En fest av et festskrift

Redaktører: John T. Pless, Roland Ziegler og Joshua C. Miller Forord: Oliver K. Olson Forlag: Pickwick Publications 2019 Volum: 286 sider, inklusive bibliografi, navne-, stikkords- og skriftstedsregister

Bokens undertittel ser man konkretisert i innholdsfortegnelsen: Hele 16 artikler, de fleste forfattet av akademiske teologer fra ulike lutherske kirkesamfunn i USA og Australia. I tillegg er den anglikanske kirke i USA representert. Samlingen viser dyp verdsettelse av Bayers teologiske arbeid. Artiklenes høye kvalitet sammen med at Bayers praktiske og sjelesørgeriske orientering reflekteres i boken, gjør den til en fest av et festskrift.

Oswald Bayer er professor emeritus ved Eberhard Karls-universitetet i Tübingen, og hans arbeid fortjener større oppmerksomhet enn det hittil har hatt i Norge. De fleste av hans arbeider er utgitt på tysk, men en del er etter hvert også oversatt til engelsk. Det er her verdt å nevne hans artikkel om Luthers syn på Ordet i «Cambridge Companion to Martin Luther». Tidsskriftet Lutheran Quarterly har gjennom årene publisert flere artikler av Bayer, inklusive hans bidrag under Lutherske Fordypningsdager i Bergen 2018, oversatt til norsk av Gunnar Johnstad. Hans systematisering og aktualisering av Luthers teologi ble oversatt til dansk i forbindelse med reformasjonsjubileet i 2017.

Bayer er en utpreget fintenker og pløyer dypt hos reformatoren. Dette står på ingen måte i motsetning til at hans arbeid har et sjelesørgerisk sikte og er til oppbyggelse for leseren. For Bayer er gudstjenesten teologiens normative ramme, hvor autoritativ skriftutleggelse skjer fra prekestolen. Teologien har i relasjon til forkynnelsen bare en regulativ funksjon, dvs. se til at den er i samsvar med sannheten.

Jubilantens sjelesørgeriske orientering finner vi reflektert i festskriftets innholdsliste gjennom tematikk som tilgivelse, korsteologi, klage og lidelse, visshet og løftet om avløsning. I tillegg kommer også andre relevante tema. I det videre vil vi gå summarisk gjennom bokens ulike artikler for å gi smakebiter på innholdet.

Boken er utstyrt med et forord ved Oliver K. Olson og en introduksjon ved Joshua C. Miller. Begge steder, med ulik tidsreferanse, gjøres det tydelig at Bayer har satt spor med sin person og sitt arbeid. Miller oppsummerer Bayers sentrale bidrag, som man også vil se tydelige henvisninger til senere i samlingen.

Først ut er Jacob A. Corzine med artikkelen «The Bondage of the Will and Denials of the Existance of God». Initiert av en muntlig kommentar fra Bayer tar Corzine utgangspunkt i et sett publiserte forelesninger av den tyske teologen Hans Joachim Iwand som blant annet kritiserer den franske filosofen Comtes positivisme. Artikkelen er strukturert omkring tre former for gudsfornektelse. Den første av disse, positivismen, fremstilles som en glidende overgang mellom tre erkjennelsestrinn; teologisk, metafysisk og til sist (gudsfornektende) vitenskapelig. Den andre, sosiologien, betraktes i lys av de store rettferdighetssøkende revolusjonene i Frankrike og Russland, hvor man søker rettferdighet uten Kristi rettferdighet som basis, og hvor man søker å nå målet uten erkjennelse av at problemet ligger i mennesket selv. Den tredje formen for gudsfornektelse er etisk, hvor Guds eksistens oppfattes som å stå i veien for at mennesket fritt skal etablere sin verden og hvor tilgivelse forstås å være umyndiggjørende. Iwand betrakter ikke fravær av gudserkjennelse som en moralsk svakhet, men som grunnet i blindhet og at moralske avvik ikke er hovedproblemet, men heller selve gudsfornektelsen.

Neste artikkel er skrevet at Roy Harrisville: «Johann Georg Hamann, Biblische Betrachtungen». Som tittelen forteller, tar han for seg Hammans betraktninger over bibelske skrifter, som ble ført i pennen i London under en åndelig krise. Bayer er Hamann-biograf og medredaktør av en tysk samling av Hamanns skrifter. Harrisvilles gjennomgang fokuserer på sentrale tema i Hamanns Biblische Betrachtungen, «Bibelen, oversettelse og fortolkning, forstanden, skapelse, fall og forløsning, det nye i det gamle og det gamle ved det nye, lov og evangelium, og, troen.» (18) Harrisville poengterer at selv om Hamann var en venn av Kant, var han er sterk kritiker av opplysningstiden, noe som reflekteres i materialet Harrisville gjennomgår. Hamann vektlegger hvordan Skriften er gitt oss i konkrete historier om jordnære ting og relaterer dette til både skapelsen og frelsen. Hamann kritiserer forstandens blindhet ved å sette fariseernes avvisning opp mot de vise menns tilbedelse uten hensyn til omstendighetene. Harrisville refererer Hamanns betraktninger omkring fallet, hvor menneskets tap av gudsfrykt gjør at selv djevelen skjemmes, han som skjelver i møte med Gud. Hamann sammenholder skapelse og frelse, og poengterer at det siste kostet Gud mer enn det første. Hamann leser GT i lys av NT, typologisk. Harrisville kommenterer at Hamann holder på dette selv om han trolig var kjent med samtidig bibelkritikk. Harrisville referer utsagn av Hamman om offertjenesten og Jesu offer i vårt sted. Med utgangspunkt i lignelsen om den barmhjertige samaritan sier Hamann med referanse til presten og levitten, at vi er døde for loven, og understreker vår avhengighet av den reisende som kom til oss og tok seg av oss. Avslutningsvis sier Harrisville at Hamman utfordret hele opplysningstidens tankespinn, med henvisning til at de gudommelige og menneskelige egenskapenes fellesskap i Kristus, er nøkkelen til all vår kunnskap.

Den tredje artikkelen er forfattet John D. Koch: «Through the Cross-Shattered Lens: A Cruciform Epistemology of Hope». Koch betrakter rettferdiggjørelse – Guds rettferdighet eller menneskets rettferdighet – i et eskatologisk eller apokalyptisk perspektiv. Sentralt i dette er et utvalg av tekster fra Luthers disputas i Heidelberg om korsets teologi (19, 20, 22-25), betraktet i lys av aktuelle sitater fra blant andre nåværende pave Frans. Koch tar utgangspunkt i Bayers observasjon om at for Luther representerer Kristi korsfestelse et brudd mellom to tidsaldrer (ref. festskriftets tittel), samt korsteologiens avgjørende plass hos Luther. Koch skiller i relasjon til Luthers teser mellom den som søker rettferdiggjørelse gjennom lov og den som mottar Guds rettferdighet i evangeliet. Teologien «koker ned til» Luthers «homo peccator et deus iustificans» (43) og Koch gir pave Frans rett i hans betraktning om at rettferdiggjørelsen er essensen i relasjonen mellom Gud og menneske (47). Avslutningsvis betrakter Koch samtiden i lys av Fordes distinksjon mellom apokalyptisk og eskatologisk, hvor det første forstås som fallet og veien frem til tidens ende, mens det siste er å forstå som at fremtiden kommer til oss i Kristus. Disse to korresponderer med hhv. lov og evangelium, og eksempler på det første ser vi i «omvendelsesforkynnelsen» vi finner i media, hvor herlighet oppnås uten Guds løfte, gjennom menneskets eget offer og målrettethet ved ulike midler – inntil det møter sin ende i korsets dårskap (Kor 3,3). Koch avslutter med å vise til Kristi «kontraintuitive» gjerning med å gi seg selv for menneskets frelse – ikke motsatt, med henvisning til Matt 20,28 og Mark 10,45.

Den fjerde artikkel i samlingen er skrevet at Robert Kolb og knytter an til Bayers vektlegging av løftet: «Practicing the Promises: Confession and Absolution in the Wittenberg Circle, 1530-1590». Som tittelen indikerer, er dette et studium, basert på mer enn 30 kildeskrifter av omtrent like mange forfattere. Kolbs artikkel behandler både skriftemålets teologi og praktiske ordning hos wittenbergteologene. Selv om skriftemålet reformeres fra kirkelig misbruk, holder Luther i andre utgave av LK frem med den praksis at skriftemålet er forberedelse til nattverden. Dette fortsetter etter Luther, samtidig som også skriftemålet anerkjennes som nyttig i seg selv. Kolb viser til eksempler hos wittenbergteologene på at skriftemål og avløsning kan praktiseres av alle kristne i en privat kontekst. Musæus poengterer at den evangeliske praksis av skriftemålet brukes til å avverge både hovmod og fortvilelse (53). Spangenberg skiller mellom tre typer skriftemål: «Troens skriftemål» som henvender seg direkte til Gud, «kjærlighetens skriftemål» som angår oppgjør med nesten, og «hjelpens skriftemål» som er privat bekjennelse og avløsning av en tynget samvittighet (53f). Kolb skriver at Luthers og Melanchthons studenter ser det som selvsagt at lydighet mot Guds bud følger avløsningen. Han peker på at vektleggingen av løftet som man finner hos Luther og Melanchthon, i stor grad er fraværende i deres studenters behandling av skriftemålet. Men at det like vel betraktes som et verktøy til sjelesorg og applikasjon av lov og evangelium, og at omvendelse og syndenes forlatelse forble en kjernesak for reformasjonen som spredte seg fra Wittenberg.

Jason D. Lane gjør i den femte og omfattende artikkelen «Sanctification as Divine Order or Divine Gift?: Simon Pauli (1531-1591) and Simon Musaeus (1521-1576) on New Obedience» en vurdering fremstillingen av helliggjørelsen hos hhv. Pauli og Musæus basert på postilleprekener over første kapittel i Jakobs brev. Lane tar utgangspunkt i Bayer sin definisjon av helliggjørelse som resultat at et «kategorisk gave», ikke et «kategorisk imperativ», og at han viser til to fallgruver i luthersk tradisjon: Pietistisk / rasjonalistisk manifestasjon av moralsk forandring eller svermeri (67). Lane viser her til Major, Agricola og Osiander. Både Pauli og Musæus holder fast på at loven skal forkynnes for den kristne. Begge holder også fast på at ytre hellighet og gode gjerninger skal følge troen. Pauli vektlegger på sin side helliggjørelsen som en del av frelsens orden og den gjenfødtes respons på Guds Ord. Musæus vektlegger på sin side at helliggjørelsen, som rettferdiggjørelsen, er Guds verk gjennom Ordet. Lane kommenterer i konklusjonene av artikkelen at Pauli og Musæus er representative for vår tid. Han påpeker faren som ligger i vårt kjød, med ønsket om å se i stedet for å tro. Lane holder frem at en luthersk forkynnelse av helliggjørelsen ikke er å kreve respons, men å forkynne Guds virkekraftige Ord.

Namomichi Masaki har skrevet den sjette artikkelen «The Psalm from which We Never Graduate: Luther's Exposotion of Psalm 51 1532/38». Masaki refererer til Luther utleggelse av Salme 51 som et sted hvor han ledes til Jesu sjelesorg. Masaki tar med artikkelen sikte på ikke å skrive om Luthers kommentar, men å arbeide med innholdet. Masaki observerer at det ser ut til at Luther har brukt Salme 51 som disposisjon for del III av De schmalkaldiske artikler: Synd, loven, omvendelse, evangeliet, nådens midler, embetet, kirken, og gode gjerninger og kallet. Manglende forståelse av synd fører til manglende forståelse av Kristus. Masaki gjør med henblikk på dette en summarisk gjennomgang av buddhisme, konfusianisme og shintoisme, og viser at de to første ikke refererer til synd og den siste kun i en slags relasjonell forstand. Syndens omfang, dybde og erfaring er en viktig sak i Luthers utlegning. Det vises videre til Kristus som den som både oppfyller loven og er lovens ende, og slik stilner lovens anklage i samvittigheten. Det understrekes at nåden ikke er noe vi har i oss selv, men noe som gis oss utenfra. Masaki peker på at det Luther mot slutten av forelesningen kaller «vår teologi» (s. 111), er trøst for den elendige, og konkluderer med at teologien tilhører kirken og gudstjenesten, en sak som forøvrig er viktig for Bayer.

Artikkel syv, «The Holy Spirit in Luther's Catechisms», er skrevet av Mark C. Mattes. Mattes starter med den observasjon at Luther ikke skjelner mellom Den Hellige Ånd og dens gjerning. Han viser også til at det er sentralt for Luther å forstå den treenige Gud som gave, en sak som også er sentral hos Bayer. I følge Mattes reviderte Luther middelalderens oppfatning av Ordet som deskriptivt og instruktivt, til også å omfatte deklarativt, dvs. at Ånden er aktiv gjennom evangeliet og gir den troende tilgivelsen, ikke bare beskriver den. Og videre – mot svermeriet – at dette skjer gjennom ytre midler. Mattes skriver at Ånden skaper alt, og at selv om det kan skjelnes mellom skapelse, frelse og helliggjørelse, utgjør de et hele. Han sammenligner skapelse og gjenfødelse, inklusive menneskets fravær av aktivitet i begge tilfeller. Videre sammenlignes også skapelsens og gjenfødelsens kollektive karakter, og Mattes skriver at for Luther er individet i utgangspunktet del av en kontekst, og det representerer ikke isolert samfunnets byggestein. Mattes vektlegger at tjenesten følger helliggjørelsen, samtidig som det ikke er et program for kvantifiserbar vekst, men heller et overstrømmende liv oppreist av Guds dødende og gjenskapende gjerning. Ånden gjør mennesket hellig gjennom deklarasjonen av syndenes forlatelse, og Mattes viser til at Luther beskriver Kristi gjerning for oss, og vår gjerning for vår neste, som noe som «strømmer». Han viser også at hos Luther er denne ubetydelige «gjenytelse» noe den troende skylder å gjøre. Mattes gjengir avslutningsvis et av versene i Luthers læresalme om Ånden og at denne oppsummerer Luther lære på dette punktet.

Joshua C. Miller har skrevet den åttende artikkelen ««With Those Who Weep»: Towards a Theology of Solidarity in Lament». Miller viser innledningsvis til at for Bayer er det å ta det onde og lidelsen alvorlig en del av luthersk teologi. Miller sier at for oss som er rettferdiggjort av Jesu Ord, er klagen vår «modus vivendi» (s. 137). Guds løfte setter oss fri og åpner skapelsen for oss, samtidig som vi erfarer en fallen verden med død og elendighet. I denne sammenheng tar Miller ikke bare opp verden, djevelen og vår onde natur, men også den skjulte Gud. Miller definerer anfektelsen i denne kontekst, som kampen med å holde fast på Guds løfte samtidig med opplevelser av det motsatte. Miller viser at klagen – ropet til Gud i denne situasjonen – istemmes både av skapningen og Kristus (Mark 7,34), og at Kristi død og oppstandelse er Guds svar. Miller indentifiserer fire måter kirken utviser solidaritet med den lidende: 1) Gjennom kirkens bekjennelse av troen på Guds løfte i en verden av motsetninger, og han viser til liturgiske ledd som gir ord til klagen. 2) Kirken tar del med den klagende gjennom de kristnes kall, som gir seg selv til nesten slik Kristus gav seg for oss. 3) Den pastorale tjeneste overfor den lidende, som består i både å lytte. Og sist 4) det å utvide nestekjærlig handling og hjelp overfor den lidende.

Den niende artikkelen «The Eschatology of Forgiveness» er skrevet av James Arne Nestingen. Nestingen dedikerer en utleggelse av John 20,19-23 til jubilanten. Han utlegger teksten i relasjon til Luthers vektlegging av parallellen mellom Guds nåde i skapelse og nyskapelse, et viktig anliggende for Bayer. Nestingen peker på parallellen mellom at Faderen blåste livspust i Adam og at Jesus ånder på disiplene. Nestingen skjelner mellom tilgivelsens terapeutiske og eskatologiske karakter, og betrakter den timelige betydning av å være tilgitt på den siste dag. Samtidig som Nestingen påpeker at «the gospel's bite» (s. 158) er at vi må registrere lovens anklage, peker han på at Ordet er nok i seg selv og ikke er avhengig av noe hos oss, slik som en øm samvittighet, etc. Han understreker også rettferdiggjørelsens altomfattende, konkrete og frigjørende karakter. Han forteller leseren at tilgivelsen gir fremtid, samtidig som troens liv leves under korset i håpet om en ny jord uten synd og død.

Steven Paulson har levert den tiende artikkelen, «On Swearing and Certainty». Han tar utgangspunkt i Luthers forståelse av enheten mellom det ytre Ordet og troen, til sikker tro og kunnskap, og holder dette opp mot vaklende forstandsmessige og filosofiske betraktninger ad logikkens (lovens) vei. Mennesket forsøker på tross av Jesus forbud å sikre sitt løfte ved å sverge ved seg selv. Men det er kun Gud som rår over fremtiden. Han skaper den ved sitt Ord, og han viser ved å sverge ved seg selv at han er bestemt på å oppfylle sitt løfte. Guds løfte er derfor sikkert og troen som skapes har full visshet. Paulson viser til Luther, som sier at Gud så gjerne vil at vi skal tro på ham, at han ikke bare gir et løfte, men gir seg selv som sikkerhet (LW 4:143). Paulson peker på at dette viser at Guds vesen er avgjørende knyttet til løftet, ikke loven, idet Guds eksistens knyttes til at løftet fullføres. Jesus, «Jeg er» (Joh 18,5), oppfyller Abrahams løfte. Guds løfte er ikke innenfor menneskets «viljes- og troskapasitet», men er knyttet til Guds majestet som skaper det han nevner. Forsøk på forstandsmessig tilretteleggelse og overbevisning om Guds frelse, hvor man vil utforske Gud utenfor hans løfte, knyttes av Paulson til Adams og djevelens fall. Paulson skriver også om at alle troende rammes av tvil, men at tvilen ikke er å forstå som motivasjon for viljen til å søke Gud. Eneste botemiddel mot tvilen er Guds Ord. Og det eneste vi kan holde frem for Gud i dommen er hans løfte, ikke lovoppfyllelse eller fortjeneste.

John T. Pless behandler i den ellevte artikkelen temaet «Sacraments in the Catechism: Promise, Gift and Faith». Pless går gjennom Luthers disposisjon og fremstilling. Han påpeker at den Lutherske kirken ikke har et sakramentsdogme og at Luthers tilnærming i katekismen tar utgangspunkt i innstiftelse og bruk. Luther reintroduserer sakramentene som har falt ut av bruk, og lærer hvordan de skal brukes rett. Pless sier at sakramentene er de stedene hvor Gud deler ut sin nåde, som troen «griper og mottar.» (s. 184). Han viser hvordan Luther understreker at det er Kristi Ord som gir visshet til sakramentene, og at nåden går forut for troen; det vil si at de gir det de lover. Pless kommenterer at Luther i liten grad er polemisk i Lille katekisme, men viser, med støtte hos Bayer, at han like vel polemiserer både mot gjendøperne og Roma: Sakramentene gripes i tro, men skapes ikke av troen. Pless tar også opp skriftemålet og dets plassering mellom dåpen og nattverden og viser til at Bayer antyder at det kan benevnes som det 2,5 sakrament. Skriftemålet er å leve i sin dåpspakt og er den rette forberedelse for nattverden. Han viser også til Bayers observasjon at for Luther handlet teologi, i motsetning til Anselms fides quaerens intellectum, om tro under angrep. Pless setter sakramentene inn i denne kontekst og viser at de ikke er en intellektuell øvelse, men Guds skatter gitt oss for at vi, i troen gitt av Den Hellige Ånd, kan ha visshet om hans frelse.

Tolvte artikkel er skrevet av Gregory P. Schulz: «Bayer's Twenty-First-Century Disputaion Concerning Lament». Schulz holder frem at klage har liten plass i vestlig kristenhet, på tross av at den har stor plass i Skriften. Han ønsker å gjøre Bayers arbeid med den bibelske forståelsen av klage tilgjengelig for studium, ved å fremsette en samling teser tatt fra Bayers bidrag til festskriftet for Carter Lindberg. Det skilles mellom teologiske og etiske teser, og Schulz innleder begge grupper. I innledningen til de teologiske tesene sier Schulz at avvisningen av klagen har etterlatt et gap i luthersk sjelesorg frem til vår tid. Han sier videre at dette ikke bare har påvirket kirken, men også vestlig kultur. I en av de teologiske tesene (3 etter Schulz sin nummerering) poengterer Bayer at det nye livet inkluderer død, lidelse og klage og at svaret på klagen ikke medfører at dette blir historie. I innledningen til de etiske tesene viser Schulz til Ronald K. Rittgers, og sier i relasjon til avvisningen av klagen at kirken har holdt seg til stoisk filosofi i stedet for å stole på Gud, og at dette har hemmet den. I en pastoral oppsummering viser Schulz til Luthers disputas om mennesket hvor han holder frem at mennesket er definert ved at det rettferdiggjøres av tro. Å rettferdiggjøre seg selv utenom Kristus (f.eks. gjennom forklaringer av lidelse) er et mistrøstig prosjekt. Gud kan vi kun forholde oss til gjennom Ordet, og klagen er Ordets gjerning med oss.

Jeffrey G. Silcock har skrevet den trettende artikkelen med tittelen «Hearing and Seeing (Eye & Ear): Word and Image in the Bible, Luther, and the Lutheran Tradition». Som tittelen sier, begynner Silcock å se på relasjonen mellom å høre og å se i Gamle og Nye testamentet. Han begynner med å peke på at Skriftens tradisjon skiller seg fra den gresk-romerske ved at det ikke er noen hovedsak å se Gud. I jødisk tradisjon ble Skriften lest høyt. Å høre er viktigere enn å se. Relasjonen mellom Ordet og skapelsen (Joh 1,1) viser dette tydelig. I NT ser vi hvordan troen, ikke hans ytre, viser oss Kristi herlighet (Joh 1,14), og for den som ikke på forhånd kjenner Jesus, er hans veldige gjerninger ikke tegn på at han er Messias, men uttrykk for makt. Luther holder fast på Ordets forrang som man finner i Skriften. I motsetning til Augustin ser ikke Luther på det sakramentale tegnet som noe som peker videre til en sak, men for han er tegn og sak det samme. Dette henger sammen med forståelsen av forkynnelsen som Guds Ord, realpresens i nattverden og at dåpen gir det den lover. Som sakramentene viser oss, har tegnet sin plass selv om Ordet har rangen. Silcock viser at Luther, tilsvarende dette, har et positivt syn på bilder. Skriftens (forutgående Ord) skaper bilder i hjertet. Han er derfor positiv til billedbruk med et didaktisk sikte. Silcock viser til at sentrale verker av reformasjonskunstneren Cranach hadde nettopp en slik misjon. Avslutningsvis siteres Georg Hamann: «Tal, så vi kan se deg» (223).

Den fjortende artikkelen er skrevet av Thomas H. Trapp, «Keep a Low Profile! Observations from a Translator of Oswald Bayer», og tar for seg arbeidet med oversettelsen av Bayers bok «Martin Luther's Theology: A Contemporary Interpretation». Trapp gjør seg betraktninger om å oversette andres arbeid, og betrakter det som en lærers edleste oppgave å representere en bro mellom en stor teolog og de som ellers ikke ville hatt tilgang på dennes arbeid. Selv om han var en erfaren oversetter, har Trapp søkt hjelp underveis. Robert Kolb, som er representert i festskriftet med sin egen artikkel, har ytt omfattende veiledning. Trapp nevner begreper som har vært krevende å oversette. Et eksempel er ordet «sekulær», som hos Bayer ikke er uttrykk for en slags «dualistisk» anskuelse, men heller noe som er en del av Guds verden, parallelt med kirken. Et annet ord er «anfektelse» som tilsynelatende er et stadig oversettelsesproblem i den engelsktalende verden. Når Trapp oppsummerer sitt utbytte av boken, nevner han vektleggingen av Ordets virkekraft og aspekter ved nådens midler. Han refererer også Bayers vektlegging av skapelsen som Guds gave og setter dette opp mot samtidig miljøaktivisme som tilber det skapte. Trapp viser også til Bayers presisering av toregimentslæren og understreker at for Luther er ikke disse to skilt på en slik måte at staten er utenfor Guds interessesfære.

Gene E. Veith har skrevet den femtende artikkelen, med tittelen «Oswald Bayer and Postmodernism». Veith skriver at Bayers svarer på postmodernismen ved å forkynne læren om skapelsen, Guds Ord, og rettferdiggjørelse ved tro på Jesus. Veith viser også til Bayer sitt arbeid med å løfte frem Hamann, som ikke bare var kritiker av opplysningstiden, men også besvarer postmodernistiske problemstillinger. Veith tar i hovedsak utgangspunkt i to av Bayers bøker: «Living by Faith: Justification and Sanctification» og «Martin Luther's Theology: A Contemporary Interpretation». Veith holder Bayers treffende beskrivelse av menneskets trang til å rettferdiggjøre seg selv, opp mot samtidig relativisme og lovløshet. Veith peker på evangeliets aktualitet i møtet med dette, ved at når mennesket ikke lenger kan rettferdiggjøre seg selv, blir det – som Bayer sier – passivt rettferdiggjort av Kristus. Mot den postmodernistiske forståelsen av verden som «konstruert» av subjektet holder Bayer frem at i skapelsen gir Gud seg selv til oss, og at i rettferdiggjørelsen ved tro forsoner Gud oss både med seg selv og med det skapte. Bayers forståelsen av språket, hvor han holder frem at tegnet ikke peker bortenfor seg selv, men er saken, er en viktig kritikk av postmoderne forståelse av språk. I tillegg til Skriften vises det her til både Hamann og Luther. Mot postmodernismens kritikk av familien, myndigheter, osv. som undertrykkende systemer, betrakter Bayer disse i lys av skapelsen og Guds Ord, som uttrykk for Guds kjærlighet. Bayer betrakter vår gudgitte frihet i en kontekst hvor makt skal tjene til livsoppholdelse. Vieth avslutter med å vise at for Bayer innebærer avvisningen av Guds Ord avvisningen av verden som medium for Guds løfte, og at man dermed sitter igjen med verden som fryktinngytende og undertrykkende. Noe man må få til å gi mening og et kaos man må få kontroll over. Denne fremmedgjøringen av det skapte leges gjennom Guds Ord, og vi erfarer og erkjenner at den treenige Gud gir seg selv til mennesket.

Siste og sekstende artikkel er skrevet av Roland Zielger som hadde Bayer som sin doktorfader: «The Significance of Oration, Meditatio, and Tentatio for Abraham Calov's Understanding of Theology». Ziegler drøfter «triaden» bønn, meditasjon og anfektelse sin plass i Calovs forståelse av teologien og teologen. Calov tilhørte den lutherske ortodoksi. «Triaden» aktualiserer relasjonen mellom fromhet og akademia i teologien. Calov agerer innenfor sin tids vitenskapsteori og skjelner mellom teologens tro og ferdighet, samtidig som spørsmålet om en ikke-troende teolog ikke behandles av Calov. I sin «Systema» sorterer «triaden» under hellighet, som implisitt skiller teologi fra annen vitenskap. For Calov er bønnen nødvendig for teologens blindhet, meditasjon for at teologien kan læres grundig og anfektelsen for at troen kan styrkes og teologen bli praktisk. Slik er troen en forutsetning, og ferdigheten avhenger av Åndens gjerning. Calov knytter teologi til embetet, men understreker samtidig at ingen skal avvise teologisk studium, for praktisk anvendelse i ens kall i hjem og arbeid. Ziegler peker på at Calovs definisjon av teologi skiller seg pdes. fra Luthers og pdas. fra Gerhards. Ziegler understreker avslutningsvis at teologisk ferdighet ikke kan betraktes som noe man besitter i seg selv – noe som er implisitt i Calovs anvendelse av bønn, meditasjon og anfektelse for teologen.

Jarle Blindheim