En bok om godhet og varme hender

Det er blitt en vakker bok, med lavmælt fortelling om tjenesten med varme hender som et uttrykk for Guds godhet for mennesker, og med varsomme og kloke råd til dem som får denne gaven og dem som mottar legedom gjennom varme hender. Joralf Gjerstad i Snåsa viet sine varme hender til godhetens tjeneste, og Henriksen går inn i denne tradisjonen.

Henriksen forstår gaven som en del av Guds skapergjerning. Gud kan gi denne spesielle gaven til mennesker både innenfor og utenfor kirken, som supplement til andre legende tjenester i samfunnet. Gaven er ikke avhengig av tro, verken hos dem som gir varme eller hos dem som mottar legedom. Det er heller ingen automatikk i at alle blir helbredet ved varme hender. Varme hender leger ikke beinbrudd, men de støtter opp om kroppens legende ressurser. Varme hender er først og fremst en gave til dem som blir helbredet av dem. De varme hendene kan være smertefulle å bære.

Henriksen har en åpen tilnærming og slipper inn på seg spørsmål om placebo-effekt og forholdet til såkalt alternativ behandling, og hvordan ulike verdensoppfatninger innordner varme hender i energi-teorier og lignende, – og problemer når de som hjelpes vil betale for seg.

Hovedsaken i boken er å alminneliggjøre og gi forståelse for varme hender som Guds gode gave. Men mer eller mindre direkte tar Henriksen oppgjør med andre måter å forstå og praktisere varme hender på. Han tar fort avstand fra støyende, karismatisk praksis i møter som stiller store krav til mottagers tro. Med sitt skapelsesteologiske utgangspunkt, avgrenser han seg fra tanker om overnaturlig inngripen. Han skriver også om smale og åpne verdensbilder, hvordan noen vegrer seg i frykt for at dette er en type magi, og hvordan noen rett og slett nekter at slike ting fungerer.

I forlengelse av boken, er det naturlig å spørre om Guds-bildet. Når det ensidig fremmes at Gud ønsker å befri sin skapning fra plager, sykdom og ulykke, så er jo det trøstende ord, men spørsmålet melder seg: Hvem er det da Gud bekjemper?

Henriksen kaller de varme hender en nådegave, men en nådegave som også kan gis utenfor kirken. Det henger igjen et spørsmål om hvordan de varme hender da forholder seg til de gavene som blir utmålt og tildelt av Ånden for å bygge menigheten som Kristi legeme.

Henriksen mener at protestantisk kristendom har vært kritisk til all annen praksis enn forkynnelse og sakramentsforvaltning som formidling av Guds nåde. Dette blir for bombastisk. Nettopp Henriksens skapelsesteologiske tilnærming vil vel mange kalle god lutherdom.

Boken vekker en del spørsmål, men den må tas imot som en hånd(!)-bok for praksis mer enn en teologisk debattbok. Og boken dufter av godhet!