En biskop skifter syn

FBB-nytt:

Nr. 1, Mars 1997, 34. årgang

ODD SVERRE HOVE:

Kommentar til: STENSILERT DOKUMENT: Biskop Odd Bondevik: "Kvinnelige prester". En orientering. Molde august 1996. 10 sider.

Da biskop Odd Bondevik på ettersommeren gjorde det kjent at han var blitt tilhenger av kvinnelige prester, henviste han interesserte til dette dokumentet, som kan bestilles fra bispekontoret i Molde. I dokumentet orienterer biskopen om sin personlige utvikling i kvinneprestspørsmålet (de tre første sidene). Deretter drøfter han spørsmålet om hvorvidt 1 Kor 14:33b-38 handler om kvinnelige prester (knapt to sider). Videre drøfter han spørsmålet om 1 Tim 2:11-15 er et generelt læreforbud for kvinner som er bindende ennå i dag, eller om det er et tidsavgrenset forbud uten gyldighet i dag (nesten fire sider). Konklusjonen (nesten én side) inneholder især embedsteologiske og ordningsteologiske sluttbemerkninger.

1 Kor 14:33b-38

På side 3-5 behandler altså biskopen spørsmålet om hvorvidt 1 Kor 14:33b-38 handler om kvinnelige prester. Det er en tankevekkende måte å spørre på. For da begynner man bibelstudiet med utgangspunkt i et helt moderne fenomen: kvinnelige prester. Man leter i tekstene utelukkende for å se om de uttaler seg om dette moderne fenomenet. I virkeligheten avspeiler dette en nokså tydelig tendens i hele Bondeviks dokument til å overstyre bibeltolknings-arbeidet systematisk-teologisk. Biskopen kritiserer selv innledningsvis "vår manglende evne til å la tekstene tale direkte og ikke gjennom kirkelig tradisjon". Men selv lar han bevisst ikke teksten "tale direkte".

Det som faktisk står i 1 Kor 14:33bff er blant annet følgende meningsenheter:

Kvinnene skal tie i menighetsforsamlingene.
Slik er det i alle de helliges menigheter.
Det tillates dem ikke å tale.
De skal underordne seg.
Også Loven sier det.
Er det noe de vil lære, skal de spørre sine egne menn hjemme.
For det er skammelig for en kvinne å tale i (en) menighetsforsamling.
Dette budet har apostelen fra Herren Jesus selv.

Det er dermed ikke til å komme fra at denne teksten forbyr "noe" for kvinner. Arbeidet med å la teksten "tale direkte" må så bestå i å finne ut nøyaktig hva det er Herren gjennom apostelen sin forbyr for kvinner. Deretter utformer man kirkens troslære om saken.

I avsnittet om 1 Kor 14:33b-38 gjennomfører Bondevik et resonnement med tre argumenter og en konklusjon. Konklusjonen er at avsnittet ikke uttaler seg om kvinnelige prester. Og argumentene er: (a) at avsnittet ikke bruker noen av presteembetets "begreper", (b) at hele kap 14, inkludert oppsummeringen i v 39-40 handler om emnene tungetale og profeti, derfor bryter tanken på presteembetet sammenhengen i avsnittet, og (c) at ordet "tie" ikke betyr "avstå fra presteembetet", men rett og slett "holde munn", slik som i v 28 og 30.

Felles for disse tre argumentene er at de har problematiserings-natur. De bygger ikke opp noe eget tolkningsgrunnlag, men de forsøker å destruere grunnlaget for en eksisterende tolkning. Argument (b) er imidlertid et argument "ut fra taushet" og faller av den grunn. De to andre agumentene vitner helst om de skylappene biskopens sentrumskirkelige embedssyn påfører bibeltolkningen.

På en knapp halvside antyder Bondevik en egen alternativ fortolkning av 1 Kor 14:33bff. Det apostelen forbyr for kvinner, har noe med "profeti og prøving av profeti" å gjøre, skriver Bondevik.

Javel.

Hvis Bondevik mener at 1 Kor 14:34 forbyr kvinner å tale profetisk, skulle konsekvensen bli en trossetning som sier: kvinner skal ikke tale profetisk i kristne menigheter. Imidlertid vet Bondevik godt at det stikk motsatte står med rene ord i 1 Kor 11:5 og i Joel 3:1f. Kvinner har nettopp lov til å tale profetisk - både i jødiske og kristne menigheter. Derfor holder ikke den første halvdelen av biskopens alternative fortolkning.

Den andre halvdelen er imidlertid interessant nok. Kanskje forbyr apostelen her kvinnene å foreta eller delta i prøvingen av den protetiske talen i menighetene? 1 Kor 14:29 påbyr jo nemlig nettopp prøving av all profetisk tale. Og setning nummer 3 på side 5 kan tyde på at Bondevik, så vidt det er, kan ha streifet innom en slik tolkningstanke. Men så forsvinner hele dette interessante alternativet. Avsnittet om 1 Kor 14 ebber ut uten at Bondevik virkelig har skissert og prøvd ut en egen tolkningsretning. For så vidt angår Bondevik, blir avsnittet stående som meningsløse ord og bibelvers. Teksten i 1 Kor 14:33bff får av Bondevik aldri noen anledning til å "tale direkte".

Men hadde Bondevik forfulgt denne tanketråden helt i mål, ville han trolig ha måttet konkludere slik som eksegeten professor D. A. Carson (på side 140-153 i "Biblical manhood ..."): kvinner ikke skal delta i menighetens prøving av profetisk tale. Og da må jo bakgrunnen for et slikt bud igjen være det budet som vi møter i 1 Tim 2:11-15.

1 Tim 2:11-15

I behandlingen av 1 Tim 2:11-15 er Bondevik ikke det minste i tvil om at stedet blant annet handler om kvinnelige prester. Men etter 3-4 sider kommer han til at stedet bare inneholder et tidsavgrenset forbud som ikke kan ansees for bindende for oss i dag.

Det som står i dette bibelavsnittet er i hovedsak følgende meningsenheter:

Hele kapittelet handler om gudstjenesten.
(I gudstjenesten) skal en kvinne ta imot lære i stillhet.
Hun skal gjøre det i all underdanighet.
Paulus tillater ikke en kvinne å undervise (= meddele lære) (i gudstjenesten).
Heller ikke skal hun herske over mann(en) (i gudstjenesten).
Tvert imot skal hun være i stillhet (i gudstjenesten).
Dette budet har apostelen fra Moseloven (1 Mos 2:15ff, 3:1ff og 3:15).

Også i behandlingen av denne teksten er det slående hvor lite opptatt Bondevik er av å la disse menigsenhetene "tale direkte". Bondeviks tankeoperasjon inneholder følgende hovedpunkter: (a) Dette stedet forbyr ikke bare læreembetet for kvinner, men også lærefunksjonen. Dermed rammes også mange misjonærfunksjoner, kateketfunksjoner og ganske mye annet arbeide i kirke og bedehus. (b) Forsøk på å lese en læreembete-"suksesjon" inn i Pastoralbrevene er Bondevik ikke overbevist av. (c) Derimot er det avgjørrende at teksten bruker verb. De beskriver funksjoner i gudstjenesten, og ikke noe bestemt læreembete. (d) Det fins et lære- og hyrdeembete, og Bondevik deler ikke det "funksjonalistiske" embedssynet, men har heller ikke noe "sterkt" embedssyn. (e) Også lekfolket har del i lærefunksjonen, ja de har fri adgang til å bruke nådegavene i gudstjenesten. (f) Av dette slutter Bondevik at verbene i 1 Tim 2:11f ikke kan innskrenkes til å gjelde det kirkelige embetet alene, for også det alminnelige prestedømmet har læreansvar og læreforpliktelse.

Dermed skulle man kanskje tro at Bondevik i det minste hadde lagt grunnlaget for en trossetning som sier at det er forbudt for kvinner å undervise i gudstjenesten, enten det skjer i kraft av det alminnelige prestedømmet eller i kraft av det spesielle hyrde- og læreembetet som Bodevik skisserer. Det ville passe med argumentasjonen hans så langt.

Men nei da. Bondevik har ikke gjennomført hele dette resonnementet for å klarlegge hva det er forbudet i 1 Tim 2:11ff faktisk sier. Derimot utgjør resonnementet et springbrett som Bondevik tar sats i idet han setter inn det avsluttende angrepet sitt mot læreautoriteten til 1 Tim 2:11ff i dag.

Dette stedet er nemlig ikke forenlig med Apgj 18:26, "der det sies at en kvinne tar del i opplæringen av en av datidens ledende predikanter", skriver han. En uforenlig motsetning mellom 1 Tim 2:11ff og Apgj 18:26 finner Bondevik "problematisk". Den truer selve Skriftautoriteten for ham. Ja, det er simpelthen for å redde skriftautoriteten han tyr til tanken om at 1 Tim 2:11ff var gyldig i Efesus på Timoteus' tid, men ikke i vår tid i dag.

Dette er jo imidlertid i seg selv et helt lite tanke-suicidium. Bondevik drøfter nemlig ikke hvordan Timoteus i tilfelle kunne ha reddet skriftautoriteten ut av dette motsetningsforholdet den gangen da forbudet angivelig var gyldig.

Derimot anfører han en hel liste med angivelige beviser for at Bibelen kjenner mange tidsavgrensede forbud: 1 Tim 5:23, Matt 8:22, Apgj 15:20-21, 1 Kor 11:4-16, 2 Kor 8:6-9 og 1 Pet 2:18-20. Uten å gå i detaljer tillater jeg meg å antyde at denne listen ikke beviser at vi som bibeltolkere på egenhånd har lov til å proklamere bud fra Herren og apostlene hans som tidsbestemte.

Men hele Bondeviks tankegang på disse fire sidene står og faller ellers med ett eller to spørsmål: Foreligger det i virkeligheten noe uforlikelig motsetningsforhold mellom 1 Tim 2:11ff og Apgj 18:26? Foreligger det eventuelt også noe motsetningsforhold mellom 1 Tim 2:11ff og de skriftordene som gir prestene i det alminnelige prestedømmet rett til å forkynne offentlig?

Det som står i Apgj 18:26 er at Priskilla og Akvilas tok seg av Apollos "og utla Guds vei nøyaktigere for ham". Men det står jo ikke at Priskilla gjorde dette i gudstjenesten! Bondevik påpeker jo selv at det er gudstjenesten 1 Tim 2 uttaler seg om.

De skriftstedene som legitimerer legmannsforkynnelse, påbyr heller ikke noen krenkelse av taleforbudet for kvinner i gudstjenesten.

Derfor er biskop Bondeviks eksegetiske resonnement et byggverk som ikke har overbevisningskraft i seg til å kunne bli stående. Ja, det er allerede falt. For det står og faller med et påstått motsetningsforhold som ikke er noe motsetningsforhold.

På toppen av alt dette tier biskop Bondevik som muren om alle kefaleé-tekstene, som hører så nøye sammen med de to tekstene han behandler. I homofilispørsmålet forsvarer Bondevik en helbibelsk tilnærmingsmåte. I kvinneprestspørsmålet ser derimot Bondevik helt bort fra spørsmålets helbibelske tekstsammenheng.