En uttalelse i anledning forfatningsdomstolens kjennelse av 26. februar 2020 om «rett til selvbestemt død»

1. Den føderale forfatningsdomstolen er det høyeste forfatningsorganet i Forbundsrepublikken Tyskland og fortjener den aller høyeste respekt. Som borgere og kristne nyter vi hver dag denne statens tjenester, fordeler og beskyttelse. Statens vel avhenger av denne respekten, for statlige myndigheter er ifølge Den hellige skrifts vitnesbyrd og de lutherske bekjennelsene gudgitte og gudvillede. Av denne grunnen faller det meg prinsipielt desto tyngre å kritisere kjennelsen av 26.2.20. 

2. Når det gjelder uhelbredelig syke menneskers nød, deres smerter og deres inderlige ønske om å dø, bør man tale med den største respekt og tilbakeholdenhet. Det mange mennesker ofte i årevis gjennomgår av lidelse, kan et friskt menneske overhodet ikke forestille seg. Ved slike lidelser kommer vel tanker om aktivt å ville avslutte sitt liv hos ethvert menneske. Også mennesker som vil la tanken følges av gjerning, fortjener vår kristne nestekjærlighet og å bli fulgt til det siste hvilested. Dr. Martin Luther inntok igjen og igjen det standpunktet at mennesker som har tatt livet av seg, skal gis en kristen begravelse. Dette fordi de «ikke gjerne» hadde gjort det, altså hadde de vært i en indre tvangssituasjon og blitt «overmannet som av en røver i skogen» (Weimaraner Ausgabe | Tischreden Nr. 222).  

Det gis ingen «rett til selvbestemt død».

I sin kjennelse fra 26. februar 2020 har forfatningsdomstolen foretatt en ny rettsavgjørelse når det i punkt 1 a) av kjennelsen heter følgende: «Individets alminnelige rettigheter (art. 2 avsnitt 1 i forb. med art. 1 avsnitt 1 i grunnloven) omfatter som uttrykk for personlig autonomi rett til selvbestemt død.»

I Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov heter det i de siterte avsnittene, artikkel 2 avsnitt (1) som følger: «Enhver har rett til fri utfoldelse av sin personlighet så lenge han ikke krenker andres rettigheter og ikke bryter den forfatningsmessige orden eller sedvaneretten.» Forfatningsdomstolen trekker her en forbindelse til grunnlovens artikkel 1 avsnitt (1), hvor det som kjent heter: «Menneskeverdet er ukrenkelig. All statlig myndighet er forpliktet til å respektere og beskytte det.» 

Ikke på noe sted taler grunnloven om en «rett på selvbestemt død». Denne passusen kunne man kanskje forstå slik at det er måten å dø på, om det er med eller uten terapi, med eller uten smertestillende midler, som er et spørsmål om selvstendig beslutning. Men følgende setning i avsnitt b) i kjennelsen lyder slik: «Retten til selvbestemt død innbefatter friheten til å ta sitt liv.» I sin sammenheng sier denne setningen at det gis en rett til å bestemme tidspunktet for egen død. Denne påstanden dukker opp så å si fra intet. Den er like så ny som gal, og den er ikke i samsvar med grunnlovens ånd, slik det begrunnes i det følgende. 

Denne rettsavgjørelsen strider mot det femte bud

«Du skal ikke slå i hjel» heter det kort og konsist i det femte av de ti bud. Dette budet gjelder både for andres og for mitt eget liv. Menneskets verdi er begrunnet i det ufrivillige og det enestående ved det å være født. Til dette svarer nødvendigvis også det ufrivillige ved livets slutt. At mennesket selv prinsipielt ikke kan bestemme over sin død, sikrer dets menneskeverd. 

I de siste dagers kommentarer kunne man stadig lese at man i en sekulær stat ikke kan anvende religiøse forestillinger på allmennheten. Men det gjør Forbundsrepublikkens grunnlov selv. Allerede i første setning av preambelet defineres hvilke rammer den forholder seg til: «I bevisstheten om sitt ansvar overfor Gud og menneskene.» Henvisningen til Gud i grunnloven innebærer at det pekes på en høyere rett, så å si «tråden oppover», for menneskelig rett trenger å forholde seg til en guddommelig rett for ikke å ende i fullstendig vilkårlighet. 

Rettsfilosofen Ernst-Wolfgang Böckenförde definerte i 1964 den etisk-moralske implikasjonen for den moderne rettsstaten slik: «Den frihetlige, sekulariserte staten lever på forutsetninger den selv ikke kan garantere.» I og med at forfatningsdomstolens kjennelse strider mot det etiske grunnkravet i det femte bud, som for øvrig finnes ikke bare i den jødisk-kristelige religion, oppheves grunnlovspreambelets henvisning til Gud.

Manglende rettssikkerhet for leger og annet personell er ikke problemet

Problemet består ikke i juridiske skjønnhetsfeil eller usikkerhet som er en følge av paragraf 217 i loven av 3. desember 2015 om straffansvar ved kommersielt å fremme selvdrap. Problemet er av langt mer grunnleggende natur, for når det etableres en rett til selvbestemt død og frihet til å ta sitt eget liv, følger kanskje også en plikt for staten til å skape forutsetningene for dette. 

Når den hittil ukrenkelige tabugrensen for selvdrap er falt, kommer det subtile presset på alvorlig syke mennesker om å etterkomme pårørende og venners forventninger og ta sitt eget liv – også der disse forventningene kan være misoppfattet. Det som grunnloven i sine to første artikler har definert som en etisk posisjon for en livets kultur, forvandles i formuleringen av sin diametrale motsetning til en dødskultur. 

Jeg tror at den 26. februar 2020 vil gå inn i Forbundsrepublikken Tysklands rettshistorie som askeonsdag. 

(Artikkelen er oversatt til norsk av Astrid Sagnes)