En kirkesplittende innstilling

Flertallet i bispemøtets samlivsutvalg går inn for kirkelig vigsel av to av samme kjønn. Det er ikke overraskende, når en kjenner utvalgets sammensetning. Men like fullt et opprør mot kirkens Herre.  Reformasjonen fremholdt at Guds Ord skulle være eneste norm for tro, lære og liv. Og ingen bør være i tvil om hva Bibelen lærer i dette spørsmålet (eks. Rom 1: 25-32, 1 Kor 6:9-10).

Biskop Halvor Nordhaug tilhører mindretallet som går imot kirkelig vigsel av ”likekjønnede ekteskap”.  Men hans argumentasjon i Dagen (12/2) viser at heller ikke han vil la Guds Ord avgjøre saken.  Han sår tvil om Paulus ”kjente til homofili som legning med mulighet for de samme opplevelser av forelskelse og kjærlighet som heterofile”.  Denne innvendingen er grundig tilbakevist av Bjørn Helge Sandvei, som er en av landets fremste kjennere av gresk-romersk kultur. I sin artikkel ”Bibelen og homofilispørsmålet” skriver han blant annet: ”Paulus var utvilsomt kjent med at det både i den hellenistiske og romerske kulturkrets fantes mange eksempler på trofaste parforhold uten noen spesiell promiskuøs karakter, uten at dette endrer på hans prinsippielle syn.”

Nordhaugs artikkel – som nedtoner betydningen av Bibelens tale i dette spørsmålet – ender opp med at spørsmålet om homofilt samliv ikke bør tillegges kirkesplittende karakter. Dette er stikk i strid med hva et enstemmig bispeutvalg uttalte som sent som i 1997, nemlig at å sidestille likekjønnet samliv med ekteskapet mellom mann og kvinne, strider mot etiske prinsipper i Bibelen og må betegnes som kirkesplittende vranglære!

Også tidligere har det vært mye vranglære innen Den norske kirke. Dette er ikke noe nytt. Men kirkens offisielle trosgrunnlag har hele tiden vært Bibelen og bekjennelsesskriftene. Vi som ønsker å være tro mot Skrift og bekjennelse, har kunnet vise til dette. Situasjonen ble ny da Kirkemøtet fikk fullmakt til å fastsette kirkens lære.  Dersom Kirkemøtet fastsetter en liturgi for vigsel eller velsignelse av homofile par, har den innført en ny lære i kirken som er i grunnleggende strid med Bibelen. Og da er dette blitt offisiell kirkelære, enten vi liker det eller ikke. Men da er også kirken blitt en løgnkirke.

For kort tid siden vedtok generalforamlingen i den etiopiske Mekane Yesus- kirken å bryte alle bånd til Svenska Kyrkan og Evangelical Lutheran Church of America fordi de har gitt grønt lys for homofile vielser. Det viser at dette spørsmålet er kirkesplittende. Ifølge kirkens bekjennelsesskrift Augustana er kirken forsamlingen av de troende der evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rettelig.  At forkynnelsen er rett, betyr at den samsvarer med Skriften. En kirke som sviker lydigheten mot Gud, er ingen sann kirke.

Mitt medlemskap i Den norske kirke er svært tynnslitt, fordi kirken allerede har forlatt sitt trosgrunnlag ved å godta homofilt samlevende i vigslede stillinger. Går man nå et skritt videre og vigsler likekjønnede par, melder jeg meg ut. Hvordan kan jeg forsvare å være med i en kirke som velsigner et liv som Gud i sitt ord uttrykkelig forkaster, ja, som er uforenlig med Guds rike? Da er kirken blitt en forførende institusjon. Vi som ser hvor det hele bærer hen, bør samle oss i egne forsamlinger der forkynnelse og opplæring skjer på Ordets grunn.