«En underfull frelser jeg eier....»

Athanasius av Alexandria: Guds Ord ble menneske.

Efrem forlag 2024

Dette skriftet ble utgitt for første gang på norsk i 1891. Revidert utgave kom på Luther forlag i 2014. Den siste oversettelsen er nå tilgengelig i en nyutgivelse på Efrem forlag i 2024, som en av fire utgivelser i serien «Vitnesbyrd fra kirkefedrene».

«Den herlige frelser jeg eier, ham alle, alle skal se!» Denne sangen som jeg ble kjent med på min ungdoms skolelagsmøter, dukket opp i minnet ved lesning av dette skriftet, forfattet for drøyt 1700-år siden av en av oldkirkens store kirkelærere. Jeg tror flere lesere kan risikere å bli grepet av Jesus-begeistringen. Men også den som gleder seg over C.S. Lewis eller G.K. Chestersons forfatterskap eller generelt er opptatt av apologetikk vil finne noe å glede seg over. Med tanke på den store kunnskapen verket avspeiler, både om Bibelen og samtidens teologi og filosofi, er det bemerkelsesverdig at forfatteren er i begynnelsen av tjueårene. I forordet til en engelsk utgave fra 1946 skriver C.S. Lewis: "When I first opened De Incarnatione I soon discovered by a very simple test that I was reading a masterpiece, for only a mastermind could have written so deeply on such a subject with such classical simplicity".

Athanasius´liv og forfatterskap var preget av kampen mot arianismen. Men siden Arius ikke er nevnt, så er det grunn til å anta at dette skriftet er forfattet før 320. Dette er i en brytningstid. I løpet av noen få år skulle kirken gå fra å være forfulgt minoritet til å bli statsreligion. Og den arianske striden var under oppseiling.

Guds Ord ble menneske er det andre at to skrifter, som henger sammen og er rettet til en kristen med hedensk bakgrunn. Tittelen på det første er «Mot hedendommen». Stilen er essayistisk.

Athanasius vil vise at det er mange gode grunner, både for jøder og hedninger, for å tro at den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus er frelser, som menneske og Gud.

Han argumenterer for Jesu guddommelighet på flere måter. Jomfrufødselen, makten over demonene, Jesu undere. Når Jesus åpner den blindfødtes øyne fullfører han skapergjerningen, og viser med dette at han er skaper. Athanasius argumenterer grundig utfra loven og profetene overfor jøder for å vise at Jesus oppfyller profetiene om en frelser, ikke uten polemikk mot jødene som ikke tror: «De er som en sinnsforvirret, som ser at jorden får sollys, men fornekter den sol som opplyser jorden.»

I møte med gresk verdensbilde tar han utgangspunkt i forestillingen, som også støttes av platonsk filosofi, at universet kan beskrives som en kropp, besjelet av Gud, logos. I så fall er det jo ikke urimelig å tro at Guds logos finnes i mennesket Kristus, som er en del av denne kroppen. Og slik menneskekroppen ble fordervet ved syndefallet, må den helliggjøres og udødeliggjøres gjennom Kristi menneskekropp.

I tillegg til rasjonelle argumenter for kristen tro argumenterer Athanasius med den forvandlende kraft denne troen har i menneskers liv. Mennesker som tidligere lå under for magi, demoniske krefter, og et kobbel av guder, de tilber nå Kristus, lever et ærbart liv og arbeider for fred.

«Er det noen andre som har overvunnet menneskets begjær så horebukker har blitt avholdende, mordere ikke lenger griper til sverd og feige har blitt fylt med nytt mot?»

Om noen fortsatt tviler etter alle disse argumentene kan de jo bli kjent med Ham og prøve selv, om troen holder mål, skriver Athanasius, forfriskende offensivt.

Allerede fra første kapitel blir det klart at logos-teologien, som vi også møter i Johannes-evangeliet, er sentral i dette skriftet. I tillegg til utlegging av Johanneisk kristologi siterer Athanasius flittig Paulus-brevene for å vise syndens alvor og Guds store kjærlighet til synderen i Kristus. Av kjærlighet til oss ble Ordet kjøtt da jomfru Marias morsliv ble Hans tempel, og ved å gi seg selv som et offer på vegne av oss alle, og seire over døden, gav han oss udødeligheten tilbake. Mennesket var skapt i Guds bilde for å lære Gud å kjenne, men valgte synden. Men Gud ville fullføre sin hensikt med mennesket. Athanasius forklarer sammenhengen mellom at mennesket er skapt i Guds bilde og gudsrelasjonen: «Ja, hva annet kunne han (Gud) gjøre enn å fornye Guds bilde så mennesket gjennom det ennå en gang kunne bli i stand til å kjenne ham?.....Derfor kom Ordet i egen person, fordi han som er Faderens bilde, kunne nyskape mennesket, som var skapt etter dette bildet.....Ingen annen enn Faderens bilde var i stand til å gjøre dette».(s 55)

Hebr 2,14f summerer opp et hovedpoeng hos Athanasius: Ordet måtte bli fullt og helt menneske av kjøtt og blod for å frelse mennesker av kjøtt og blod. «Han ble ikke en annen da jomfruen fødte ham eller uren da han var i kroppen; i stedet ble kroppen helliget ved hans nærvær i den.»

En forfriskende oppstandelsestro gjennomsyrer dette skriftet. Minnet om de siste store kristendomsforfølgelsene er fortsatt levende. «Døden foraktes av alle Kristi disipler», skriver Athanasius. Både menn, kvinner og barn iler til den hvis alternativet er å fornekte Kristus. Denne «dødsforakten», og den positive forvandlingen i mennesker som omvender seg og tror på den korsfestede og oppstandne, viser at Jesus Kristus lever, skriver Athanasius.

Skriftet «Guds Ord ble menneske» er nyttig for alle som skal preke om Jesu frelsesverk. Dette legges ut i stor bibelsk bredde, med flere originale bilder og sammenlikninger.

Det er kort og lettlest og kan brukes i undervisning av unge kristne. Vi hører stadig talemåter blant kristne som forutsetter at Jesus ikke er Gud. Ikke sjelden kan man høre kristne si «jeg tror på Gud, Jesus og Den hellige Ånd». Athanasius og kirkefedrene kan bidra til å rydde opp i begrepene her. Dessuten: I en tid hvor menneskeheten trenger håp for hele skaperverkets forløsning kan Athanasius bidra til nytt håp.

Boken slutter med en formaning til leseren: Hvis noen ønsker å se solskinnet, må han først tørke øyet rent. Da kan han se skikkelig. Slik må den som ønsker å lære Gud å kjenne granske Skriften, leve et rent liv og følge etter de hellige, i forventning om Kristi gjenkomst i herlighet.

Sverre Langeland