En kirke som "kommuniserer"?

FBB-nytt:

Nr. 2, Mai 1996, 33. årgang

Odd Sverre Hove, Redaksjonssjef i Dagen:

Om et kirkelig motebegrep.

"Kirkens Herre gav oss aldri noe slikt ideal for kommunikasjonen vår. Han sa aldri at vi skulle beregne virkningene av Herrens ord før vi forkynte dem. Han sa aldri at vi skulle øve oss i garderings-kunst. Og han sa aldri at vi skulle lære oss å lage setninger som kunne sno seg og som det fantes minst to utgangsdører fra."

Legg sammen tre fakta fra vår egen tids kirkehistoriske begivenheter og se hva slags svar du får:

Da kirkeminister Einar Førde i 1981 bestemte seg for at staten skulle gå til avskjedssak mot soknepresten i Balsfjord, Børre Knudsen, sa han i et intervju at staten i og for seg ikke tok noen skade av at det satt en geistlig embedsmann i Balsfjord som hadde brutt med staten som kirkestyre og ikke åpnet statspost. Men fordi Børre Knudsens aksjon var blitt et "medieproblem", var det likevel blitt nødvendig å reise avskjedssak mot ham.
Da biskop Gunnar Lislerud i årene 1985 til 1988 kjempet imot residerende kapellan Ludvig Nessa og omsider for åpne kameraer fikk ham suspendert fra stillingen, begrunnet biskopen gang på gang standpunktet sitt med en kommunikasjonsteori: Nessa "kommuniserte" ikke. Biskopen visste at Nessa på denne tiden kommuniserte det femte budet til folk flest med større breddevirkning enn noen annen norsk prest. For Nessa hadde jo vært på Dagsrevyen i abortkampen nesten hver fjerde dag hele vårsemesteret 1988. Likevel sa biskopen at Nessa "ikke kommuniserte". Nessa skapte ikke "tillitsfull dialog" som kunne "nå" samvittighetene. Men han "provoserte" og "blokkerte" for "ekte" kommunikasjon.
Da biskop Ole D. Hagesæther på et FBB-møte i Bergen i november 1995 skulle forsvare bispemøtets vedtak om at biskopene heretter skal forhåndsgodkjenne all nattverdnekting, begrunnet han vedtaket med at "vi lever i en mediatid". Når kirketuktstedet i Matt 18:15ff sier at vi skal "si det til menigheten", vil det i vår mediatid ofte bety at nattverdnektingen samtidig blir ropt ut på forsidene til VG og Dagbladet. Derfor skal biskopene heretter ha hånd om all nattverdnekting. Når jeg for min del leser tre slike fakta sammen, ser jeg konturene av en kirkelig kommunikasjonsteori som ikke stemmer med Bibelen, og som er breddfull av medie-angst. Og jeg er dypt bekymret over at det er denne typen tenkning som i virkeligheten styrer hele Den norske kirke i vår tid.

Presse på revejakt

På kirkelige kurs om hvordan man skal hanskes med media, lærer man vanligvis et grunndogme som sier at man fremfor alt må unngå "medieulykker". En "medieulykke" er da en situasjon der media har funnet en kirkelig sak å skrive om. Det dreier seg om saker der kirken (eller en kirkens tjener) ligner på reven, mens pressen ligner på jegere og jakthunder under revejakten i England. Det som skjer under en slik revejakt, er som kjent at både jegere og jakthunder halser av gårde i vill jakt straks de får ferten av reven. Reven løper foran. Hundene bjeffer. Jegerne rir på. Og jakten er ikke over før reven er sirklet inn og kan felles.

Den moderne medievirkeligheten kan virkelig ganske ofte ligne på en slik revejakt. Da oppstår det en eiendommelig jaktfeber blant råbarkede nyhetsjournalister. For plutselig har man en "sak" som viser seg å være full av muligheter til oppfølging. (Jeg vet hvordan det der føles. For jeg er selv for tiden pressemann.)

Samtidig er pressefolk på eiendommelig vis flokkdyr. Vi jager i flokk, enda journalistene hver for seg naturligvis vet at nyhetene er mye mer prestisjetunge for oss når vi er alene om dem. Når vi derimot er nyhetsjeger i flokk, da har vi bare vår egen vinkling av den felles nyheten å konkurrere med kollegene våre om. I min tid som menighetsprest var jeg på den andre siden ved et par anledning det kirkelige "offeret" i et par medieepisoder. Dét kan være tunge personlige prøvelser for en prest. For som "medieoffer" kan man risikere at det man sier, blir vridd maksimalt i fordummende retning. Under innflytelse av jaktfeber dispenserer nemlig ofte pressefolk seg selv fra regelen om å ta alt i beste mening.

Spør du meg altså etter hva som ut fra min personlige erfaringsbakgrunn er mest behagelig, så lyder svaret at det som regel er langt mer behagelig å befinne seg på journalistens side av intervjublokken enn på intervjuobjektets.

Glatte som åler?

Men hvem har sagt at en Kristi tjener skal ha det behagelig? Og hvem har forresten sagt at det er kirkens oppgave å "unngå medieulykker"? På det siste spørsmålet har jeg allerede antydet svaret: det er de som opptrer på kirkelige kurs og mener de vet hvordan kirken skal hanskes med media, som bruker å si til oss at vi må "unngå medieulykker".

På ett slikt kurs, som jeg var på for noen år siden, var det en topp-politiker som holdt hovedforedraget. Han opplyste at han som topp-politiker brukte en meget stor del av arbeidstiden sin på media. Og det fremgikk at mye av tankearbeidet hans i møtet med media ikke bare besto i å presentere sitt partis syn på sakene, men også å prøve å "beregne virkningen" av alt som ble sagt. Den daglige prestasjonen besto i både å beregne virkningene av det man sa og i å gardere seg mot alle tenkelige virkninger som man ønsket å unngå.

Men resultatet av et slikt tenkesett, blir ofte setninger som "snor seg" omtrent som en ål som er på svømmetur. Det er neppe tilfeldig at vedkommende topp-politiker blant pressefolk har rykte for å være "glatt som en ål" og sies å mestre setninger "som det alltid fins minst to dører ut av".

Kirkens Herre gav oss aldri noe slikt ideal for kommunikasjonen vår. Han sa aldri at vi skulle beregne virkningene av Herrens ord før vi forkynte dem. Han sa aldri at vi skulle øve oss i garderings-kunst. Og han sa aldri at vi skulle lære oss å lage setninger som kunne sno seg og som det fantes minst to utgangsdører fra.

Kirkens Herre sa derimot at vår tale skulle være Ja, ja og Nei, nei. Og han priste oss salig "når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld" (Matt 5:11). Herren identifiserer seg så fullstendig med tjenerne sine, at han vender seg til forfølgeren og sier: Det er meg du forfølger (se Apgj 9:5). Guds ord advarer oss dessuten mot å tie med ordet om den ugudeliges død. For da skal den ugudeliges blod bli krevd av vår hånd (Esek 3:17f ). Og Herren varsler gang på gang at troskapen mot Herrens ord vil kunne koste Herrens tjenere dyrt (se f.eks. Første Petersbrev).

Avsender og mottager

I nyere kommunikasjonsteori skiller man mellom et utsagns avsender og dets mottager. Man er oppmerksom på at avsender kan legge en annen mening i et utsagn enn mottager oppfatter. Derimot skiller kommunikasjonsteoretikerne lag i normativitets-spørsmålet. Noen mener det er avsenders ordvalg og menings-intensjon alene som representerer et utsagns normative betydning. Andre hevder at avsender ikke bare har ansvar for avsender-intensjonen sin, men også for mottager-forståelsen av utsagnet.

I en moderne medievirkelighet blir dette særlig komplisert. For der opptrer media i grunnen som både formidlere og "støysendere" mellom avsender og mottager (det gjelder dessverre også i noen grad oss i den kristne dagspressen). Hvis man i en kirkelig mediedebatt hevder at avsender ikke bare har ansvaret for ordvalget sitt og avsender-intensjonen sin, men også for det resultatet som oppfattes i mottagers hode, til og med etter at støysenderne har bearbeidet budskapet, da hyller man i virkeligheten en kirkelig kommunikasjonsteori som ligner på standpunktet til topp-politikeren som hadde lært seg å lage setninger som kunne sno seg og som hadde mange utgangsdører.

Med en slik kommunikasjonsteori blir det logisk å bare utnevne til biskoper og kirkelige toppledere personer som mestrer den slags setninger. Og blant annet blir det da også logisk å "flytte avgjørelsen" til bispenes eget nivå i alle de spørsmålene som man tror kan skape fremtidige "medieulykker". For så sparer man jo de stakkars prestene for å bli hengt ut på tabloid-forsidene i Akersgaten.

Skriften lærer imidlertid kirken og tjenerne hennes en helt annen kommunikasjonsteori. Den lyder blant annet slik: "Til barna med de frekke ansiktene og de hårde hjertene sender jeg deg. Og du skal si til dem: Så sier Herren Herren. Enten de hører eller lar det være - for en gjenstridig ætt er de - så skal de vite at en profet har vært midt iblant dem" (Esek 2:4f).

For Gud er vi altså ene og alene ansvarlige for avsender-delen av budskapet. Dét er et hovedpoeng i Bibelens egen kommunikasjonsteori. Både eventuelle støysendinger og eventuelle mottager-avvisninger er ting som Herrens tjenere ikke skal bære ansvaret for når vi står for Guds trone. Vårt ansvar er derimot å sørge for at ingenting av budskapet blir fortiet og at hele Guds råd får lyde.

Da Herren "prekte salen tom."

Les til sammenligning kapittel 6 i Johannesevangeliet fra ende til annen. Der vil du se hvordan Herren selv i begynnelsen av kapittelet starter som suksess-predikant med over fem tusen menn (foruten kvinner og barn) som tilhørere, mens han i slutten av kapittelet har "prekt salen tom" og bare sitter igjen med 12 stykker. Underveis kan du endog se hvordan han både "provoserer" og "blokkerer" for "dialogklimaet".

Men våger noen av oss å hevde at Herren selv "ikke kunne kommunisere"?!

Hvis du imidlertid viker tilbake for dén konklusjonen når den fremføres i klartekst, da burde du også forkaste den når den opptrer i forkledning som dominerende kommunikasjonsteori og medieteori for hele kirkestyringen i vår tid.