En plads blandt de lærde: Teologiens videnskabelighed til debat

Både universitetene i Aarhus, København og Odense, dansk MF og Dansk Bibelinstitutt er representert i artikkelsamlingen. Redaktøren er cand. theol. fra Universitetet i København og er nå PhD-student ved MF i Oslo.

Bokens tre første artikler er skrevet av Anders Klostergaard Pedersen, Anders-Christian Jacobsen og Mogens Müller fra universitetene i Aarhus og København. De har det tilfelles at de ikke problematiserer et snevert, sekulært og positivistisk vitenskapsbegrep, men legger det til grunn for drøftelsen. På slike premisser blir teologi forstått som arbeid med de symboler som gir fellesskapet dets identitet (Klostergaard Pedersen) eller som drøftelse av den kristne religions kulturelle betydning (Jacobsen). Müller er som NT-professor mer opptatt av bibelforskningens vitenskapelighet, og begrunner teologiens plass på universitetet med at folkekirkens prester må være oppdatert på den vitenskapelige bibelforskning. Etter min oppfatning utgjør disse artiklene den minst interessante del av boken, blant annet fordi forfatterne virker som de er lite oppdatert på aktuell vitenskapsteoretisk debatt.

Jakob Wolf fra Universitet i København legger derimot uttrykkelig denne debatten til grunn. Etter å ha redegjort for den logiske positivisme og Poppers kritikk av denne, drøfter han den unge Wittgensteins påstand om at livets vesentlige spørsmål ikke lar seg besvare. Dette problemet løses ifølge Wolf ikke ved å gjøre forståelsen av Bibelen som sann åpenbaring til et postulat som ikke problematiseres; det gir dogmatiske «tankeslot, som ingen forbindelse har til menneskets eksistensielle situation» (s. 83). Også teologiske påstander må kunne etterprøves. Etter å ha drøftet og avvist Wolfhart Pannenbergs tanke om eskatologisk verifikasjon, kommer Wolf til den konklusjon at teologi må forstås som et studium av forutsetningen for alle vitenskaper. Faget befinner seg altså i forlengelsen av de før-vitenskapelige, ubetingede livserfaringer og kan testes på disse. Det er avgjørende viktig at dette foregår på en troverdig måte, og det gjør at universitetet må gi rom for teologi som et eget fag. En konsekvens av denne tilnærming er at positivismens trange vitenskapsbegrep må oppgis; det er faktisk ikke slik vår tilnærming til virkeligheten foregår. 

På den delvis parallell måte er Asger Chr. Højlund fra MF i Aarhus opptatt av den kritikk av et trangt vitenskapsbegrep vi finner i postliberal teologi og i Radical Orthodoxy. Det gir, som hos Wolf, den konklusjon at det må være rom for å lytte til teologis framstilling av den kristne tro «som et bud på virkeligheden» (s. 97). Om dette skal kalles vitenskap eller ikke, er ifølge Højlund ikke vesentlig, men arbeidet må uansett foregå på en måte som er underlagt «akademiske standarder» (s. 98). Riktignok unndrar Gud seg vår erkjennelse, men Jesu person gjør ikke det. Det gir kristen teologi et partikulært fokus, men det kan begrunnes saklig, og er derfor ikke et argument for teologi ikke er vitenskapelig, i hvert fall ikke når man som Wolf og Højlund legger til grunn vår tids positivisme-kritiske vitenskapsbegrep.

Peter Søes, også han fra MF, forsvarer teologiens vitenskapelighet ved med Regin Prenter og George Lindbeck å skjelne mellom kirken som trosbekjennelsens sted og teologien som kritisk, faglig arbeid med den samme trosbekjennelsen. Fagligheten fordrer altså en viss kritisk distanse, men egen trosbekjennelse diskvalifiserer ikke fagligheten. Å hevde det, mener Søes, er analogt med å hevde at en ikke kan bedrive musikkvitenskap hvis en er utøvende musiker. Også Søes er klar over at dette innebærer en kritikk av et positivistisk vitenskapsbegrep, og mener, etter min oppfatning med rette, at den kritikk som fremdeles kan dukke opp fra det hold må forstås som «et ekko fra gamle dage» (s. 127).

Også Peter Olsen fra DBI er opptatt av å utvide vitenskapsbegrepet i dialog med tenkere som Popper, Kuhn og Lakatos. Det gir et vitenskapsbegrep som vektlegger åpenhet og redelighet, og dermed er definert på moralske premisser. Slike dyder vil også teologisk akademisk arbeid ivareta. Det framstår dermed som en særegen vitenskap på samme måte som fysikk, kjemi og dansk er særegne vitenskaper på sine felt. Spørsmålet om teologi blir uvitenskapelig gjennom de antagelser som må aksepteres før en kan komme i gang, besvarer Olsen ved å vise til Lakatos’ skille mellom progressive og degenererende forskningsprogrammer. Teologi forsvarer sin vitenskapelighet ved å genere interessante og fruktbare forskningsprosjekter. På en måte som minner om Wolfs tilnærming, er Olsen på denne måten opptatt av å forsvare teologi som det fag hvor spørsmålet etter helhetsforståelsen stilles.

Utgangspunktet for artikkelen til Lars Albinus fra Universitetet i Aarhus er at kristen teologi formidler den kristne tradisjon ved å undersøke hvordan den kan gi mening i dag. Det presiserer han først ved hjelp av Gadamers hermeneutikk, som åpner våre øyne for hvordan kristendommens kjernetekster fortsatt inneholder et betydningspotensiale til tross for bibelkritikk og dekonstruksjon. Dernest peker han på Foucaults undersøkelse av de maktrelasjoner som er forutsetningen for at den kristne sannhetsforståelse blir til. Foucaults perspektiv er imidlertid ikke bare relevant overfor religiøs virkelighetsforståelse; det er like relevant overfor vitenskapen. Hverken åpenbaringen eller vitenskapen kan utgjøre absolutte fundamenter. Til syvende og sist har vi derfor ikke noe annet å falle tilbake på enn kritisk selvfortolkning som ikke bøyer seg for noen annen autoritet enn gode argumenter. Naturvitenskapens verifikasjons- og falsifikasjonskriterier er viktige i sine sammenhenger, men er ikke et selvforklarende eller selvfølgelig fundament for erkjennelsen. Disse kriterier er også viktige i teologisk sammenheng – «teologien kan kun slå revner i videnskabelighedens betongaktige fundament, hvis den selv står på det». Men teologi må gå ut over dette; den har et meningspotensiale den må bringe «i spil over for andre kulturvidenskabelige indsigter» (s. 157). Kierkegaards forfatterskap er etter Albinus’ oppfatning et godt eksempel på dette. 

Det vesentlige spørsmål er derfor ikke hvor vitenskapelig teologien er, men hvor åpent og differensiert vitenskapsbegrepet kan være. Positivismens drøm om en «enhedsvidenskab» kan vi uansett bare glemme; den «fungerer ganske enkelt ikke i praksis» (s. 160). Det kommer tydelig til uttrykk ved at Dawkins og co. skriver bok etter bok hvor de polemiserer mot et gudsbegrep som er blitt borte for lenge siden, samtidig som de på denne måten dokumenter hvor uutryddelig Gud er til stede i vår kultur og vår kulturforståelse.

Caroline Schaffalitzky fra Syddansk Universitet stiller spørsmålet om det finnes god teologisk forskning, altså om det finnes spesifikt teologisk forskning som svarer til idealet om vitenskapelighet. Etter hennes oppfatning er det flere grunner til å svare nei på det spørsmålet. Teologi beskriver sitt forskningsfelt mer enn å forklare det, den er normativ på et uklart grunnlag, den er farget i den forstand at allmenngjør kristne troserfaringer og den er dogmatisk i den forstand at den bygger på et svakt fundament av viten – den har ikke noe godt forsvar mot de empiriske vitenskapers alternative forklaringer på religiøse tanker og praksiser. Dette gjør ikke nødvendigvis teologien hjemløs ved universitetet, for man kan ha flere grunner enn de rent vitenskapelige for de fag man ønsker å ha der. Men det gir etter hennes oppfatning de teologiske institusjoner et ansvar for å klargjøre det vitenskapsteoretiske grunnlag for fagets disipliner. Det hun imidlertid ikke berører, er den kritikk av absoluttering av de empiriske vitenskaper flere av de andre artiklene viser til.

Bokens siste artikkel er skrevet av Andreas Østerlund Nielsen. Han er den eneste av bokens forfattere som ikke er knyttet til en akademisk institusjon, men en organisasjon som heter Helsyn (helsyn.dk). Han målbærer en forståelse av teologi som praktisk visdom som ikke står i motsetning til, men er integrert i viten (scientia). Her bygger han på tanker fra den amerikanske teologen Daniel Treier. Målet blir da å utvikle en helhetlig virkelighetsoppfatning innrettet etter den bibelske forståelse av «Guds mission i verden som forsoning med henblikk på genopprettelse» (s. 180). Teologiens oppgave er å la seg forme og danne av liturgien til en praktisk visdom som kan redegjøre for sin virkelighetsforståelse i dialog med alternative tilnærminger. Dette innebærer nødvendigvis en kritikk overfor et naturvitenskapelig, sekulært og positivistisk vitenskapsideal, og det er viktig at teologer frigjøres fra krav og forventninger som strir mot en kristen virkelighetsoppfatning også der de fremmes som vitenskapelige. Østerlund Nielsen er generelt skeptisk til kravet om teologiens vitenskapelighet, blant annet fordi det er mange trekk i samtiden som tyder på at vitenskapelighetens autoritet og makt forvitrer. Alternativet er etter hans oppfatning å utvikle en misjonal visdomsteologi som er basert på en teologisk fortolkning av Skriften. Dette innebærer at det etableres teologiske kriterier for hva som defineres som vitenskap.

Jeg har valgt å referere artiklene i den rekkefølge de står i boken fordi den rekkefølgen åpenbart er valgt med omhu. Klostergaard Pedersen, Jacobsen og Müller gir oss det Østerlund Nielsen beskriver som kristendom på moderne premisser. I likhet med Østerlund Nielsen betrakter jeg det som et lite interessant prosjekt. Wolf, Højlund, Søes, Olsen og Albinus gir oss ulike variasjoner over et felles tema, hvor de står sammen om å problematisere det positivistiske vitenskapsideal ved å vise at det ikke svarer til den virkelighet vi er en del av, samtidig som de viser hvordan kristen tro gir oss en mer troverdig virkelighetsforståelse. Dette er etter min oppfatning bokens mest interessante del. Schaffalitzky er den eneste av forfatterne som problematiserer teologi ut fra en oppdatert og nyansert forståelse av et overveiende positivistisk vitenskapsideal. Det betyr at hun er direkte avvisende til Kierkegaard og Wittgenstein, som Albinus og Wolf uttrykkelig bygger på. Det ville ha vært interessant å få bokens prosjekt utviklet videre i form av en samtale mellom disse tilnærmingene. I motsetning til bokens andre forfattere forsvarer Østerlund Nielsen teologifaget utfra et ensidig innenfra-perspektiv. Det reiser spørsmålet om hvordan han vil møte Schaffalitzkys innvendinger, og hvordan han vil forholde seg til de teologer og filosofer som avviser positivismen ved å gå i dialog med den – det perspektivet faller helt bort hos ham.

Michael Agerbo Mørch har gitt oss en fin bok som både gir et interessant overblikk over debatten om teologiens vitenskapelighet i dagens Danmark og flere gode forsøk å føre debatten videre på en meningsfull måte. Som helhet blir imidlertid boken svært preget av utfordringen fra moderniteten. Et perspektiv som er lite utnyttet, er å løfte fram den førmoderne forståelse av teologiens erkjennelsesbetingelser, som helt fra oldkirken av reflekterer over dette lys av forståelsen av forholdet mellom Gud, verden og mennesket. Her er det etter min oppfatning mer å hente enn det denne bokens forfattere har gjort. Flere av artiklene lykkes likevel godt med å hente fram interessante og relevante perspektiver i dialog med vår tids vitenskapsteori. Jeg er derfor ikke i tvil om at dette er en nyttig bok både for teologistudenter og andre med interesse for emnet.

Michael Agerbo Mørch (red.), En plads blandt de lærde: Teologiens videnskabelighed til debat. København: Eksistensen, 2019. 195 sider.

VID/MHS 7. desember 2019
Knut Alfsvåg