En historie om erobring og dialog.

Ansikt til ansikt. Islam på kristen jord. En historie om erobring og dialog.

Dagfinn Stærk

Efrem forlag 2024,

256 sider

Denne boken henter frem kristne dokumenter fra Midt-Østen, Nord-Afrika og Spania i perioden fra 634 til 920 e.Kr., dokumenter som omtaler møtet mellom den kristne kirke og islam. I løpet av 18 korte kapitler gjengir Dagfinn Stærk en rekke vurderinger og erfaringer som ikke alle er vanlig kjent.

Det sier seg selv at boken ikke kan gi en sammenhengende fremstilling av møtet mellom kristendom og islam over et så stort geografisk område og over flere hundre år. Boken kan derfor virke springende og usystematisk. Men ved nøyere lesning får boken frem en rekke av de dilemma og kriser som den kristne kirke sto i den gang i møtet med de muslimske herskerne, utfordringer som også er relevante i dag.

Boken starter med det som ellers er kjent, at muslimenes hurtige militære seire den gang bare kunne skje fordi bysants-riket og det sassanidiske Persia var utslitt etter mange års kriger seg imellom. Lojaliteten hos store deler av befolkningen til det bysantiske rike var mer enn tynnslitt pga overgrep og undertrykkelse. Den gresk-romerske verden og Iran hadde faktisk direkte og indirekte hatt kriger gående siden år 54 f.Kr., i nesten syv hundre år.

Videre får Stærk frem deler av de intense konflikter mellom de ulike kirkesamfunn. Kirkene skjønte ikke hva som skjedde ved den muslimske maktovertagelsen og slåss seg imellom om å få de beste betingelser hos de nye makthavere.

Men etter hvert møtte alle kristne kirker det samme fenomen, vekslingen mellom brutal vold og åpen samtale og dialog. Det ble spesialskatt på kristne og jøder, og kristne og jøder ble utelukket fra offentlig administrasjon. Selv om dette ikke ble håndhevet like strengt til alle tider og alle steder, var dette en generell trend. Etter hvert ble selve kulturen forandret og arabisk erstattet de øvrige språk. De okkuperte områder ble befolket av arabere som flyttet fra den arabiske halvøy og slo seg ned i nye landområder. Kulturen ble gjennom-islamisert. Denne kulturendringen førte til at store mengder kristne konverterte til islam.

Boken får tydelig frem usikkerheten hos de kristne kirker i møtet med denne tredobbelte strategien: voldsutøvelse, respektfull dialog og massiv islamisering av kulturen. Dette førte bl.a. til at kristne ledere dempet sin kritikk av islam og muslimene, i alle fall så lenge de bodde innenfor et område som var under muslimsk herredømme.

Hva er poenget for Dagfinn Stærk? Dette kommer frem i det siste, nittende kapitel. Her formulerer han sine spørsmål og gir antydende svar.

Han spør: Har alle disse historiene noen relevans for oss i dag? Hvordan skal vi forholde oss til religionen islam, muslimene som gruppe og den enkelte muslim i vår tid?

Hva skal vi si er islams sanne ansikt? Mitt svar har lenge vært at det er et blindspor å spørre på den måten. I denne boken har jeg heller ikke vært opptatt av å finne frem til det egentlige islam. Det ser jeg ikke som min oppgave. Men det jeg har vært mer opptatt av, er hvordan troende muslimer er i praksis.

Det neste spørsmål er snublende nær: hvis et vestlig samfunn utvikler seg fra å ha en liten minoritet muslimer til at majoriteten er muslimer, vil da islam utvikle seg i mer autoritær retning med mindre toleranse overfor kristne og sekulære? Jeg lar spørsmålsstillingen henge der, uten å konkludere. Men i flere europeiske land, - og byer og bydeler – er dette utvilsomt aktuelle problemstillinger.

Stærk maner til respekt, kjærlighet, tydelig kristen bekjennelse, og en tydelig avklaring av muslimenes misforståelse av begrepet Abrahams barn. Han drøfter videre den tannløse norske kirke og drøfter om den ville overlevet under muslimsk herredømme, hvordan kirker bør lære av konsekvensene av indre splid i møtet med islam. Og til slutt hvordan vi kan bistå de gamle kristne kirker i området og lære av dem, og ikke svekke dem ved «sheep stealing».

Vår vurdering er at Stærk begrenser sitt perspektiv. Hans vurdering dreier seg derfor om hvordan kristne enkeltpersoner bør møte den enkelte muslim. Til dette møtet mellom enkeltpersoner gir han gode råd. Han trekker særlig frem som forbilde en samtale mellom patriarken Timoteus I og kalif Al-Mahdi i Bagdad i år 781 e.Kr.

Men han begrenser sin horisont. I hans avvisning av å finne «det egentlige islam», fokuserer han gjennomgående på den rent religiøse siden av islam. Dermed fratar han seg selv mulighet til å formulere en mer fruktbar problemstilling.

En mer adekvat tilnærming kan være å si: islam er en religiøst konstruert politisk bevegelse som sikter på kontroll med verdens befolkning. Da blir ikke vekslingen mellom vold og respektfulle samtaler overfor kristne så uforklarlige. Noen ganger er det politisk opportunt for muslimer å bruke vold og svik, andre ganger er det mer politisk opportunt å være åpen for dialog og gjensidig respekt. Det avhenger alt av omstendighetene. Tar man med den politiske side av islam, gis det mulighet til å forstå flere sider islam viste og viser overfor kristne og jøder.

Stærk går inn for å vise sann respekt for muslimer. Her må vi spørre: Kan en muslimsk makthaver kreve respekt og kjærlighet fra kristne? Vi mener det er tvilsomt. Vi kan som kristne gi respekt og kjærlighet til enkeltpersoner. Men når en makthaver krever slikt, så er det et utslag av maktvilje og en vanlig metode for kontroll med befolkningen. Dette blir særlig tydelig når alle medlemsland i Organisasjonen for islamsk samarbeid, unntatt fire land, er klassifisert som autoritære og undertrykkende regimer i større eller mindre grad i Demokrati-indeksen til The Economist. I møte med muslimers krav om respekt må grensen her gås opp på riktig måte.

Hvis man tar med den politiske siden av islam i vurderingen, blir klare paralleller tydelige i dagens samfunn til den tredobbelte utfordring de kristne kirker møtte de første trehundre år i møtet med islam. Går vi til charteret for Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC, med 57 medlemsland så får vi på den ene siden et klart budskap om fredelig relasjoner med ikke-muslimer. Det sies bl.a.

Samtidig profilerer OIC seg på to viktige måter: På den ene siden offensivt med klare strategier for dawa dvs muslimsk misjonsvirksomhet i ikke-muslimske land. På den annen side defensivt med omfattende program for å hindre det de kaller islamofobi.

the growing trend of Islamophobia that seeks to defame and denigrate Islam through distortion and misperception;

Legitim saklig kritikk av islam klassifiserer her sammen med hat-propaganda og voldelige angrep på enkeltmuslimer og muslimske institusjoner.

Samtidig foregår i disse muslimske land omfattende overgrep og forfølgelser av kristne, særlig overfor kristne som tidligere har vært muslimer. I flere land i sentral-Afrika foregår det groteske og brutale myrderier av titusenvis av kristne. Dette er ikke tema i OIC sin nettside, bortsett fra en verbal vilje til å bekjempe det de kaller ekstremisme. Når vi ser på det eksempelet OIC gir fra Den Sentralafrikanske republikk, så er OIC opptatt av at det muslimene som utsettes for vold, ikke de kristne.

Den politiske effekt av disse initiativ fra OIC er bl.a. at den norske regjering har satt i gang et større prosjekt mot islamofobi, helt i tråd med OIC sine krav. Men vår regjering løfter ikke en finger når det gjelder forfølgelsen av kristne. Espen Barth Eide setter ikke i gang noen internasjonale konferanser om temaet, tar det ikke opp i Sikkerhetsrådet eller i andre relevante fora. Den norske regjering danser etter OIC sin pipe. Dette må kunne sies, uten at man derved beskyldes for hatprat og fordommer. Det må være mulig å kritisere muslimers adferd og hat mot Israel og jøder, slik vi har sett mye av i gatene i Norge siden 7. oktober. Det må være mulig å kritisere muslimske lands forfølgelse av kristne. Det går ikke an at Islamsk råd, Muslimsk dialognettverk og regjeringen bare omtaler norske muslimer som ofre. Da kommer vi ikke mye videre.

I følge regjeringen er et av de viktigste tiltak å sende «muslimske veivisere» til alle skoler i Norge. Dette betyr i praksis at regjerningen vil drive «dawa» overfor alle norske ungdommer.

Når det gjelder kulturell innflytelse, er det interessant å notere det arabisten Gilles Kepel sier om Khomeinis fatwa mot Salman Rusdie i boken «Jihad. The political trail of islam.» London 2002 . With this gesture, the Iranian ayatollah symbolically expanded the Umma, the world ruled by the laws of Islam straight into Europe and the West. He claimed the right to condemn to death a citizen of United Kingdom in the UK – and the West took him seriously.

Dette synes ikke å være oppfattet av norske myndigheter, eller kirker for den del.

Oppsummert: Boken Ansikt til ansikt gir et innblikk i den lidelse og de krevende utfordringer den kristne kirke har gjennomgått i møte med islam fra 600 til 900 tallet. Men Stærk begrenser seg til å se på rent religiøse tema og mister dermed muligheten til å forstå store deler av den faktiske historie. Hans anbefaling om respekt og kjærlighet gjelder i møtet med muslimske enkeltpersoner, men kan ikke anvendes overfor den politiske ledelse i autoritære muslimske land. Heller ikke overfor den forvirring og unnfallenhet som den norske regjering viser i dag.

Carl Christian Hauge