En kommentar til en bokanmeldelse

Jeg er blitt utfordret til å skrive en kommentar til Carl Christian Hauges anmeldelse av Dagfinn Stærks bok Ansikt til ansikt. Islam på kristen jord. En historie om erobring og dialog. La meg da først si at Stærk har skrevet en god og interessant bok, som fortjener mange lesere. De første avsnittene av anmeldelsen er et sammendrag av boken, og her gir Hauge en god oppsummering av hva boken handler om. Så langt, så godt.

I de påfølgende avsnittene, som utgjør hoveddelen av Hauges tekst, beveger han seg imidlertid etter mitt syn et godt stykke utenfor det som er relevant for anmeldelsen av boken. Riktignok tar han utgangspunkt i siste kapittel hos Stærk, der forfatteren trekker noen linjer til vår tid. Her fester Hauge seg særlig ved to punkt: For det første at Stærk oppfordrer til å møte muslimer med respekt, og for det andre at han ikke ser det som sin oppgave å si hva islam i sitt vesen egentlig er. Hauge mener at Stærk ved dette “begrenser sitt perspektiv”, og at han på denne måten fratar seg selv “en mulighet til å formulere en langt mer fruktbar problemstilling.”

Hauge mener nemlig at man kan si om islam at den er “en religiøst konstruert politisk bevegelse som sikter på kontroll med verdens befolkning.” Resten av anmeldelsen legger denne forståelsen til grunn, og Hauge går fra å anmelde en bok til å ri sine egne kjepphester. Den siste delen av anmeldelsen forholder seg bare i begrenset grad til Stærks bok. Det underforståtte budskapet er nok at Stærk ikke bør avvise å si noe om hva islam egentlig er, og at budskapet om respekt bør problematiseres. Likevel synes det som om Hauge først og fremst bruker anledningen til å si noe om hva han selv er opptatt av. Han bruker mye plass på Organisasjon for islamsk samarbeid (OIC), og han tar dessuten med et par avsnitt om den norske regjeringen og utenriksminister Espen Barth Eide. Det han skriver her er i og for seg ikke uinteressant, men det blir en kraftig avsporing når oppgaven hans er å anmelde en bok som handler om møtet mellom kristendom og islam i Midt-Østen i det 7. til 10. århundre. Stærk nevner hverken OIC eller den norske regjeringen i sin bok.

Min hovedinnvending mot anmeldelsen er dermed at den for en stor del beveger seg for langt bort fra boken den anmelder. Men la oss likevel ta tak i det Hauge er opptatt av, nemlig islams vesen, og spørsmålet om respekt.

Er det mulig å si med en enkelt setning hva islam egentlig er, slik Hauge forsøker? Problemet med det er at islam er en så mangfoldig bevegelse at dersom man sier noe som er sant om én retning eller én gruppe muslimer, vil det ikke nødvendigvis være sant om andre retninger eller grupper. Det lar seg lett gjøre å finne moderate muslimer som ikke identifiserer seg med Hauges beskrivelse av islam som “en religiøst konstruert politisk bevegelse som sikter på kontroll med verdens befolkning.” Hva skal være vårt budskap til disse? Skal vi si at de tar feil, og at det de tror på ikke er “ekte” islam? Eller skal vi heller oppmuntre de moderate retningene av islam, og håpe at deres holdninger i større grad vil prege verdens muslimer? Jeg skjønner ikke helt hva som skulle være hensikten med å insistere overfor moderate muslimer på at om de tok troen sin på alvor, hadde de vært mer radikale.

Skal vi respektere muslimer? Hauge ser ut til å være enig med Stærk om at kristne skal møte enkeltmuslimer med respekt og kjærlighet. Samtidig mener han at vi må spørre: “Kan en muslimsk makthaver kreve respekt og kjærlighet fra kristne?” Hvorfor må vi spørre om det? Hvem har sagt at muslimske makthaver kan kreve noe slikt? Jeg har i hvert fall ikke funnet noen påstand om dette hos Stærk. Hans budskap om respekt og kjærlighet handler ikke om hvorvidt eventuelle krav om dette fra muslimske makthavere er legitime. Det handler om hvordan det er rett og klokt av kristne å forholde seg til muslimer, inkludert muslimske makthavere, uavhengig av hva disse måtte kreve. Og det er fullt mulig å kritisere islam og samtidig møte muslimer med respekt og kjærlighet. Når Stærk løfter fram Timoteus I som forbilde, er det fordi han gjør nettopp dette.

Det er svært enkelt for en kristen å finne ting å kritisere i islam. Den grunnleggende kritikken fra et kristent ståsted er at islam ikke er en tro som leder til frelse. Til dette kan vi føye en ytterst legitim kritikk av den politiske og radikale islam, som Hauge er opptatt av, og mange andre punkt. Likevel: Hvis vi ønsker å ikke bare vinne debatten, men også vinne menneskene, er vi nødt til å møte dem med respekt og kjærlighet. Det gjelder også for den som måtte komme i en situasjon hvor man står overfor muslimske makthavere. Stærk formulerer det godt når han sier (side 220), med referanse til bergprekenen, at vi skal “Elske muslimene. Alle sammen. Ikke bare det store flertallet som lever sine fredelige liv, men også det lille mindretall som reagerer med hatefulle ytringer og voldelige aksjoner.” Og jeg gjentar: Det er fullt mulig å kritisere islam og samtidig møte muslimer med respekt og kjærlighet. For den som ønsker å vinne dem for Jesus, finnes det faktisk ingen annen måte å møte dem på. Neppe noen vil være interessert i å lytte til det vi har å si hvis ikke de samtidig opplever at vi oppriktig vil dem vel.

Jeg mener altså at Hauges kritikk av Stærk ikke treffer, og at store deler av anmeldelsen egentlig ikke er relevant for boken. Så vil jeg oppfordre enhver som leser Hauges anmeldelse og min kommentar til å også lese Stærks bok, og gjøre seg opp sin egen mening.

Frode Granerud

Teolog og masterstudent i historie