En nødvendig selvransakelse

Siden ble 244 jøder sendt i døden. Nå deltar mange i debatten: Hva gjorde norsk politi? Hjemmefronten? Mediefolk? Norske kirkeledere? Bøker og artikler har avdekket svikt. Og vi beklager nå med rette mangelen på vilje og innsats for å berge jødenes liv under krigen. Men hva tenker vi om den største utryddelse av uønskede mennesker i vår egen tid? I 2017 førte loven om fri abort til avliving av 12 733 mennesker i Norge. Det er 17 ganger så mange som antall jøder som ble transportert fra Norge og avlivet under den siste verdenskrigen.         .

Herbert C. Kelman har sagt at moralske hemninger mot voldsbruk og grusomhet har en tendens til å bli svekket når tre betingelser er oppfylt: Volden er autorisert fra høyere hold, utøvelsen er rutinemessig, og ofrene blir avhumanisert ved språkbruk og indoktrinering. Det var dette som skjedde i Hitler-Tyskland. Jødene ble omtalt som en uønsket «forurensning». Målet var å gjøre rikets territorium «jøderent». Avlivningen foregikk stille, velorganisert og systematisk i avsperrede leirer. Bak Holocaust lå en positiv visjon: En menneskehet uten forurensning. De uønskede ble fratatt menneskeverd. Slik kunne de sorteres vekk uten nevneverdige protester.

Bak loven om fri abort ligger også en positiv visjon: Alle barn skal være ønsket. Abortloven gir adgang til å fjerne de uønskede. Loven er i seg selv en sorteringslov. Loven er vedtatt i Stortinget. Men staten foretar ikke selve sorteringen. Det valget er overlatt til den vordende mor. Hun må avgjøre om hennes ufødte barn skal få leve eller ikke. Sykehusene følger opp.

Språkbruk skjuler virkeligheten. Fosteret omtales som en «celleklump», en del av kvinnens kropp. Man unngår å snakke om at det dreier seg om et nytt menneskeliv.  Det tales om «selvbestemt» abort, selv om alle vet at intet ufødt barn selv har bestemt seg for å ta livet av seg selv. Å få avlivet sitt eget ufødte barn blir omtalt som en menneskerett, en av kvinnens «reproduktive rettigheter». Egentlig dreier det seg om å frata et annet menneske dets mest grunnleggende menneskerett, nemlig retten til å leve. Selvbestemmelse er bra – før samleiet. Det er tidspunktet for ta stilling til om et barn er ønsket, og ta konsekvensen av dette, fremfor å avlive det etter at det er skapt.

I dag er mange opptatt at naturvern. Ørna er vernet. Det er også egget i reiret. Alle vet at et fjernet egg er en avlivet ørn. Alle vet at et fjernet foster er et avlivet menneske. Hvorfor skal ikke barnet i mors liv ha minst like stort vern som egget i ørnereiret? Kvinnens rett har ført til at vi på 43 år har tatt livet av nær 700 000 norske barn. I 2017 fødte norske kvinner i gjennomsnitt 1,62 barn, mens det bør være minst 2,1 for å opprettholde folketallet. Slik går det når barn oppleves som en byrde.

Kvinner som er blitt uønsket gravide, trenger forståelse og støtte. Men abortloven må først og fremst betraktes i et menneskerettsperspektiv der retten til liv er overordnet. Det menneskesynet som ligger til grunn for denne loven, er etisk forkastelig. Politisk er det bred enighet om loven. Alle forslag om innstramming møtes med demonstrasjoner. Mange betrakter saken som «tapt». Likegyldigheten rår, slik den gjorde i møte med jødeutryddelsen under krigen.

Alle bør spørre seg selv: Du som nå anklager dem som stilte seg likegyldig til utryddelsen av uønskede jøder under krigen, hva gjør du i møte med den utryddelsen av uønskede barn som skjer i vår egen samtid? Kampen for menneskeverd og rettferdighet fører alltid til  motstand. Men vi har ytringsfrihet. Og vi risikerer ikke på langt nær så mye som de nordmenn som protesterte imot nazistene under krigen. Likegyldigheten dreper fortsatt. Det er tid for selvransakelse og handling!

(Tidligere stått på trykk i Dagen)