En snever konfesjonalisme

Ståle Johannes Kristiansen og Kim Larsen (red.),

Kristen spiritualitet og teologi: Innsikter fra den katolske tradisjon.

Oslo: Novus forlag, 2024.

252 s.

Det beste ved denne boken er tittelen, som signaliserer et temaområde med stor relevans. Beklageligvis har ingen av forfatterne ambisjoner om å leve opp til den. Ingen av dem er interessert i katolisitet i Nikenums betydning av ordet; det vi får her, er relativt snever romersk-katolsk konfesjonalisme. Trosheltene for denne bokens forfattere er Origenes, Thomas Aquinas, Edith Stein, Karl Rahner og Hans Urs von Balthasar. Om dem får vi beundrende innføringsartikler; de er velinformerte, men helt uten kritiske perspektiver. Litt mer interessant blir det når problemstillingene spisses og vi får drøftelser av skjærsilden, av singellivet i lys av kroppens teologi, en presentasjon av Opus Dei og en redegjørelse for hvilke kilder vi skal gå til for en mer presis forståelse av uenigheten mellom pavene Benedikt og Frans når det gjelder den tradisjonelle latinske messen.

To artikler handler om billedkunst. Ståle Johannes Kristiansen skriver om Henri Nouwens betraktninger over to ikoner som også er gjengitt i boken, det ene også på bokens omslagsside. Clemens Cavallin, en svensk romersk-katolsk teolog som nå arbeider ved NLA i Bergen, skriver om den canadiske billedkunstner og romanforfatteren Michael D. O’Brien. Alt er kompetent gjort, men det er ingen ting som får forstyrre den prestabiliserte romersk-katolske harmoni.

Spiritualitetsforskning forholder seg til livet i Guds verden. Et helt sentralt problem er da hvordan en skal forholde seg til mennesket som på den ene siden er en selvstendig person med en bevissthet, på den annen side skal finne sin plass i den gudgitte verden som også omfatter dets egen identitet. Denne spenningen er motoren i den kristne spiritualiteten, og var derfor en helt sentral problemstilling både hos kirkefedrene og i reformatorenes kritikk av den semipelagianske forflatningen. I denne boken virker det som Trient-konsilet forsøk på å undergrave hele problemstillingen ligger som et vått ullteppe over alle diskusjonene og gjør at de aldri tar fyr. Alternative tradisjoner – vi kan her tenke på nyplatonsk inspirert mystikk representert ved Dionysios, Eckhart og Tauler, nyere varianter av den samme tradisjonen, eller reformatorenes kritiske perspektiver – ligger helt utenfor horisonten. Man har riktignok funnet plass til Origenes, som er et uregelmessig verb fra de fleste utgangspunkt, men også ham får vi her i tridentinsk frisert utgave.

Det er beklagelig at denne boken er blitt så innadvendt som den er blitt. For den er skrevet av kompetente menn og én kvinne som alle burde ha forutsetninger for å bore dypere i dette stoffet. Men det har de ikke tatt mål av seg til å gjøre i denne boken.

1. juli 2024

Knut Alfsvåg