En umulig liturgi

Det kommer fra den gamle fabelen om den tamme bjørnen som skulle tjene sin herre ved å slå vekk ei flue fra ansiktet hans. Resultatet var at bjørnen slo mannen i hjel. Akkurat som ordet bjørnetjeneste i vår tid brukes i vidt forskjellig betydning, spriker folks meninger om kjønn og seksualitet i vidt forskjellig retning, og resultatene uteblir ikke. Noen oppfatter kirkemøtets vedtak om vigsel av likekjønnede som en bjørnetjeneste i positiv betydning, men vi er mange andre som oppfatter det som en bjørnetjeneste i den negative betydningen, en blind og fatal tilpasning til trender i tida. Det er jo ikke så farlig å være uenige om hva bjørnetjeneste betyr, men det er virkelig farlig når en er uenige om hva ekteskap, vigsel og velsignelse er. Det er farlig å glede seg over noe som Bibelen kaller synd.

Det er et sørgelig faktum at innenfor vestlige protestantiske kirkesamfunn er det en stadig større kløft mellom medlemmer som følger en sekulær selvrealiseringstrend og rettighetstenkning, og medlemmer som fastholder en bibelsk skapelsesteologi.

Den nye liturgien for vigsel av samkjønnede er selvmotsigende. Det kan ikke leses bibeltekster om ekteskapet, for ekteskapet er jo ifølge Bibelen for mann og kvinne. Og det kan heller ikke leses tekster om homoseksuelt samliv, for det er jo noe som Bibelen fordømmer. Resultatet er en kombinasjon av det blasfemiske og det ufrivillig ironiske.

Vi som ikke deler gleden over såkalt vigsel av likekjønnede, er slett ikke blinde for at mennesker som kjenner dragning mot sitt eget kjønn, kan ha store utfordringer. Noen av dem som ikke følger med strømmen, men erkjenner at sex mellom likekjønnede er galt, lykkes i å bli reorientert, andre lever greitt med at de er som de er uten å gjøre noe vesen av det, mens andre igjen sliter og trenger et godt nettverk som vi alle gjør.

Men vi protesterer mot fornektelsen av polariteten mellom de to kjønn og av den naturlige familien. I kjølvannet av feminismen og homobevegelsen ser vi i dag en fornektelse av kjønnspolariteten i form av et stormangrep på det som kalles heteronormativiteten. Bisarre ideer om at alle kan ”konstruere” sitt eget kjønn skal prege språk, barnehage, skole, forskning, lovgivning og media som en tvangstrøye. Det er naivt å lukke øynene for at denne uvitenskapelige rotløsheten, som har bredt seg med eksplosiv hastighet de siste tjue åra, nå også har satt foten innenfor i Den norske kirke.

Ekteskap mellom mann og kvinne og familie med foreldre og barn har vært og er en vesentlig del av den kulturelle grunnstrukturen under alle himmelstrøk. Ekteskapet mellom mann og kone er mer enn en sosial konstruksjon. Bibelen beskriver det som en skapelsesordning som dypest sett symboliserer kjærligheten mellom Jesus Kristus og hans menighet.

Farskap og morskap er biologi, og det er oppgave og ansvar. Derfor skal barn ha respekt for sine foreldre og ære dem. Flere av de ti bud verner ekteskapet og familielivet. Og vi tror at dette er regler som har gyldighet til alle tider og er til det beste for mennesket. Når Guds bud blir forkastet, er menneskeverd, livsrett og menneskelighet truet og angrepet, og den kristne menighet blir nødvendigvis en motkultur. Men Den norske kirke gjør seg dessverre medansvarlig for oppløsningen av den gudgitte sammenhengen mellom mor, far og barn, med lotterispill med ufødte menneskeliv og uante virkninger for fødte barns oppvekst til følge.

Av Ragnar Andersen, ph. d., tidligere sokneprest