En annan Kyrka

Det er svært lett å finne både likhetstrekk og forskjeller i utviklingen som har preget Den norske kirke og Svenska kyrkan og bekjennelsesbevegelsene i våre naboland. I et jubileumsår for FBB er det tid for oppsummeringer. I skrivende stund venter denne anmelderen også på et eksemplar av historieskriftet av og om Kirkelig Fornyelse i Norge med tittelen: «Lex orandi-lex credendi. 50 år med Kirkelig Fornyelse.» For tiden er det visst mange som finner det nyttig med analyserende tilbakeblikk.

Boken «En annan Kyrka» er skrevet for å dokumentere 60 år med «Kyrklig samling kring Bibeln och bekännelsen.» Bevegelsen ble stiftet i november 1958, to måneder etter at kirkemøtet i Svenska kyrkan hadde bekreftet å gå videre med beslutningen i Riksdagen om å innføre ordningen med ordinasjon av kvinner til prester. 

Boken er utstyrt med et fyldig noteapparat, litteraturliste og et nyttig personregister med henvisninger. En god hjelp for den som ikke kjenner detaljert til svenske forhold. Denne anmelderen er absolutt ingen ekspert på Svenska kyrkan og bekjennelsesbevegelsen hos våre naboer i øst, og har derfor ikke mulighet til å vurdere om Dag Sandahl i denne boken på over 500 sider har gitt en sakssvarende fremstilling av Kyrklig samlings historie. 

Dag Sandahl har vært aktiv i den høykirkelige bevegelsen siden han ble presteordinert i 1971. Ved siden av prestetjenesten har han vært aktiv skribent og foredragsholder. Hans første bok fra 1972 har tittelen «Vida hon famlar. Till kritiken av folkkyrkan.» Tittelen sier mye om hans engasjement siden den tid. Sandahl har teologisk doktorgrad fra 1987. Han har vært innvalgt i kirkemøtet i flere perioder. Hans egen aktive rolle i bekjennelsesbevegelsen kan være en fordel for bokprosjektet, men det kan jo også stilles spørsmål om fremstillingen er farget av manglende kritisk distanse. Dette gjelder i beskrivelsen av sentrale skikkelser i Svenska kyrkan så vel som personer i bekjennelsesbevegelsen. Så langt jeg kan se, har det lykkes ham godt i å beskrive utviklingen, samtidig som han også kommenterer den utfra sitt eget tydelige ståsted. Sandahl hadde også oppdraget med å dokumentere historien til den svenske høykirkelige bevegelsen AKF ved 50- årsjubileet, et skrift som omhandler omtrent den samme historiske perioden. Denne boken «Förnyarna. Mer än en historia om arbetsgemenskapen Kyrklig Förnyelse» kom ut i 2010 på Artos forlag. 

Også AKF ble etablert som en reaksjon på innføring av kvinner som prester. I en tid hvor dette spørsmålet oppleves som perifert for de fleste i de lutherske folkekirkene i Skandinavia, også innenfor store deler av lekmannsbevegelsen, er det et tankekors å se hvor sentralt dette har vært i bekjennelseskampen. At dette spørsmålet også har vært sentralt i Norge viser det faktum at FBB nå som en del av sitt 100-års jubileum har utgitt en bok om kvinneprestdebatten.

Den nye ordningen med kvinnelige prester ble sett på som et brudd med apostolisk kristendom, forankret i Bibelen, og bekreftet i bekjennelsesskriftene. Allerede fra starten av ble Kyrklig samling stemplet i media som en forsamling hatske mørkemenn. Bo Giertz var sentral i bevegelsen fra starten, og han var leder i en lang periode fra 1958 til 1989. Mellom ham og nåværende leder Yngve Kalin har det kun vært to ledere. Sandahl beskriver etableringen av Kyrklig samling som en samling av taperne i den aktuelle teologiske striden i Svenska kyrkan.

Som tittelen antyder har Sandahl ikke bare ambisjoner om å referere Kyrklig samlings historie, men også å analysere utviklingen i Svenska kyrkan. I starten av boken anlegger han et «meta-narrativ», som grunnlag for å forstå utviklingen. Arven fra opplysningstidens deisme fungerer ateistisk, skriver han, og denne arven videreføres i den liberale teologi med Viktor Rydberg som sentral skikkelse i Sverige. Mennesket blir sitt eget subjekt, og spørsmålet om godt og ondt blir avløst av hva som fungerer og er mulig. Samtidig er det sentrale politikere som ser kirken som en institusjon som tilhører hele det svenske folket. Dette ligger som et taust «fond», en premiss som er tydelig også i den kirkelige prosessen fram mot kirkemøtets åpning for kvinnelige prester. 

Etter stiftelsen utarbeidet Kyrklig samling en veiledning på 17 punkter for prester og lekfolk. En hovedsak her var rådet om å ikke delta ved gudstjenester forrettet av en kvinnelig prest. Veiledningen oppfordrer til respekt, og ikke fullstendig brudd med biskoper som ordinerer kvinner til prester. Disse punktene fikk katastrofalt dårlig mottakelse i media, og førte til stigmatisering av Kyrklig samling. Bo Giertz fikk mye kritikk, på tross av at han gjennom sitt virke som prest, biskop og forfatter nøt respekt i brede lag av kirkefolket. Giertz hadde også en sentral rolle i kirkemøtet, noe som gav Kyrklig samling en viss gjennomslagskraft i hans formannstid. 

Domprost GA Danell var en sentral skikkelse i ledelsen ved siden av Bo Giertz. De to agerte forskjellig. Der Bo Giertz var forsiktig og forsøkte å unngå konflikter, gikk ikke Danell av veien for åpen konflikt. Etter Sandals mening var disse to begge nødvendige for å holde bevegelsen sammen. Han skriver også om en intern spenning i bibelsynet mellom disse to, som også resulterte i en debatt mellom dem i Svensk Pastoraltidsskrift. Danell stod sammen med gruppen Biblicum, som kritiserte Giertz for å legitimere den historisk-kritiske bibelforskningen. 

Sandal kommenterer prosessene rundt Svenska kyrkans fria synod og Misjonsprovinsen. Kirkemøtets vedtak om å nekte ordinasjon av prestekandidater som ikke ville ordineres sammen med og var villige til å samarbeide fullt ut med kvinnelige kolleger, var et hardt slag for Kyrklig Samling, og bidro til splittelse og ulike veivalg. Her har jo det norske kirkemøtet lagt seg på en annen linje. Dette har ført til ulike prosesser i våre nabolands bekjennelsesbevegelser.

Det er sagt at da Rosemarie Køhn som første kvinne ble bispevigslet skjedde det med en liturgisk pomp og prakt som man ikke tidligere hadde sett i Den norske kirke. Også Sandahl gjør et poeng av at den høykirkelige bevegelsen har fått nedslag i en rikere liturgisk utforming av liturgien, men kun i de ytre formene. Læreinnholdet som ligger til grunn for liturgien er i oppløsning. Da blir det et gudstjenesteliv på underholdningskulturens overfladiske premisser.

I det oppsummerende kapitelet som forfatteren kaller «en resonerande sammenfattning», går forfatteren lengst i å dele sine personlige synspunkter på prosessen og veien videre for bekjennelsesbevegelsen. Sandahl oppsummerer at Svenska kyrkan i dag er en annen kirke enn Svenska kyrkan for 60 år siden. Kirkesøkningen har gått drastisk ned. Det har skjedd en avvikling av kirkefolket. Medlemmene i Kyrklig samling har blitt stigmatisert og forbigått ved utnevnelser. I kirkemøtet har de som går regelmessig i kirken, veket plassen for representanter som er innvalgt på politiske premisser. «Kirkekristendommen» har veket for det Sandahl kaller MTD-religionen, «den Moralistiske Terapeutiske Deismen».

Sandahl samtykker med Bo Giertz at ordinasjonen av kvinner til prester kun var et symptom på en situasjon der Bibelen og Bekjennelsen som læreautoritet var avløst av liberal teologi og politiske holdninger styrt av folkemeningen. Hovedsaken, etter hans mening, handler først og fremst om Jesus Kristus får være Herre i kirken. 

Kyrklig Samling er etter 60 år svekket og marginalisert. Hvilken vei ser forfatteren videre?

Sandahl skisserer opp tre alternativer for prester og lekfolk i Kyrklig samling:

1. Fortsette i den lokale menigheten, i håp om å kunne holde ut til pensjonsalderen.

2. Forlate Svenska kyrkan og finne en annen kirke.

3. Fornyet motstand. Dette innebærer å være en «Tankesmie», for å utfordre MTB-religionen og gi kraft til en ny misjon i en tid som minner om tiden da det romerske riket gikk i oppløsning..

Boken kan absolutt anbefales for den som er interessert i prosessene som har foregått i de skandinaviske folkekirkene siden midten av forrige århundre. Den gir en solid dokumentasjon om sentrale personer bekjennelsesbevegelsen og beslutningsprosesser i kirkemøtet. For lesere som er glad i de skandinaviske folkekirkene er det mye deprimerende lesning, men leseren vil også finne friske formuleringer og tankevekkende utfordringer.