”ekteskap” har krav på inseminasjon, og barnet får ”medmor” som erstatning for far. Likestilling er hovedargumentet når homofile menn ønsker legalisering av surrogati.  Barn vokser opp uten rett til å kjenne halvparten av sine naturlige foreldre og slektninger.  Den nye ”ekteskapsloven” gir ingen forventninger om livslang troskap.  Loven vil føre med seg brutte relasjoner, omfattende sosiale utgifter og langvarige psykiske lidelser.

Hva er alternativet?

Kirker og kristne organisasjoner vil i fremtiden stilles til ansvar dersom de bare innretter seg i samsvar med denne loven. La meg antyde en alternativ strategi.

Det er å nekte å godta at statens lovverk utelukker det livslange ekteskapet mellom mann og kvinne som egen alternativ samlivsinstitusjon. Når et mindretall på én prosent homofile i 1963 kunne få gjennomslag for en egen homofil partnerskapsinsstitusjon, hvorfor skulle ikke da et kristent mindretall få gjeninnført en samlivsinstitusjon som tilfredsstiller deres behov?

I Stortinget var det flertall for å innføre en kjønnslikegyldig ekteskapsinstitusjon. Å få denne institusjonen opphevet på kort sikt er lite realistisk. Den kjønnslikegyldige samboerinstitusjonen må vi også leve med.  Partnerskapet eksisterer som legal samlivsform, men bør kunne tilbys også nye homofile par.

Ekteskap og religionsfrihet

Har vi gode argumenter for å få tilbake et forpliktende ekteskap mellom mann og kvinne som egen samfunnsinstitusjon?  La meg peke på følgende:

Den europeiske menneskerettskonvensjonen omtaler ekteskapet (marriage) under den forutsetning at det dreier seg om en institusjon som gjelder mann og kvinne. Konvensjonen forplikter også staten til å verne om minoriteters tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Art 9.1 stadfester at denne rett omfatter ”frihet til enten alene eller sammen med andre og så vel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.”  Kristne som kjenner seg forpliktet på Bibelen kan ikke kreve at norsk lov er i samsvar med Guds bud. Men staten bør gi kristne mulighet til å leve i samsvar med sin samvittighet - både i ”undervisning, praksis og etterlevelse”. Menneskerettighetene er forpliktende norsk lov. Staten bør derfor gjenopprette en ekteskapsinstitusjon som er i samsvar med en kristen ekteskapsforståelse.  Den religionsfriheten bør kristne kirker kjempe for!

Politikere bør spørres om hva som taler imot at ekteskapet mellom og kvinne blir anerkjent som eget alternativ.  Et forpliktende samliv mellom mann og kvinne som lover hverandre troskap til døden må da være til fordel for samfunnet.  Undersøkelser viser at denne samlivsformen er mest varig og gir barn de beste oppvekstvilkår.

Vi lever i et demokrati der vi forventer åndsfrihet. Ottosen og Kjøde viser til at kristne i muslimske land som åpner for polygami blir nødt til å gifte seg i samvar med disse landenes lovverk. Men skal dette være argument for at vi i Norge er nødt til å innordne oss under en kjønnsnøytral ”ekteskapslov”? For det første er ekteskap mellom to av samme kjønn i bibelsk perspektiv vurdert mer negativt enn flerkoneri. Viktigere er det at ordninger som er innført under tvang i muslimske land uten religionsfrihet, ikke må brukes som argument for å godta tvangsordninger i et demokrati der åndsfrihet og religionsfrihet bør være en selvfølge.

Statsmakten har grenser

Ottosen hevder at ekteskapet er en ”borgerlig ordning”.  Men Luther betraktet begge regimenter som Guds. I Apologien for den augsburgske bekjennelse art XXII er ekteskapet høyt vurdert som ”den sanne Guds ordning for det ene kjønns forhold til det andre”. Videre: ”I denne tid burde en derfor særlig støtte ekteskapet med de strengeste lover og også med eksempler, og invitere mennesker til ekteskapet. Dette retter seg til de offentlige embetsmenn som skal opprettholde den offentlige orden.” Luther ville aldri ha godtatt et ekteskap mellom to av samme kjønn.

Jesus sa: ”Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.” Ekteskapsinngåelsen og lovene som regulerer ekteskapet kan ha ulike utforminger i ulike land til ulike tider. Men når en ser hvor sterkt Jesus understreker ekteskapet som en ubrytelig pakt mellom mann og kvinne, tyder intet på at han ville ha godkjent at staten endret selve ekteskaps vesen.  Biskop Eivind Berggrav advarte med sterke ord mot en velferdstat som gikk ut over sitt mandat. Hvorfor er dagens teologer så lite opptatt av å trekke opp grenser for statens myndighet? I et pluralistisk demokrati må det være rom for ulike syn, kulturer og religioner. Det er utålelig om staten ikke anerkjenner ekteskapet mellom mann og kvinne som et eget lovfestet samlivsalternativ.

Kristne kirker og organisasjoner bør kjempe for dette.  KrF bør ta politisk initiativ. Dersom Stortinget avviser et slikt alternativ, bør kirker vurdere å opprette en egen offentlig ekteskapsinstitusjon knyttet til en gjennomarbeidet kontrakt som blir tinglyst.