En sann kristen enhet?

Grunnen er at de lutherske kirkene i sine bekjennelser aldri har latt bibelsyn være et frelsesspørsmål eller en betingelse for enhet. Dessuten har kirken opp gjennom historien hatt så mange ulike syn på viktige spørsmål som man har latt være å definere som viktige nok til å splitte kirken. Så lenge kirkene kan leve med ulike syn på militærtjeneste og andre konfliktspørsmål som skyldes ulik bibeltolkning, kan man også leve med ulikt syn på homofili, basert på artikkel 7 i den lutherske bekjennelsen Confessio Augustana (CA), hevder MF-professoren. 

CA artikkel 7 er en realisering av idealet om å være enige om det viktigste, og er både frigjørende og grensesettende. Men den kan dessverre også misbrukes, for hva innebærer «evangeliet og forvaltningen av sakramentene» konkret? Det er vel ingen grunn til å feire en skinnenhet om begreper man kan fylle med ulike ting, en enhet som uansett vil brytes ved den fortsatte maktkamp? Artikkel 7 kan også misbrukes ved å tas ut av sin teologiske sammenheng og signalisere at enhet handler om å finne et levelig minste felles multiplum, mens de bibelske og økumeniske idealene for kirken og kristenlivet er å vokse til fylden av Kristus. Å bruke CA 7 til å begrunne kristen enhet i homofilispørsmålet er å begå begge feil.

Det lutherske anliggende, teologisk sett, handler primært om å la Herren være herre. Det er bare hans nåde, makt, vilje og barmhjertighet som kan frelse oss. Det er bare ham vi skal stole på (CA 4). Det er bare ham vil skal elske. Det er bare ham vi skal lyde (CA 6). For ham må alle andre stemmer og krefter falle ned og bli tause, eller bli tatt til fange og tale og tjene i Herrens tjeneste. Dette er et avgjørende poeng i luthersk lære om kristen enhet, blant annet for Leiv Aalen, som Hegstad viser til. 

Hegstads artikkel er preget av hans faglige dyktighet samt hans gode vilje. Men konsekvensen av det han skriver, er at det enestående ved Kristus blir visket ut. Hvis Kristus er Guds stemme, ikke «bare» en profet, men at han er Gud i kjøtt og blod, da er også hans tale enestående, og med et enestående krav til lydighet. Dette gjelder selvfølgelig også den åpenbaringsformen han identifiserte seg med: Den hebraiske bibel og sine apostler. 

Hegstad behandler den lutherske tradisjonen litt overfladisk når han sier at bibelsyn har vært mindre viktig i luthersk bekjennelseskamp. For både reformatorer og mot-reformatorer var bibelsynet kirkesplittende, men ikke som et spørsmål om for eksempel ulike inspirasjonsteorier. Spørsmålet var hvordan man skulle la det enestående ved Kristus få komme til sin rett: Taler Gud gjennom Skriftens primat, eller tolket av presteskapets ledelse ved Den Hellige Ånd? Ingen hadde noen intensjon, prinsipielt sett, om så sette noen andre enn Kristus øverst. Men som kjent, var det nettopp dette lutheranerne mente ble følgen av den romersk-katolske kirkes tenkning. Og det er den dag i dag selve kjernen i splittelsen mellom de to kirkesamfunnene i dialogdokumentene. Det vil si, etter det jeg forstår, er det et nytt moment som skaper bekymring på romersk-katolsk side, nemlig den moderne endringen av familieteologien i den lutherske leir.

Hegstad sier at begge parter i debatten henviser til Bibelen og bedyrer sin lydighet til den, og henviser til flere eksempler på det samme, som i spørsmålet om pasifisme. Dette oppfatter jeg som en tilsløring av situasjonen. Det er i dag ikke tvil om hva som driver fram likestillingen av likekjønnede ekteskap i kirkene, nemlig troen på at moderne menneskers erkjennelse har myndighet på linje med Bibelens ordlyd. Utenfor kirken vil dette sies rett ut, innenfor kirken vil vår nye erkjennelse om kjønn, kjærlighet og menneskelighet forklares som en del av Guds åpenbaring. Sentrale tolkningsnøkler er ofte sosial, kulturell og politisk frigjøring, samt kjærlighetsbudet. Man tviler ikke på hva de bibelske forfattere mente om spørsmålet, men mener at Jesu budskap fortrenger det hans egen jødiske bibel og apostelkrets formidlet. For meg fremstår dette som godhjertet subjektivisme som gjør at bibellesere ikke vil kjenne igjen troen som prekes eller praktiseres med det bibelske budskapet slik det står. At bibelord står mot bibelord er ikke noe nytt: Hegstad henviser selv til praktiseringen av matforskrifter. Poenget i NT er at Kristus er så enestående at hele GT skal sees i lys av ham. Dagens situasjon er at man mener at vår erkjennelse, enten den er sekulær eller inspirert av Jesus på en eller annen måte, har samme myndighet i møte med bibeltekstene.

Holdningen til Bibelen tilsier at man i dag vet bedre enn apostlene, og dermed han som utnevnte dem. For meg blir dette hovmod med elementer av avgudsdyrkelse. Problemet for profetene i GT var ikke at israelittene sluttet å tro på Herren, men at de tilbad nabofolkenes guder i tillegg til ham. Man innførte en fredelig sameksistens mellom Herren, Baal og Astarte om man vil. Dette føles muligens som en usaklig parallell, siden det ikke er noens intensjon å fremme frafall fra kristen tro. Likevel, når Bibelen kjemper for monoteismen, er det likegyldig hvordan gudene fremstår eller hva som er den enkeltes hensikt, men at de andre kreftene i praksis blir rivaler for Herren. For moderne mennesker har gjerne fornuftens og individets autonomi en stilling man ikke stiller spørsmål ved, og slett ikke i møte med fremmede forestillinger begrunnet i nettopp guder. Slik sett er parallellen relevant: Hvilke forestillinger om frelsen og min livsstil skal være mine? De samfunnet tilbyr, eller boksamlingen fra Midt-Østen og Middelhavet? Påstanden om Vestens humane frigjøringsprosjekt, eller historien om den guddommelige far som frelser ved mirakler og en voldshandling mot sin sønn? Vet jeg selv best, eller den treenige Gud? 

Kirkesplittelse basert på bibelsyn har sin parallell i reformasjonstiden, men slik den teologiske debatten om homofilsspørsmålet arter seg, sprenger dette skjemaet de konfesjonelle konfliktlinjene. Det handler om hvor livet mitt skal være forankret, om Jesus er herre eller ikke.