En alvorlig lek. Å tenke teologisk

Åste Dokka: En alvorlig lek. Å tenke teologisk.

Oslo: Verbum 2022,

221 s, ib

Åste Dokka har blitt en mye lest teolog i Norge de siste årene, ikke minst som kommentator og kronikør i aviser som Vårt Land og Klassekampen. Hun utmerker seg med evne til å gi gode formuleringer og bilder til sin refleksjon. Ikke minst skinner kjærligheten til litteratur gjennom i mye av det hun formidler. Det har nok også vært med å danne en levende og spenstig språkføring.

Med unntak av åpningskapitlet består denne boka av kortere artikler hun har skrevet offentlig tidligere. I mange av kapitlene blir dette ganske tydelig. Kapitteloverskriftene er litt romslige titler som prøver å binde sammen ganske ulike bidrag. Mange kapitler sliter med å utgjøre en sammenhengende enhet med en slik redigeringsmetode. Samtidig gjentas en del av hennes synspunkter på ulike steder. Slik kommer hennes teologi og ståsted rimelig greit fram i form av gode og særegne formuleringer, men vi føres ikke veldig djupt, systematisk og sammenhengende inn i de store spørsmålene som hun ifølge åpningsessayet ønsker å drøfte i boka.

Hennes store anliggende handler om å «lage teologi». Det vil hun gjøre med lekens glede og nysgjerrighet, rammer og uforutsigbarhet. Akkurat det har hun godt grep om språket til å klare. Dokka er særlig i sitt ess når hun kan bruke sin store kjærlighet til klassisk litteratur i teologien. Kapitlene som hun redigerer sine tidligere avisartikler inn i, er enkle og greie; «I verden», «Men ikke av verden», «I kirka», «I troen», «I Bibelen», «I tida», «I teologien».

På grunn av komposisjonen av boka med kapitler sammensatt av ulike bidrag fra avisspaltene, og mye overlapp mellom kapitlene, er det vanskelig i ei bokmelding å gjengi kapittel for kapittel hva boka inneholder. Innledningskapitlet «Å lage teologi», som har til hensikt å være en guide for oss i den videre lesingen, utgjør det mest enhetlige kapitlet i boka. Lek-metaforen hennes som metode for teologien spilles ut her.

Når vi kommer til den grunnleggende teologien hos Dokka, ser vi ganske tydelig en kritisk holdning til Bibelen som bærende autoritet for troen. Metodisk sier hun at «[t]eologien er induktiv, ikke deduktiv: Den slutter fra livet og til praksisen, ideene kommer etterpå», og «ideene» er da synonymt med «teologien». (s.135) Som forkynner våger hun ikke å slå fast utvetydig at Gud er god, bare at hun selv tror det. Hun tror ikke «vi kan finne noen objektivitet, i alle fall ikke i spørsmål som handler om teologi» og har «ingen illusjoner om universalitet». (s.18) Hun har stor tro på språkets evne til å reformulere, men understreker samtidig nødvendigheten av refortolkning av evangeliet i hver tid og hver kultur. Materialet som skal åpenbare Jesus, er «grunnleggende utilgjengelig for oss», og «ethvert teologisk utsagn er usikkert». Kanskje er det derfor hun like gjerne kaller Gud for «henne»? (s.135)

Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart at hun gjennom boka legger mer vekt på teologiens og Bibelens relevans enn dens sannhet. Men dersom åpenbaringens kilder er grunnleggende utilgjengelige for oss, hvordan kan hun da så frimodig erklære at en forkynner, til forskjell fra en foreleser, må «forkynne evangeliet om Jesus Kristus». (s.80) Hvilken Jesus, om vi tør spørre? Dokka mener det er «helt underordnet» om han var født av ei jomfru (på teologiske fakulteter påstår hun at dette er «ukontroversielt»), og plasserer spørsmål om de bibelske fortellingenes historiske realisme i samme kategori. (s.79.80). Hvordan kan vi da unngå at vi bare forkynner en Kristus i våre egne bilder, eller er det i kontekstualitetens navn helt ok?

Visst kan hun ha rett i at «[a]lt som sies i teologien, er tentativt» om hun tenker på det som produseres på fakulteter og i akademier. (s.33) Vi som forskere må ha såpass ydmykhet, men i arbeidet med kirkelig teologi søker vi vel mot det objektive, ja, mot å fremme en teologi som er i pakt med den objektive åpenbaring? Eller er GTs bekjennelse til Javhe som «én» og NTs bekjennelse til Jesus som «Kyrios» også bare tentative teologier? Dokka selv vil ikke la seg binde av «en skrivefør mann i Midtøsten … Han visste jo tross alt ikke noe mer om hva som er sant enn hva vi gjør. Men kanskje viktigere: Han visste enda mindre enn oss om hva som er sant nå, i et liv under radikalt andre forutsetninger.» (s.83-84) Ære være forfatteren for hennes ærlighet. Slik får hun fram distansen til en klassisk kristen teologi.

Som sagt unngår boka å gå djupt inn i de fleste spørsmål, men forfatteren får i forbifarten gjort dommens evige skille til et teologisk tilbakelagt stadium og parallellfører spørsmålet om likekjønnede ekteskap med spørsmålet om å spise blodpølse. (s.70) «Etikk er med nødvendighet noe kontekstuelt bestemt.» (s.71) Om etikken sier Dokka at «[h]vis det som forkynnes, i stedet skaper frykt og smerte, kan det ikke komme fra Gud, men må avvises.» (s.75) Det minner om professor Harald Hegstads nylige utsagn, at synd uten empiriske kjennetegn for synd, ikke er teologisk holdbart. (Luthersk Kirketidende, 14/2022, s.423). Luthers holdning om å være lydig mot Skriftens ord «kan bli både naivt og farlig», skriver Dokka, og videre: «I de miljøene der menneskelig erfaring av hva som er godt og ikke godt, ikke får motsi de bibelske forfatternes skriftliggjorte erfaringer (anmelders utheving), kan mennesker lett holdes fast i destruktive mønstre». (s.29-30)

Dokkas snakker ellers opp det hun oppfatter som Luthers «demokratiserende bibelsyn». (s.28) Han satte «Bibelen fri. Det ble opp til enhver lesekyndig å gjøre seg opp en mening. Teologien ble demokratisert … Paradoksalt nok relativiseres dermed autoriteten fordi Bibelen beviselig produserer utrolig varierte lesninger» (s.205) Historisk er det lite grunn til å tro at Luther i slike utsagn ville ha gjenkjent sin egen kamp for Skriftens avgjørende autoritet for lære og liv, i samsvar med de oldkirkelige fedre og mødre.

Disse kritiske innvendingene mot Dokkas grunnlagsteologi betyr ikke at hun ikke også har gode bidrag. I essayet «Borgere av to riker» skriver hun mye bra om trekk ved den allmenne kulturen som er fremmedgjørende for en kristen. I essayet «Flukten innover» skriver hun drivende dyktig om sammenblanding av andakt og selvhjelp. I «En kirke av penger og ansatte» leverer hun et sterkt kritisk innspill til folkekirkens nye teologi om dåpen som «det ene viktige», fulgt opp av anklager mot «kriseromantikk i norsk kirkelighet» i «Vi lever fortsatt». Denne kritiske ærligheten følges rett nok ikke helt opp når hun samtidig på folkekirkelig vis fastslår at «det er millioner av kristne i Norge».

Midt i min grunnleggende kritikk mot den basis boka legger for teologien, kjenner jeg meg godt igjen i andre ting. Dokka skriver ganske usentimentalt. Det passer meg godt. Hun bringer ikke med seg et vell av ekstraordinære åndelige erfaringer. For henne er det viktig å leve med Gud i det alminnelige. Selv om jeg er vokst opp i den lavkirkelige vekkelsesfromheten, og jamvel har hatt synlige lederroller i den bevegelsen, gjenkjenner jeg mye av hennes erfaring som min i essayet «Tro uten fyrverkeri». Hun viser en stor grad av realisme i det å være menneske, med sorg og glede, med synd, kamp og seier. «Du er du, og du duger» bærer ikke i møte med synden, det hun kaller «tilværelsens brudd mellom Gud og menneske» i essayet «Nu sonet er vår brøde». Det burde forfattere av nyere kristne barnesanger merke seg.

Rolf Kjøde