Peter Seewald, Benedict XVI: Ein Leben. München: Droemer Verlag, 2020. 1184 s.
Dette er en grundig og detaljert biografi om Joseph Ratzinger, som ble valgt til pave 2005 under navnet Benedikt XVI, og trakk seg tilbake fra sitt embete i 2013. Biografien er detaljert og veldokumentert, og følger Ratzingers liv fra barndom og oppvekst i Bayern og studier i Freising og München. Han ble ordinert til prest i 1951 og tok doktorgraden i 1953 på en avhandling om Augustins kirkeforståelse. Deretter fulgte en habilitasjonsavhandling om Bonaventura. Det gikk nesten galt; en av professorene ville ikke godkjenne den. Men det ordnet seg, og Ratzinger kunne fortsette sin akademiske karriere som professor i Bonn, Münster, Tübingen og Regensburg. Stor plass vies Ratzingers innsats under det andre vatikankonsil, hvor han gjaldt som en av de progressive kreftene. Dette endret seg etter hvert.
Ratzingers karriere tok en brå vending da han i 1977 ble utnevnt til erkebiskop i München; samme år ble han også utnevnt til kardinal. Pave Johannes Paul II kalte ham så til Roma som leder for Troskongregasjonen i 1981. Ifølge Seewald samarbeidet de to svært godt, selv om de som mennesker var nokså ulike. Ratzingers innflytelse i Den romersk-katolske kirke vokste. Likevel kom det som en overraskelse på mange da han ble valgt til pave i 2005. Som pave var han ofte kontroversiell, men blir sympatisk skildret av Seewald. Biografien går også grundig inn på de overveielser som førte til at Benedict XVI gikk av som pave.
Seewald går grundig til verks i sin biografi. Her skal alt med som kan være av interesse. Boken er derfor ikke bare en biografi, men en presentasjon av tysk historie før, under og etter Andre verdenskrig, og gir også mye stoff til forståelsen av Den romersk-katolske kirkes historie etter 1945. Seewald er en lojal biograf som har stor sans for Ratzingers betydning som teolog og kirkeleder, og han kan gå langt i å forsvare ham mot det han oppfatter som urettferdig kritikk fra Hans Küng og flokken av journalister. Men han er ikke ukritisk, og ser at Ratzingers personlighet også har uheldige sider. Luther og reformasjonen har Seewald lite sans for. Her har nok Ratzingers vist mer økumenisk forståelse enn sin biograf.
Noen lesere vil nok finne Seewalds biografi i overkant dryg og detaljert. Men for den som har interesse og tålmodighet nok, har han gitt et solid og sympatisk bilde av en av de viktigste kirkeledere i vår tid.
7. oktober 2020
Knut Alfsvåg