En analyse og vurdering av "Kirkens enhet og troens fundamenter"

På oppdrag fra Bispemøtet har biskopene H. Bergan, O. Bondevik og S. Osberg laget en "innstilling" underskrevet 22.01.1997 som forberedelse til høring og realitetsbehandling på Kirkemøtet november 1997. Bakgrunnen for innstillingen er den delte uttalelsen fra Bispemøtet i 1995 (8 mot 3) om homofilt samliv, Kirkemøtets delte avstemning samme år (58 mot 22), de kirkelige organenes videre arbeide med saken og den allmenne debatten om nattverdnektelse, presters frasigelse av bestemte biskopers tilsyn m.m. I denne debatten har flere deltagere, blant dem prost Asle Dingstad, bedømt mindretallet i Bispemøtet som vranglærere. Norsk Lærerakademi erklærte alt i mai 1995 at dette mindretallet "har åpent brutt med kirkens lære".

Innstillingen har form av en rekke spørsmål samlet rundt temaet menighetens eller kirkens sanne enhet (vera unitas ecclesiae, Confessio Augustana art. 7). Hovedspørsmålet er derfor om den indre kirkelige uenighet i Den norske kirkes bispekollegium og kirken ellers er så alvorlig at kirkens enhet kan sies å være brutt av vranglære: "Rokker homofilisaken ved troens fundamenter?" (s.10).

Det verdifulle ved innstillingen er at de viktige spørsmålene blir reist innenfor Bispemøtet selv etterat det i 1995 i et felles kommenterte motsetningene slik:

Det er vårt klare ønske at denne saken ikke får splitte kirken".

At det dreier seg om et ønske, ikke en definitiv konklusjon fra Bispemøtets side, lot spørsmålet stå åpent inntil videre om det finnes kirkesplittende vranglære innenfor bispekollegiet og kirken. Selvom den kirkelige debatten om homofili begynte før innføringen av partnerskapsloven 1993, har altså Bispemøtet først 1997 prøvet å nå frem til definitive vurderinger. Jeg tolker Bispemøtet høsten 1995 som uttrykk for ønske om grundig dialog og vurdering, men nettopp på den bakgrunn ble biskop Andreas Aarflots forsøk på å hemmeligholde høringsdokumentene frem til Bispemøtet oktober 1997 som en ganske merkelig episode.

Heldigvis tenkte ikke høringsinstansene slik, men regnet med at uttalelsene var ment for offentligheten fra begynnelsen av fordi de dreier seg om vanlige teologiske saker, ikke personalsaker. Vårt Land hadde etter sommerferien i alle fall tilgang til høringsdokumentene fra første stund, antagelig med delvis hjelp av "lekkasjer". Etter hvert fikk også jeg kopier av de viktigste uttalelsene.

2. Menighetsfakultetets høringsuttalelse 11.06 1997.

Lærerrådet ved MF krediterer innstillingen for å ta opp viktige "delemner" i debatten om kirkens enhet og "solid forankring i det som er vår kirkes læremessige og kirkerettslige grunnlag". MFs lærerråd velger så å konsentrere seg om å besvare to spørsmålsstillinger:

1. "Er kirkeenheten i Den norske kirke truet av den foreliggende divergens i homofilispørsmålet?

2. Hvordan skal man innenfor Den norske kirke være forpliktet på kirkelæren og samtidig gi rom for kritisk etterprøving og konstruktiv nyformulering av denne lærens innhold i vår tid?" (s.2).

Uttalelsen gir deretter en kort beskrivelse av lærebegrepet i Den augsburgske bekjennelsen og hevder at dette lærebegrepet omfatter læren om Kristus og frelsen, "men også skapertro, etiske lærepunkter og lære om synden" (CA art. 2 om arvesynden) (s.4). En påpeker at skriftemålet vil være en prøvesten på oppfatningen av homofilt samliv: "En forkynnelse som konsekvent nekter å omtale homoseksuell atferd som synd, vil være uttrykk for en avvikende forståelse av evangeliet" (s.5). Om en sjelesørger nekter å kalle det synd som en annen sjelesørger gir tilgivelse for, "er kirkens enhet truet" (s. 5).

Det kan ikke være forbudt å diskutere og fremsette ulike meninger innen kirken, f.eks. i forskning og offentlig debatt. Derimot må forkynnelse og liturgi skje med ubetinget forpliktelse kirkens lære.

Lærerrådet setter så fingeren på at de tidligere utredningene om homofilisaken i den kirkelige rådsstrukturen ikke har blitt behandlet på en åpen og tilfredsstillende måte (s.9). Mindretallet i Bispemøtet 95 kritiseres så særskilt for å påstå at de homofile ikke har reelle moralske valgmuligheter, men befinner seg i en "tvangssituasjon" (s. 9-10) med sin seksuelle legning. De kan jo velge å avstå fra homofil atferd. Mindretallet i bispemøtet godtar likevel ikke all homofil livsførsel, bare homofilt samliv "båret av troskap og kjærlighet".

Dette blir inkonsekvent når Bispemøtet ellers enstemmig har avvist heterofilt samboerskap som mulighet ved ansettelse av personer i kirkelig tjeneste (BM sak 14/95).

Lærerrådet fastholder at alt homofilt samliv må gjelde som synd etter Skriften (1 Kor 6,9-11). For alle syndere må budskapet omvendelse og syndsforlatelse bli forkynt. Kirken er ikke bare "allmenn", men "hellig" og kaller til oppgjør og oppbrudd fra det syndige liv.

Hva angår kirkens enhet, konkluderes det at "det kan tenkes begrunnelse for homofilt samliv som er av en slik art at den kan karakterisere som vranglære" (s.14).

Den uthevede konklusjonen bruker det modale hjelpeverbet "kan (tenkes)" og unngår dermed en beskrivende konklusjon om at det faktisk finnes vranglære i den aktuelle debatten. Tar en uttalelsen etter ordlyden, er det mulig at det finnes vranglære, men denne er ennå ikke tilstrekkelig tydelig. Eller det finnes elementer av feil lære som kan bli til vranglære om de fastholdes og utvikles videre. Her må jeg altså kritisere min egen institusjon for uklarhet (jeg var ikke til stede under møtet der et mindretall også stemte avholdende og i mot).

Førsteamanuensis Martin Synnes tolket derimot uttalelsen som en tydelig konstatering av "etisk vranglære" hos mindretallet i bispemøtet (VL 28.07.97) og ble motsagt av biskop Osberg (VL 13.08.97). Professor Lars Østnor har etter min mening bekreftet den vagere tolkningen av MFs uttalelse som riktig. Han hevder (Klassekampen 12.08.97) at han ikke vil gi grønt lys for prester til å frasi seg tilsynet til de tre biskopene i mindretallet. "Tiden er ikke inne" for dette.

Også da stipendiaten Olav Fykse Tveit (VL 22.09) tolket MFs uttalelse som en karakteristikk av bispemindretallets posisjon som vranglære, rykket Østnor ut (VL 07.10) og gjentok uttrykket at det er "mulig" (ikke nødvendigvis tilfelle) at læreuenigheten er kirkesplittende. Han tilføyer at ytringer av enkeltpersoner med avvikende syn først blir vranglære "når det får plass på prekestol, ved alter eller i undervisning og sjelesorg". Samtidig hevder Østnor at kirken bare kan målbære ett syn på saken i lære og praksis.

Spørsmålet er da om ikke den siste betingelsen for vranglære alt har inntruffet når f.eks. biskop Rose Marie Køhn lar seg bruke som frontfigur i Åpen kirkegruppes trykksak "Under åpen himmel" (1996). Eller er det ikke vranglære etter MFs definisjon når 3 biskoper bruker Bispemøtet som talerør for homofilt samliv (om enn som unntak på bestemte premisser)?

3. Presteforeningens uttalelse (Inter Collegas juli 97)

Et mindretall innen PF markerer som ventet, at homofilt partnerskap kan være etisk forsvarlig (s.64). Uttalelsen svarer likevel ja på at det kan finnes begrunnelser for homofilt samliv som er vranglære. En anser også at biskopene må eller bør være lojale overfor Kirkemøtets vedtak om felles kirkelig orden og praksis i homofilisaken.

Dersom det kan bevises at biskoper fører falsk lære, er det ikke bare rett, men nødvendig for den ordinerte å frasi seg disse biskopenes tilsyn etter CA art. 28: "Biskopene har ikke rett til å slå fast noe som strider mot evangeliet".

Det markeres ikke dissens i dette siste avsnittet. Dette er en positiv markering av prestens selvstendighet. PF vil som i den dessverre tapte kampen mot BM i kirkebotsaken (1994), markere at den enkelte prest har prinsipielt samme ansvar som biskopene i forkynnelse, sjelesorg og sakramentforvaltning.

4. Teologisk Fakultets høringsuttalelse 12.06.1997

TF rykker her for første gang samlet ut som institusjon med en uttalelse om homofilisaken Den er lagt opp med en bred dogmatisk-etisk gjennomgang i tre deler.

I innledningen tolkes BM 95 slik at det ikke er uenighet om enheten i kirken, men om homofili. Det er "en uenighet som kirken, takket være evangeliet, kan leve med"(s. 3, sml. s. 37 siste avsnitt).

I gjennomgangen av "det reformatoriske skriftsyn" (del II) betones det at sabbatsbudet som gudstjenestepåbud eller "mosaisk seremoni"er opphevet etter CA 28. Dette er en "modell" for tolkningen av forholdet mellom Den gamle og Den nye pakt (s. 19). Evangeliets frihet og kjærlighetsbudet må avgjøre om dekreter og bud kan beholdes i Den nye pakt.

Riktig nok taler Luthers store katekisme og CA VI om "Guds befaling og ordning" og "påbud" om å gjøre godt (CA VI: bona opera mandata a Deo), men det er ikke noen henvisning til bud i Bibelen (s. 27). Ordningene i samfunnet kan miste sin gode funksjon når situasjoner forandrer seg. Tradisjonelle bud og regler "gir viktig og nødvendig veiledning", men aldri tilstrekkelig veiledning. De må derfor suppleres med selvstendig skjønn og vurdering av den gitte situasjon (s. 29). Her er det rom for ulike syn og "kompromisser".

Dermed blir de 10 bud ikke absolutter, men veiledning og råd etter TFs fremstilling. Den avgjørende norm blir det subjektive jeg. Dette er antinomisme av nettopp den type som NOU 1985:21 "Den norske kirke og læren" omtaler og Misjonshøgskolens uttalelse (s.2-3) tar avstand fra.

Kjærlighetsbudet "Du skal elske din neste som deg selv" relativ'rer og opphever de 10 bud etter denne tenkemåten.

Trolig ligger den alvorligste feil i Teologisk fakultets uttalelse nettopp i vurderingen av de 10 buds plass i kristen etikk. Kjærligheten er ikke en norm vi kan forvalte etter våre egne målestokker. Kristus må være den endelige norm for kjærligheten, som Halvor Nordhaug svarer (i LK nr. 16/1997). Kristus fastholdt gyldigheten av budene.

Når det gjelder sabbatsbudet og de andre budene blir de ikke opphevet, men bekreftet og oppfylt av Jesus. Han opphever ikke sabbaten, men er Herre over den og gir dette budet en rett tolkning og bruk. Han ba den rike unge mann å holde budene (Matt 19,17ff.). Men han satte opp de to kjærlighetsbudene som retning og mål for etterlevelsen av budene. De 10 og de 2 bud hører sammen som døren og hengslene (Matt 22,40). De står ikke i motsetning til hverandre, men inngår i en større enhet i Jesu ord. De 10 bud er da også tydelig underliggende forutsetning for apostlenes syndekataloger og formaninger. Homofilt samliv faller utenfor Guds vilje i og med at budet mot ekteskapsbrudd og Jesu tolkning av Skaperens ordning for familien (Matt 19,1-12) binder det seksuelle samliv eksklusivt til ekteskapet. I Jesu forkynnelse er alternativet til ekteskapet den enslige stand, ikke andre samlivsformer. I dette ligger ikke bare en formaning og et kall til homofile i vår tid, men også en alvorlig irettesettelse til vår tids svekkede ekteskapsmoral.

TF tar også stilling til spørsmålet om Kirkemøtets vedtak etter BM 1995 med forbud mot ansettelse og vigsling av homofilt samboende er "kirkens offisielle syn" i den mening at det er autoritativt for Den norske kirke. De mener at det er uavklart hva som ligger i avgjørelsen, og de avviser at dette synet skulle være forpliktende (s.37). De påpeker at lærenemndne for Dnk ikke har hatt befatning med saken (den har da over hode ikke vært i funksjon etter oppnevnelsen!) og videre at "ingen organer i kirken har myndighet til å binde samvittighetene"(s.38). Bispemøtet er også bare et rådgivende organ i læresaker (s.39). Den enkelte biskop er heller ikke kirkerettslig forpliktet på vedtak i KM og BM (s.43).

TF setter altså opp den enkelte biskop som den sterkeste formelle autoritet i rådsstrukturen. Denne posisjon kan og bør enkelte biskoper bruke til å ordinere homofile partnere om de vil. Det ville fremme samhørigheten med den svenske og danske folkekirken etter TFs mening! Det sies ikke noe om hvilket radikalt brudd disse nordiske kirker har gjort med en massiv økumenisk og katolsk læretradisjon. Det nylig avholdte Bispemøte 1997 synes i lys av TFs invitt til splittelse og utbrudd som en seier for det kirkelige lojalitets- og kollegialitetsidealet, selv om dette igjen ser ut til å være viktigere enn både bekjennelsestroskap og liberalteologisk modernisme jevnt over.

5. Misjonshøgskolens høringsuttalelse 27.05.1997

En regner med at Kirkemøtet 1995 har "tatt standpunkt i det teologiske spørsmål knyttet til homofil praksis" (s.6). Vedtaket er "kirkerettslig bindende for den enkelte biskop" (s.8). Den øverste norm for kirken er imidlertid Skriften, og dersom en biskop ikke er enig i KMs beslutning må vedkommende ut fra Bibel og bekjennelsesskrifter godtgjøre sitt syn.

Det er ikke uttrykk for "velbegrunnet uenighet", men vranglære å sidestille homofilt partnerskap med ekteskapet (s.6), sier uttalelsen fra MHS.

Misjonshøgskolen har levert en tydelig og sterk uttalelse.

6. Høringsuttalelse fra Kirkerådets arbeidsutvalg 14.08.1997

I innledningen karakteriseres biskopenes oppgave som et "spesielt tilsynsansvar for kirkens lære og kirkens enhet og som synlige tegn på kirkens enhet" (s. 1). Det er tydelig at Porvooerklæringens fremheving av bispeembetet farger uttrykksmåten. Ellers er uttalelsen preget av kirkerettslige avveininger. Det betones at de kirkelige råd stadig gir "rom for et fortsatt videre arbeid med de teologiske og etiske spørsmål som knytter seg til homofili og homofilt samliv" (s. 3). Samtidig innskjerpes lojalitet overfor rådenes demokratisk vedtatte beslutninger.

På spørsmålet om KM 15/95 er kirkens offisielle standpunkt i homofilisaken, svarer Kirkerådets utvalg med å vise til det kompliserte samspillet mellom rådsorganene og bispeembetet. Kirkemøtet har virkelig rett til å gjøre vedtak om ordninger som avstår fra ansettelse av homofile partnere. Samtidig har hver enkelt biskop i kraft av sitt embete en teologisk selvstendighet som gjør at hans meninger alltid har eller kan ha en offisiell karakter: "Et teologisk standpunkt som er støttet av tre biskoper, kan derfor ikke fraskrives offisiell karakter uten at man samtidig underkjenner bispeembetets selvstendighet og hver enkelt biskops tilsynsansvar for kirkens lære. ... Heller ikke Bispemøtet har en slik overordnet rolle overfor den enkelte biskop" (s. 4).

Denne kirkerettslige argumentasjonen fører midt inn i maktspillet. Biskopene har fått tildelt en plass de kan bruke til å innføre nye meninger uten fare for å miste sin posisjon og sine rettigheter. Det sies likevel at en håper biskopene vil gå foran som "gode eksempler" og være lojale mot Kirkemøtet (s. 7). Uttalelsen går så videre til spørsmålet om det skulle finnes "vranglære" og kritiserer at biskopene over hode har tatt opp denne spørsmålsstillingen (s. 5). Kirkerådet har siden forberedelsen av Bispemøtet 95 lagt opp til at homofilisaken ikke må splitte Dnk. Biskopene burde heller ikke ha tatt opp spørsmålet igjen i sitt eget møte, men heller ut fra den rette saksgang ha videreført det til Lærenemnda. Men dette er ifølge uttalelsen et unyttig prosjekt: "Kirkerådet ser ikke at det fra noe hold er tjenlig å behandle spørsmål om vranglære på den måte det her er lagt opp til" (s.6). Bispemøtet 97 har da nettopp bøyd seg for det saklige krav om å legge homofilisaken til side i kategorien "uenighet" som ikke splitter og er bekjennelsesspørsmål.

I betraktning av at saken etter utvalgets mening ikke kan dreie seg om noe så dramatisk som vranglære, blir presters "tilsynsfrasigelse" overfor biskoper helt uforståelig. Antagelig har en her å gjøre med personer som "ved en slik handling setter seg selv utenfor det kirkelige fellesskap ikke bare med biskopen, men med det kirkelige fellesskap for øvrig som har kalt vedkommende biskop til tjeneste og betrakter vedkommende biskop som rettelig kalt både prest og biskop i kirken. Kirkerådet kan ikke forstå annet enn at dette er å gå vesentlig lenger enn det CA 28 omhandler" (s. 9).

Slik lyder sluttsalven fra Kirkerådets arbeidsutvalg. Det er kirkerettslig tenkt. Den som protesterer mot biskopen, setter seg utenfor kirkefellesskapet. Muligheten for at biskopen selv faktisk kan sette seg utenfor ved falsk lære, er det ikke tilrådelig å undersøke. I et virkelig trossamfunn vil derimot det åndelige samfunn og læren ha prioritet fremfor kirkeretten. Det varte da også temmelig lenge før oldtidens menigheter fikk innført kirkejusen. Kirken kom først, deretter kom kirkeretten.

7. Bernt T. Oftestads uttalelse LK (nr.13/1997)

En kirkehistoriker med norsk kirkehistorie som spesialitet ved MF har her laget sin egen uttalelse om innstillingen. Han har også tatt konsekvensen av sitt syn og nedlagt sin ordinerte tjeneste i Den norske kirke. Vi tar uttalelsen med her siden den er klar, tankevekkende og veldokumentert.

Den norske statskirken som den har blitt, kan ikke forplikte seg på en lære og tale med en tunge, men må med indre nødvendighet fremme teologisk pluralisme.

Bordet fanger. Avgjørelsen er alt tatt i kirken. Homofilt samliv er blitt et læremessig adiaforon som kvinneprestsaken, ikke en sak om kirkens være eller ikke være. Derfor er Dnk kommet "til veis ende" som bekjennende kirke. Den pågående lærekonflikten vil "måtte oppløse kirkens enhet" siden Kongen (statsmakten) som øverste kirkestyre ikke ønsker å gripe inn mot vranglæren (s.389). Staten har for lengst vist at den står for en liberal, pluralistisk og demokratisk tolkning av kirkens lære. Statens liberalitet har også konsekvenser for tolkningen av prestens ordinasjonsløfte. Han må regne med at det er statens og ikke hans egen forståelse som avgjør innholdet i løftet (s. 391). Oftestad konkluderer med at å avlegge et løfte om troskap mot Gud og "kirkens ordninger" på denne basis blir både "moralsk uverdig" og "moralsk risikabelt".

8. FBB 30.09.97 (VL og Dagen)

Heller ikke FBB har vært noen høringsinstans, men FBB ønsket å få frem i debatten at en ikke trenger å vente på rådsorganenes avgjørelser for å avgjøre hvorvidt noe er vranglære eller ikke. Den første og siste autoritet er Den hellige skrift som i den aktuelle saken i kraft av sin egen tydelighet ikke gir rom for flere syn enn ett. De 10 bud er ikke satt ut av kraft ved de 2 kjærlighetsbudene verken i Jesu eller apostlenes forkynnelse. Det er derfor helt klart at det finnes vranglære og vranglærere i bispekollegiet og kirken ellers. Vranglærerne lager unntak fra budene ved å spille dem ut mot kjærlighetsbudet. Slike lærere kan vi ikke bruke i våre menigheter.

9. Bispemøtets uttalelse (VL 09.10.1997)

Bispemøtet konstaterer at det er ulike syn i kirken, men mindretallet godtar Kirkemøtets vedtak om utelukkelse av homofilt samboende til kirkelige stillinger. Det er viktigere, faktisk enhetsskapende at en har felles ordninger. Dersom noen innfører egne forbønns- og vigselshandlinger for homofile, blir kirkens enhet brutt, hevdes det (avsnitt 6).

Generalsekretær A. Skaaheim i Indremisjonen treffer rett (VL 18.10). Bekjennelsesspørsmålet er lagt til side og ofret til fordel for ytre (rituell) enhet. CA VII taler ikke om den ytre, men den indre enhet i menigheten. En blott og bar ytre enhet er falsk og møter bare domsord i Skriften. "Jeg hater og forakter de høytider dere feirer" (Amos 5,21), sier Herren til det rituelt korrekte, men åndelig korrupte Israel. Bispemøtet har nå udelt og samlet uttalt seg mot Skriften og bekjennelsen. De tilrår noe som Skrift og bekjennelse fraråder. Biskopene samler seg alle om å åpne nattverdbordet for homofilt samboende. Disse blir en gruppe med særrettigheter. I stedet skulle de ha minnet alle syndere, heterofile samboere, pengegriske m.m. om at Herrens nattverd er bestemt for dem som vil ha hjelp med sin synd, ikke tillatelse til å synde videre (1 Kor 11,27ff.). Syndenes forlatelse er noe annet enn syndenes tillatelse. Det er en tragedie om uttalelsen blir stående.

Det er fattet et selvmotsigende og galt vedtak: Det sies at det finnes ulike syn i kirken, men bare ett offisielt. Ingen av synene er vranglære. De som vil, kan med full rett jobbe på å forandre det offisielle synet. Homofili er synd inntil videre i en del bispedømmer og er det ikke i en del andre. Derimot er det uten tvil synd i Bibelen. En prest kan saktens føle seg spaltet og schizofren i et slikt meningskaos. Hvordan skal han forene dette med sin ordinasjon på Skrift og bekjennelse?

Det allmenne prestedømme fungerer kanskje så pass fremdeles at kirke- og organisasjonsfolket kan tale sine hyrder til rette.

Er det ikke på tide å at norske kirkefolk nå stiller ultimatum til biskopene: Dere har passert en absolutt grense. Kirkens lære tillater da ikke unntak fra de 10 bud! Enten korrigerer dere uttalelsene eller vi kan ikke delta i gudstjenesten med dere!

Konklusjoner og avsluttende spørsmål

Staten har talt for lengst: En viss pluralisme må tåles. God takhøyde er viktig.

Embetsverket har talt: Biskopene tviholder på bispemøtets og kirkens kirkerettslige enhet. Det er fristende å bruke Birger Løvlies karakteristikk fra 1995: Folkekirken er blitt en skjebnefellesskap mer enn trosfellesskap. Biskopene har til og med fått en ny tjenesteinstruks i sommer som gir biskopen utvidede rettigheter til å gi individuelle enkeltpåbud til sine underordnede.

Per Voksø skriver om utviklingen i Dnk i 70-årene at "i spenningen mellom bekjennelseskirkens og folkekirkens idealer var det bekjennelseskirken som måtte fire" (Kirkeliv og kirkelov 1994, 233). Denne utviklingen blir nå mere markant.

Det åndelige fellesskap som før hadde prioritet, kommer nå etter det organiserte og kirkerettslig administrerte fellesskap. Bispemøte og Kirkemøte har begge kirkens selvstendighet som bekjennende trosfellesskap som program, men bøyer seg i praksis for det demokratiske folkekirkeprogrammet nedfelt i den nye kirkeloven.

Vil lekfolk og skrifttro prester kunne ha innvirkning på det byråkratiske enhetsverket? Kan de grunnlegge et indre eller tverrluthersk nettverk som ligner Gereformeerd Bond ("Reformert forbund" innen den reformerte storkirken) i Nederland med rettigheter til menighetsdannelser innen statskirken?

Det er utvilsomt riktig at en luthersk kirke ikke har noen annen autoritet enn Skriften og bekjennelsens avledede skriftforståelse. Embetsbærerne kan bare sikre seg mot vranglære ved å godtgjøre at de har dekning i Skriftens ord for sin forkynnelse. Bare få biskoper har åpent gått inn for splittende vranglære i Dnk tidligere i vårt århundre inntil den situasjon vi står oppe i nå. Men med den tyngde vranglæren fra 1995 av har fått i Den norske kirkes bispekollegium, er det vanskelig å se noen utvikling i riktig retning uten at menighetene og deres ledere tar et åpent oppgjør med vranglæren og setter grenser for vranglærernes påvirkning.

Veien og måten vi nå må velge, blir ikke enkel. Må Herren gi hver enkelt kristen visdom og kjærlighet til å tenke rett og handle rett!