En kirke uten lidenskap

I skrivende stund er Kirkemøtet enda ikke begynt. Men vi har et halvår bak oss i vår kirkes liv som har vært mer turbulent enn noe annet etter kirkestriden i første kvartal av århundret. Dype skillelinjer i kirken er blitt klart synlige, ja, en kan med rette tale om splittelse i denne sammenheng.

Skal en gi seg til å vurdere hva det er som har ført vår kirke dit den nå er kommet, er det ikke tilstrekkelig å peke på pressgrupper, som f.eks. de homofile organisasjoners rolle. Ei heller på media, selv om det er åpenbart at kirkens ledelse er meget sårbar overfor presset fra mediakulturen. Disse faktorer representerer bare overflaten i denne sammenheng. Saken er den at homofilisaken i seg selv bare er symptom på en dypereliggende krise i Den norske Kirke, en krise som når like til troens grunnvoller. I denne sammenheng kan der pekes på tre hovedsaker i troen der det gjennom lang tid har foregått en langsom, og delvis skjult forvitringsprosess: Det handler om gudsbilde, kirketenkning, og skriftsyn.

1. Det ser ut til å komme stadig klarere til syne en annen tenkning i kirken om hvem Gud er, enn vi har fått overlevert i klassisk apostolisk kristendom. Dette ytrer seg i at den hellige Gud kommer i bakgrunner til fordel for den "hyggelige" Gud. Der er skjedd en umerkelig humanisering av gudsbildet i store deler av kristenfolket, noe som henger sammen med at Guds lov, - særlig etter dens annen bruk - , stadig mindre kommer til orde. Dette fører til en ufarliggjøring av kirkens budskap, og dermed til at omvendelsens ord også forties. Da blir det fort til at Kardemommeloven i folks bevissthet representerer hva det kristne liv et går ut på. En slik "popularisering" av Gud har gjennomgripende og ødeleggende følger for hele kristendomsforståelsen, og er en hovedforutsetning for det som nå skjer i homofilispørsmålet.
2. Et speilbilde av det som skjer med gudsbildet, finner vi i den kirke- og menighetstenkning som kommer til uttrykk i folkekirkeideologien. For denne er det "babylonske" fangenskap under det sosialdemokratiske kirkestyre tilsynelatende helt uproblematisk. Fra politisk hold er det klare ønsker om å styre kirken også rent ideologisk. Kirkeminister Hernes' tanker om dette er kommet klart til uttrykk i begrunnelsen for utnevnelsen av Rosemarie Köhn, og stortingsrepresentant Marit Nybakks forslag om å lovfeste homofiles adgang til kirkelige stillinger vitner om den samme maktvilje. At man fra kirkeledelsen i lite grad har evnet å gjøre opp med dette, vitner om maktesløshet i møte med statlig ideologi og maktvilje. Men den sosialdemokratiske tenkning gjør seg gjeldende også på lokalplanet i menighetene. Det er i økende grad blitt slik at en forstår ikke bare embetet som "trøste og bære"-embetet, men menighetsfellesskap og -arbeid tenkes gjerne i velferdsstatens omsorgskategorier. Den åpne og "terskelløse kirke" er idealet, der den "grenseløse kjærlighet" vanskelig- eller umuliggjør både klar grensesetting, kirketukt, og nærgående omvendelsesforkynnelse.
3. Når det gjelder forholdet til Bibelen, har vi gjennom de siste 30 år sett et gjennomgripende forfall av både praktisk og teoretisk art. Teoretisk henger forfallet sammen med bibelkritisk teologi, som i økende grad har fått gjennomslag på grasrotplan i kirke- og kristenliv. Denne teologi er altså ikke lenger et rent akademisk-teologisk fenomen. Dette har til følge at tilliten til Bibelens autoritet blir bort på stadig flere områder, samtidig som troen på Skriftens klarhet også ødelegges. Praktisk henger dette forfall sammen med at kirke- og kristenfolket i økende utstrekning er blitt "bibelfremmede". Mens kristne tidligere ble kalt "lesere", er de i dag i stedet blitt "seere". En bruker ti ganger mer tid foran fjernsynsskjermen enn over den åpne Bibel. Bibelkunnskapen blir naturlig nok deretter, og evnen til å tenke kristelig i ulike spørsmål likedan. For det som ikke er bibelsk, er heller ikke kristent. Sammen med dette ser vi at færre og færre kristne, ja, også innen kirkens ledelse, har bevart noen reell glød for sannheten. I stedet forholder en seg politisk-pragmatisk til ulike spørsmål, løser dem administrativt i stedet for ved klare læreavgjørelser, noe homofilisaken er et klart eksempel på. En kan her passende vri på en sats av Søren Kierkegaard: "Jeg anklager ikke vår kirke fordi den er ond, men fordi den mangler lidenskap". Virkelig lidenskap for sannheten, den som springer ut av at en har "mottatt kjærlighet til sannheten" (2.Tess 2,14), er erstattet av mett og slapp snillisme. Denne søvnighet i forhold til sannhetsspørsmålet er livsfarlig, fordi den setter døren på vid gap for alle slags villfarelser. Noe vi ser så altfor klart i homofilispørsmålet. Der Bibelen kommer i krise, kommer kirken det óg.

Disse tre faktorer må sies å utgjøre en vesentlig forutsetning for den krise homofilispørsmålet har kastet Den norske kirke ut i. Det står om grunnleggende ting, og slik sett må en med rette kunne hevde at homofilispørsmålet bare er et symptom. En virkelig fornyelse av vår kirke kan derfor ikke finne sted bare ved at en sier nei til kirkelig anerkjennelse av homofilt samliv. For at så skal skje, er det nødvendig at det kommer en gudgitt vekkelse på alle disse tre områder. Her er det forkynnelsen må sette inn, og her er det vi trenger å be om fornyelsens Ånd.

Kyrie eleison!