En elendighetsteologi

Først drøfter hun synden som et uomgjengelig faktum i verden; selv våre beste intensjoner er fanget i en tvetydighet vi aldri klarer å komme ut av. Jesus er her ingen «quick fix»; livet blir aldri enkelt. Et eksempel på det er vårt ønske om perfeksjon og kristendommens ambivalente holdning til dette. Den speiler samfunnet den er en del av og bidrar selv gjennom sin tanke om en fullkommen framtid, men står likevel for noe annet gjennom sin kritikk av all falsk selvsikkerhet. 

Men er den kristne tro sann? Ikke i den forstand at den kan bevises, sier hun med et spark til ensidig rasjonalistisk apologetikk, men den har et egenartet perspektiv med sin egen logikk og betydelig fortolkningskraft. Et eksempel på det er tilnærmingen til du er god nok-tenkningen som gjennomsyrer samfunnet på mange plan. Å kaste bekreftelse etter mennesker som opplever seg utilstrekkelige fungerer ikke; det kristne budskapets styrke er at det har en realistisk forståelse av menneskers utilstrekkelighet og likevel fastholder Guds ubetingede kjærlighet som sannheten om mennesket. 

Karismatisk herlighetsteologi er en nærliggende skyteskive for Dokkas kritikk, men hun utdyper dette til en kritikk av all instrumentalisering av gudstroen. Den tro Dokka er ute etter å framstille, tror ikke for å oppnå noe og forstår ikke bønn som det «å dytte litt på den allmektige». Bønn er «båret av omsorg, takknemlighet og fortvilelse, ikke av en strategi for å oppnå noe». Den som tror på frelse av nåde, kan ikke samtidig tro på religiøsitet som en formålstjenlig investering.

Kristendommens verdi ligger heller ikke i dens eventuelle tilfang av konkret etisk veiledning. For Dokka er det gode godt fordi det er godt; Bibelen er til liten hjelp her. Dens verdi ligger i å peke på hensynet til vår neste som et overordnet ansvar, ikke å foreskrive måter dette skal realiseres på. Til det formål er også de nytestamentlige konkretiseringer for mangfoldige og forvirrende til å kunne være til hjelp. Den større sammenhengen kristendom setter våre liv inn i, er likevel til hjelp når det gjelder å prioritere rett. Derfor gir den konkret livshjelp, men den opphever ikke den ufullkommenhet som hefter ved alt menneskelig inkludert «teologien, kristendommen, Bibelen, kirka».

Det er mye positivt å si om Dokkas prosjekt. Hennes betoning av syndsforståelsens betydning og kritikken både av overdreven rasjonalisering og alle tendenser til instrumentalisering av gudstroen er utfoldet med tankekraft og språklig eleganse; dette er det bare å ta til seg og lære av. Hun er også klar over den troens ambivalens hennes tilnærming avdekker; vi tror ikke for å oppnå noe, men har likevel et håp om evig liv. Det gjør framstillingen befriende ærlig og usentimental.

Likevel er det noe utilfredsstillende ved måten prosjektet er gjennomført på. Hun skyter fritt og uhemmet på alle som kommer til kort overfor den teologisk normativitet hun selv opererer med, samtidig som hun helt åpent innrømmer at denne normen er forankret i hennes egen subjektivitet og de trosmiljøer som har formet henne. Her får det ikke stilles for mange spørsmålstegn. Det som ikke passer inn her, får ligge. Når skapertroen konfronteres med verdens ondskap, melder hun pass. «Min Gud er rett og slett ikke slem», sier hun (s. 111). Hun vet at Bibelen har mer å si om dette, og at det er mennesker som har vokst på å vandre et stykke langs den veien. Men den er ikke for henne.

Det kan virke som dette henger sammen med en generell motvilje mot å lære av historien. Dokkas ramme er senmoderne protestantisme, og de få gangene hun beveger seg ut av denne rammen, går det galt. På s. 63 refererer hun (med henvisning til den svenske forfatteren Jonna Bornemark) til skillet mellom ratio og intellectus hos 1400-tallstenkeren Nicholas Cusanus. For det første er dette et skille som ikke er spesielt for Cusanus; det kjennetegner all platonisme, førkristen og kristen, fra antikken til i dag. Dessuten er moderniteten inkludert nyprotestantismen på Cusanus’ (og platonismens) premisser et nokså ensidig ratio-prosjekt. Den instrumentalisering av uforståeligheten som Dokka (og Bornemark?) her målbærer, er neppe vesensforskjellig fra den instrumentalisering av gudstro hun selv kritiserer i andre sammenhenger. På en tilsvarende måte refererer hun s. 96 til Pascals veddemålsargument uten å ta seg bryet med å sette seg inn i hva det var Pascal her var ute etter.

Denne naive tro på nyprotestantismens ufeilbarlighet er særlig tydelig i kapitlet om de uhåndterlige bud. Fordi hun forestiller seg NTs moralundervisning som et mangfoldig kaos enhver rasjonell tenker må fristilles fra, er hun ikke i stand til å oppfatte tradisjonell kristen moraltenkning som annet enn bokstavtro vilkårlighet. At den skulle være båret av en metafysikk som ikke er fanget av modernitetens tro på den uangripelige ratio, er en mulighet som ikke befinner seg innen Dokkas horisont. Derfor fungerer det hun her skriver bare som et ufrivillig eksempel på hvordan hun selv er fanget av sine forutsetninger på en måte som absolutt ikke får problematiseres.

Helt fremst i sin bok har Dokka stilt et sitat fra Kierkegaards Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift, hvor han sier at hans oppgave er «overalt at gjøre Vanskeligheder». Jeg antar hun siterer dette fordi hun ser det som et ideal. Det hadde vært en vinning for Dokkas bok om hun hadde latt de kierkegaardske vanskeligheter og paradokser også belyse bokens innhold. Slik det har blitt, er Kierkegaard en forfatter som, på tross av det lovende sitatet, er helt borte når Dokka går i gang med å drøfte det som er viktig for henne.