Eldst er best?

Vi har hatt den glede å få en ny bibeloversettelse på norsk. Det er spennende og oppbyggelig å lese en ny oversettelse til moderne norsk. Det er en gave at vi har fått flere ulike oversettelser av Bibelen. Det er berikende for bibellesingen ettersom ingen oversettelse er fullkommen. 

I tillegg til at både ord og begreper kan oversettes forskjellig, er det også en annen årsak til forskjeller på oversettelser, og det er fordi de oversetter fra forskjellig tekst. Det var i midlertid et sjokk å oppdage at vi i den nye oversettelsen har fått inn i bibelteksten ord som aldri noen gang tidligere i kirkens historie har stått i en Bibel!  

I notene til 1. Sam 10,27–11,1 kan vi lese: «Denne episoden mangler i de aller fleste håndskrifter, men finnes i et håndskrift fra Qumran. Den jødiske historieskriveren Josefus kjente også til denne delen av fortellingen.»  Hvordan kunne disse ordene komme inn i Den Hellige Skrift? Jo, fordi Bibelselskapet har som overordnet prinsipp for valg av tekstgrunnlag for sin oversettelse at den eldste teksten er den beste. Det er et prinsipp som kom inn i tekstarbeidet med Westcott og Hort på 1800-tallet da de ville behandle Bibelen som enhver annen historisk bok. Denne tankegangen ligger også bak flyttingen av enkelte vers i Det Nye Testamente til noteapparatet med opplysning om at de ikke finnes i de eldste manuskriptene. 

Det er imidlertid et spørsmål om eldst nødvendigvis er best. Det kan selvfølgelig være slik at det eldste eksemplaret vi har for hånden av en bibeltekst er nærmest den opprinnelige som ikke lenger eksisterer, men er det nødvendigvis slik? Når ingen andre manuskripter har disse ordene, tyder ikke det på at de ikke hører med til Bibelen? Er disse ordene egentlig viktige å ta med i en bibeloversettelse? Ville det ikke i tilfelle vært mer naturlig å satt dem i en note som forklarer at de finnes i et manuskript fra Qumran slik de har gjort i NIV11, fremfor å sette dem inn i Bibelteksten som Guds Hellige Ord? 

For Bibelen er da ikke en hvilken som helst bok? Vi leser den ikke bare av historisk interesse, men som Guds eget ord. Vår nye bibeloversettelse reiser store spørsmål om hvordan vi forvalter Guds ord. Hva som hører med i den bibelske kanon er ikke noe som avgjøres av et manuskriptfunn eller i noen historikeres studerkammer.  

Det er ikke noe nytt at vi har manuskripter som har en lengre tekst enn andre, men etter det jeg vet er det første gang at en lengre tekst som aldri tidligere har vært kjent fra andre bibelske manuskripter er tatt inn som en del av bibelteksten. Det henvises til Josefus, men han er ingen kilde til hva som skal betegnes som Guds ord. 

Ettersom Bibelen ikke er en helt vanlig bok, så kan vi heller ikke behandle den som en helt vanlig bok. Det betyr at manuskripter ikke bare må vurderes utfra hvor gamle de er, men også om de har vært anerkjent av den kristne kirke som inneholdende Den Hellige Skrift. Det er en viktig oppgave å avdekke både intensjonelle endringer og feilaktige avskrifter i de gamle manuskriptene slik at vi får den mest pålitelige grunnteksten å oversette fra. Samtidig må vi kunne regne med at Gud selv har våket over sitt ord slik at den bibelteksten som den kristne kirke har benyttet opp gjennom århundrene er den teksten vi kan ha tillit til som Guds eget ord. Et blikk på variasjonene i avskriftene bekrefter også at det har vært en svært pålitelig overlevering. Det å hente inn noen ord i tillegg som vi ikke vet noe om opphavet til, og gjøre det til en del av Bibelteksten reiser etter min oppfatning helt grunnleggende spørsmål om hva som skal være den kristne Bibel og kirketekst. Den Hellige Skrift er ikke et historisk arbeidsdokument.

Alf Danbolt
Rektor Ad-Fontes pastorutdanning