En annen religion

AKTUELL ARTIKKEL

av kap. Jan Bygstad

Kronikk i Bergens tidende, 23. febr. -99.

En annen religion.

Striden i Den norske kirke (DnK) om homofilispørsmålet har nå rast i flere år. Det som i særlig grad er foruroligende når det gjelder medias dekning av dette spørsmålet, er i hvor liten grad det synes å være interesse for etisk refleksjon. Få er oppmerksomme på hvor dypt vann det bryter på: Det er to fundamentalt forskjellige tankeverdener som står imot hverandre.

En kan i debatten ofte høre at det handler om bibelsyn. Dette er i høy grad en sentral problemstilling. Men minst like sentralt er spørsmålet om menneskesyn og virkelighetsforståelse. Disse to saksområder utgjør det rammeverk all etisk tenkning bygger på, og etisk refleksjon er umulig uten at en gjør seg klart hva en legger til grunn her. De etiske valg en faller ned på i konkrete enkeltspørsmål, styres ubønnhørlig av disse grunnfaktorene, enten en er seg dette bevisst eller ei.

Vil en forstå hva striden om homofilispørsmålet i DnK dreier seg om, kommer en ikke forbi at det nettopp dreier seg om ulikt menneskesyn og virkelighetsforståelse. Det er ikke bare, slik slagordmentaliteten ynder å fremstille det, fremskrittet som står mot det bakstreverske og toleransen mot trangsynet. Noe forenklet kan en med god grunn hevde at de to syn som står imot hverandre, er humanisme og klassisk kristen tro.

Det som kjennetegner det humanistiske menneskesyn i dets moderne form, kan enklest sammenfatte med en sats fra antikkens filosofi: "Mennesket er alle tings mål". Hovedpoenget her er at mennesket i seg selv har alle forutsetninger for å avgjøre hva som er rett og galt. Det er verken ønskelig med, eller behov for noen autoritet utenom mennesket. Det er i seg selv godt, og på grunnlag av egen refleksjon er det fullt i stand til å handle etisk ansvarlig.

I sin moderne tapping har dette ledet til konsekvent etisk individualisme. Spørsmålet blir da umiddelbart: Er det på dette grunnlag overhodet mulig å komme frem til en felles normativ etikk? Dersom to etisk reflekterte mennesker kommer frem til stikk motsatt resultat, hvem skal da skifte sol og vind mellom disse? I det postmoderne samfunn har en tatt følgene av dette dilemmaet og gjort det til anerkjent sannhet at ingen absolutt sannhet finnes. Den enkelte kan aldri finne frem til annet enn hva som er "rett for ham". Å bedømme et annet menneskes liv på grunnlag av etiske normer det selv ikke anerkjenner, betraktes dermed som et angrep på den personlige frihet og selvbestemmelsesrett. Dette er en ikke uvesentlig side ved den moderne "frigjøring".

I dette konseptet inntar menneskerettighetserklæringen en sentral plass. Denne er blitt et humanismens "Magna charta", og anses som et minste felles multiplum for kulturens normgrunnlag. Det kanskje mest interessante i denne sammenheng er at moralitet mer blir et spørsmål om rettighet enn plikt. I forlengelsen av dette defineres de homofile som en undertrykt "etnisk minoritet". Med det til følge at homofilispørsmålet primært blir et spørsmål om menneskerettigheter (dette er f.eks. Gunnar Stålsetts argumentasjon). Dermed er fokus flyttet bort fra det som er det sentrale i den kristne tanke: Hvorvidt homofili i seg selv er rett eller galt, blir irrelevant. Det handler om individets selvbestemmelsesrett, og den kristne tros tale om godt og ondt forstås utelukkende som et anmassende overgrep overfor en undertrykt minoritet.

Vil en se dette i en noe større sammenheng, kommer en ikke utenom opplysningstidens tyske idealisme, der Immanuel Kant (1724-1804, ty. filosof) kanskje står som den fremste og typiske representant. Hans grunntanke består i at han postulerer en erkjennelsesteoretisk dualisme: Virkeligheten deles i to, slik at det blir prinsipielt umulig å erkjenne virkelighetens verden ("das Ding an sich") slik den er. Det mennesket kan erkjenne er bare sine egne sanseerfaringer, dvs. virkeligheten slik den fortoner seg for meg ("das Ding für mich"). Hvordan kan erkjennelse da overhodet være mulig? Kant legger fundamentet for all erkjennelse inn i mennesket selv, og tenker seg at mennesket er utstyrt med et "rammeverk" - "kategoriene" - som utgjør forutsetningen for kunnskap og erkjennelse. Dette gir en konsekvent subjektivisme (av og til kalt "solipsisme"), som medfører at når mennesket skal erkjenne seg selv og sin egen virkelighet, blir det sin egen skaper. Kant så antagelig hvilke ødeleggende følger dette kunne få for etikk og moralfilosofi, og søkte å redde moralen gjennom også å postulere det "kategoriske imperativ": En fundamental erkjennelse av egen plikt hørte med blant "kategoriene". I ettertid ser vi at det som det moderne menneske har beholdt fra Kant, er subjektivismen, mens den absolutte plikt er borte. Det moderne menneske skaper seg selv og sin egen moral: Autonomien er seglet på frigjøringen. Tesen om at "mennesket er alle tings mål" leder med dette ut i etisk nihilisme. Den eneste måten en kultur da kan overleve på, er ved å opprette en slags "sosial kontrakt" der pluralismen går over fra å være faktum til å bli lov. Toleransen blir pluralismens absolutte bud, og kommer dermed til å fungere repressivt overfor enhver tenkning som opererer med et absolutt normgrunnlag.

Det er en tenkning som gjør menneskets subjekt til normleverandør, som ligger til grunn for homofilistriden i DnK. Rosemarie Köhn og hennes kampfeller står for en meget tidsriktig "kristendom", der Jesus reduseres til en velvillig humanist, den kristne tro til et pluralistisk meningsmangfold, og kirken til et "Folkets hus". Hennes veldige popularitet kommer ikke bare av at hun er den første kvinne i et mannsdominert kollegium, men av at hun innenfor kirken symboliserer det moderne menneskes ønske om frigjøring.

I motsetning til det vi har pekt på over, fremstår klassisk kristen tro med en grunnleggende annen virkelighetsforståelse og menneskesyn, og dermed også etikk. Fundamental i all kristen tro og tenkning er troen på skapelsen: Mennesket skaper ikke seg selv eller sin egen virkelighet, men er skapt av Gud og er derfor ikke sin egen herre. Tilværelsens sentrum og kilde ligger utenfor mennesket, - Gud er alle tings mål, og derfor dommer. Troen på skapelsen innebærer dermed en aksept av at mennesket står under en høyere autoritet, og at normen for hva som er rett og galt ligger utenfor oss selv. For å si det populært: Produsenten er den som skriver bruksanvisningen. De ti bud er uttrykk for Guds skapervilje, lover som er nedlagt i skaperverket fra begynnelsen. Disse kan mennesket ikke bryte ustraffet, like lite som en kan blåse i bruksanvisningen for kjøkkenmaskinen uten at det får følger: "Det et menneske sår, skal det også høste". Videre innebærer skapertroen at det skille mellom godt og ondt som budene stiller opp, er absolutt: Forskjellen på rett og galt er ikke en privatsak, ikke noe som er opp til mitt subjektive skjønn å avgjøre. Mennesket er ikke Gud, og derfor heller ikke autonomt.

For det tredje innebærer troen på skapelsen også at mennesket er avhengig av å få åpenbart Guds vilje. Just dette er en annen krumtapp i kristen tro: Troen på at Skaperen ikke har trukket seg tilbake i taushetens skjul, men har talt fordi han søker samfunn med mennesket. All kristen tro er derfor tro på åpenbaringen, som er gitt den kristne menighet gjennom Bibelen. Det er egenartet for kristen tro at den avviser det å hente kunnskap om Gud og hans vilje i sitt eget hjerte. Kilden ligger utenfor mennesket. I dette ligger en bestemt avvisning av den moderne individualisme og subjektivisme, og dermed autonomi. Når de ortodokse krefter i kirken vil holde igjen i homofilisaken, henger dette m.a.o. sammen med et bibel- og menneskesyn som ikke under noen omstendigheter er villig til å gjøre menneskets subjekt til normgiver, ei heller til kritisk prøvingsinstans overfor åpenbaringen.

Her er det viktig å være oppmerksom på at det er denne avhengighet av åpenbaringen den liberale fløy i kirken søker å bryte ned. Teologihistorisk står denne i en lang tradisjon som går tilbake til Friedrich Schleiermacher (1768-1834, ty. teolog og religionsfilosof). Hans teologiske prosjekt gikk ut på å forene kristen tro med Kants filosofi. Han gjorde det religiøse menneske til kristendommens sentrum, og hevdet med stor kraft at det var det subjektive, den religiøse følelse ("Gefühl"), som var konstituerende for troen. Dette medførte naturlig nok en radikal kritikk av kristentroens kilde, Bibelen. Schleiermacher kunne spissformulere seg slik: "Ikke den er en kristen som har en Bibel, men den som kan skrive en Bibel!". Det er uakseptabelt for det myndige menneske å underordne seg slike utenforstående autoriteter. Schleiermacher motiverte da også sin filosofi med at det var umulig for moderne mennesker å tro på Bibelens Gud. Han ville derfor "redde" kristendommen gjennom å foreta en tidsmessig sanering av den. Slik ble han den viktigste opphavsmannen til det som senere populært kalles "liberal teologi", og blir av mange innen denne skoleretningen betraktet som de protestantiske kirkers annen reformator.

Det er en tilsvarende redningsoperasjon de homofililiberale krefter i kirken har tatt mål av seg å gjennomføre. Det paradoksale er at en vil "redde" troen gjennom ødelegge dens egenart. En motivere det gjerne med at en på denne måten er tro mot "Jesu ånd" eller "Jesu kjærlighet", begreper som når det kommer til stykket viser seg ganske innholdstomme. Med "Jesu ånd" i hånd putter disse kirkemenn Gud i lommen og lager en forbrukervennlig kristendom som ikke volder det moderne menneske det ringeste anstøt. Jesus brukes til selvbekreftelse. Ludwig Feuerbach (1804-1872, ty. filosof og religionskritiker) får så altfor rett: Mennesket lager seg en Gud i sitt eget bilde på grunnlag av egne ønskedrømmer og behov. Med "Jesu ånd" i hånd raseres troen på det objektive, dvs. troen på skapelsen, på åpenbaringen, budene og evangeliet.

Dette er proporsjonene over den strid som foregår i Den norske kirke. Det er dypeste sett to forskjellige religioner som står imot hverandre. Når de såkalte "konservative" krefter i kirken derfor nekter å innordne seg under den nye etikk, handler det om at klassisk kristen tro kjemper for livet.

Kapellan Jan Bygstad.