Embetet og Kirkens enhet

FBB-nytt:

Nr. 4, Desember 1996, 33. årgang

Otto Odland:

Embetet og Kirkens enhet.

Noen refleksjoner om Det kirkelige embetet i Confessio Augustana (CA) i forbindelse med debatten om bispeembetets betydning for Kristi Kirkes enhet.

Til belysning av temaet tar jeg frem artiklene 4, 5, 7, 14 og 28 i CA.

I art 4, Om rettferdiggjørelsen, læres det at menneskene blir rettferdiggjort ufortjent ved troen alene for Kristi skyld.

Embetet - innsatt etter guddommelig rett

II fortsettelsen av dette lærer bekjennelsen i art 5 Om det kirkelige embetet (lat) eller om prekenembetet (tysk):

Det menes her at dette embetet er innsatt etter guddommelig rett, siden det er et viktig anliggende i bekjennelsen å skille mellom guddommelige og menneskelige overleveringer. Vi skal senere se at den guddommelige rett er sterkt markert i art 28.

Kirkens sanne enhet

Så kommer vi til art 7, som i sin undervisning om Kirken blant annet lærer: "Og til kirkens sanne enhet er det tilstrekkelig å være enig om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning".

Svakheten med vår forståelsestradisjon på dette punkt, er at man på en måte isolerer evangeliet og sakramentene som i et vakuum og ikke tilstrekkelig understreker at evangeliet må læres og sakramentene forvaltes, eller etter en annen uttrykksmåte, evangeliet og sakramentene skal forvaltes, og at det til dette nettopp er innstiftet et embete etter guddommelig rett. Har man sagt at evangeliet skal læres og sakramentene forvaltes, så har man også sagt noe om det embete som er der for forvaltningens skyld. Med verbene lære og forvalte, er således det kirkelige embete knyttet til kirkens sanne enhet. Også når det i art 7 står evangeliets lære som et substantiv, sier sammenhengen at læren skal læres.

Embetet i CA 28

Nå kommer vi til art 28. Artikkelen forklarer og skiller ut den myndighet biskopen har fra Kristus til forskjell fra den verdslige myndighet som mange biskoper hadde tilegnet seg uavhengig av sitt kirkelige embete. Bispeembetet bestemmes her innholdsmessig likt med det som står om det kirkelige embetet i artikkel 5. Vi siterer fra art 28:

Det er verd å merke seg at benevnelsen prest ikke står i art 5 eller 7,(men tittelen er brukt i forbindelse med spørsmålet om presters ekteskap) og således er det benevnelsen biskop som setter navn på det kirkelige embete i bekjennelsen. Ikke bare det, men i artikkel 28 begrunnes bispeembetets myndighet fra Herren med henvisning til hva Skriften sier om den sak både i evangeliene og gjennom den apostoliske undervisning ellers. Det sammenfattes slik:

Bekjennelsen griper altså fatt i 1500-tallets bispeembete i det vi nå kaller den romersk-katolske kirke. Biskopene var ordinerte til det kirkelige embetet, men mange hadde også fått verdslig fyrstemakt med stor fristelse til å blande kortene og mulighet til bruke verdslig makt der Guds ord skulle brukes, eller også å bruke åndelig autoritet i verdslige saker. I denne sammenheng understrekes altså bispeembetets guddommelige rett nokså markert, og Det kirkelige embetet heter biskop i bekjennelsen fra Augsburg. Så det kan umulig være i samsvar med bekjennelsen å si som det har vært vanlig hos oss, nemlig at bispeembetet er en sak som hviler på menneskelig rett til forskjell fra presteembetet. Det er i behandlingen av bispeembetet at den guddommelige myndighet i det kirkelige embetet begrunnes med henvisning til Skriften. Det kirkelige embetet er videre nøye knyttet til forvaltningen av ordet og sakramentene, som vist foran. Når man da taler om å lære evangeliet og forvalte sakramentene som tilstrekkelig for kirkens sanne enhet, så blir vi nødt til å forstå det kirkelige embetet / bispeembetet som en guddommelig gitt forutsetning for at denne enhet kan realiseres, nemlig ved at nådemidlene forvaltes så den ene sanne tro og den ene sanne kirke kan bli virkelighet.

Rettelig kalt - Rite vocatus

Så føyer vi til art 14:

Betydningen av rettelig kalt, rite vocatus, er et gammelt diskusjonstema hos oss. Det var ikke reformatorene sitt anliggende å gjøre noe med ordinasjonen. I følge Apologien, forsvaret for bekjennelsen, ville de lutherske menigheter endatil bevare det kirkelige styre og hierarkiet i kirken, selv om dette var skapt ved menneskelig autoritet. De så en god og nyttig mening i den kirkelige orden som var innstiftet av fedrene og beskrevet i de gamle kirkelovene.

Den geistlige stand skulle altså være rettelig kalt, rite vocatus. Biskoper ordinerer biskoper og prester. Slik som det var vanlig den gang og hadde vært gjort i uminnelige tider. Og menighetsprestene ordineres til å forvalte nådemidlene i sine menigheter med samme guddommelige rett som biskopene selv er ordinerte til.

Embetet og rettferdiggjørelsen

Det jeg har vist til ovenfor, skulle i hvert fall gjøre forståelig at man ut fra den lutherske bekjennelse kan holde fast ved kirkens klassiske bispeembete etter dets guddommelige rett, og at dette embetet må være der om ordet og sakramentene skal forvaltes. Det skulle derfor heller ikke være så underlig at noe kom på den tanke at det er biskopen som i bekjennelsen gir navn til det kirkelige embetet og blir dette embetets fremste uttrykk. Heller ikke skulle det være så underlig om noen mener at biskopen / det kirkelige embete er regnet med eller forutsatt i vår lutherske bekjennelse fra Augsburg 1530 når det er tale om hva som er tilstrekkelig for kirkens enhet, nemlig nådemidlenes rette forvaltning for troens og rettferdiggjørelsens skyld.

Og viktigere enn noen gang er et frimodig og klart vitnesbyrd om rettferdiggjørelsen ved troen alene for Kristi skyld. Herfra, nemlig, vokser og lever det nye liv som vi er døpt til. Herfra kommer også det alminnelige prestedømme, det folket av prester som er viet til vitne- og bønnetjeneste.

Reformasjonen og bispeembetet

Det er rett som det ble hevdet i en artikkel i Dagen den 17.09.96 at Confessio Augustana ikke vet om noe annet enn det katolske bispeembetet. Men her er det altså at CA skiller mellom guddommelig og menneskelig rett, slik at det katolske bispeembetet i bekjennelsen trer frem i sin originale, opprinnelige form. På denne måten gjenvinner ordet biskop sin mening, og reformasjonen blir re-formasjon.

Det var ikke innenfor reformatorenes horisont å lage et eget bispeembete, som vist ovenfor. Men da de romersk-katolske biskopene ikke ville ordinere de evangeliske, oppstod det en nød som måtte repareres, og man sendte ut superintendenter i denne tjeneste etter å ha ordinert dem selv. Disse ble vigslet ved at Bugenhagen, som selv ikke var bispevigslet, vigslet prester til å gå inn i de biskoppelige tjenester. I lutherske land som Sverige var ikke dette nødvendig, for der var det ikke noe brudd i bispetjenesten mellom den romersk-katolske og den evangeliske tid.

Superintendent eller Biskop?

Det er ikke uten videre opplagt at man kan ta bekjennelsen til inntekt for den teologi som senere vokste frem omkring superintendentene på evangelisk mark.

Og som vist ovenfor, er det ikke uproblematisk å gjøre Confessio Augustana til den store motsetningen til Porvoo-erklæringens forståelse av bispeembetet.

Om en aldri så mye måtte ønske det.

Kanskje man på evangelisk mark nå skulle overveie muligheten for at Den norske kirkes bispetjeneste er blitt noe annet enn den tilbakeføring til et rett bispeembete (re-formasjon, re-katolisering,) som våre reformatorer siktet inn mot under forhandlingene i Augsburg.