En uunnværlig bok

Spørsmål knyttet til kristen ekteskapsetikk er omdiskuterte og brennbare tema. På forskjellig vis berører og utfordrer de oss alle. På det personlige og sjelesørgeriske plan er spørsmålene ofte særlig vanskelige fordi det gjelder sårede og ulykkelige mennesker. 

Pastor dr. Ragnar Andersen gir i sin bok «De to skal være ett» den mest omfattende fremstilling og drøftelse av spørsmålet om ekteskap og samliv i bibelsk perspektiv skrevet på norsk i nyere tid. Han foretar dyptpløyende analyser av bibelmaterialet, både i GT og NT. Han redegjør også for synet på de aktuelle samlivsspørsmål i kirkehistorisk perspektiv, særlig grundig når det gjelder oldkirkens og reformasjonstidens syn.

UOPPLØSELIG?

I evangeliene finnes det flere Jesus-ord om ekteskapet, noen av dem foreligger i flere varianter. Andersen gjør et grundig eksegetisk arbeid med alle disse tekstene. Særlig viktig er det at Jesus i diskusjon med fariseerne fremholder at ekteskapet mellom mann og kvinne er forankret i Guds opprinnelige («fra begynnelsen av», Matt 19,4), absolutte og uforanderlige gode skapervilje. Som Skaperen har Gud selv «sammenføyd» mann og kvinne til å være «én kropp» (Matt 19,6), det vil si til kroppslig og åndelig enhet og fellesskap. Denne sammenføyning er ment å skulle være permanent, den skal vare livet ut, og den skal mennesker «ikke skille». Skilsmisse er en synd som bryter med Guds vilje med ekteskapet og medfører et brudd på det sjette bud som skal beskytte ekteskapet. Ut fra Guds skapervilje mener Andersen det er sakssvarende å tale om ekteskapet som «uoppløselig». Slik sett opphever Jesus den skilsmissetillatelse som Moses ga på grunn av de «harde hjerter» (Matt19,8), skilsmissebrevet oppløser ikke ekteskapsbåndet. Å hevde at ekteskapet er «uoppløselig» omtales ofte som et katolsk syn, uten grunnlag i Skriften. Andersen viser at spørsmålet om ekteskapets uoppløselighet er komplekst, det egner seg ikke for konfesjonelle slagordsformuleringer.  

UNNTAKSKLAUSULEN

Men det finnes hos én av evangelistene, Matteus, et Jesusord som angir et unntak fra regelen om et absolutt skilsmisseforbud. Den er den såkalte unntaksklausulen (klausul = begrensning) i Matt 5,32 og 19,9: Jesus tillater skilsmisse hvis ektefellen har drevet hor. Andersen drøfter inngående hvordan denne unntaksbestemmelsen nærmere er å forstå. Han avviser med gode argumenter mer innsnevrende tolkninger av dette unntaket som forstår «hor» som inngifte/ekteskap med nære slektninger eller som førekteskapelig utroskap og blir stående ved den tradisjonelle tolkning av «hor» i denne unntaksbestemmelsen: at skilsmisse tillates – men ikke påbys – dersom ektefellen har hatt et seksuelt forhold til en annen enn sin ektefelle. 

Mange eksegeter anser unntaket fra skilsmisseforbudet i Matt 5,32 og 19,9 for å være et sekundært tillegg til den opprinnelige tekst. Matteus skal ha tilpasset (og dermed avsvekket) Jesu absolutte forbud mot skilsmisse til det praktiske livs realiteter i menigheten (e) han skrev til der både skilsmisse og gjengifte forekom blant de kristne. Andersen kommenterer kort (s. 80f og 86) spørsmålet om autentisiteten av unntaksklausulen som Jesusord. Den har etter hans mening hørt med i Jesu undervisning om ekteskapet. Å anse den som en senere tilføyelse til Jesu ord fra evangelisten Matteus’ side er en oppfatning som «bryter med det bibelsynet» Andersen legger til grunn.

IDEAL OG VIRKELIGHET?

Ikke sjelden knyttes det en problemstilling av stor etisk-prinsipiell betydning til spørsmålet om autentisitet: Er unntaksklausulen tilføyd redaksjonelt av Matteus, finner noen i dette en legitimering i Skriften selv for å moderere/relativere Jesu absolutte og kompromissløse krav om at ektefeller skal holde sammen i et livslangt ekteskap og for å moderere forbudet mot gjengifte. Jesu ord mot skilsmisse og gjengifte fremstår da som «idealord», som en radikal visjon, som det er akseptabelt og nødvendig å tilpasse virkelighetens, det vil si syndefallets og «de hårde hjerters» verden. 

Skillet mellom ideal og virkelighet og modellen om modererte og kompromisspregede krav under synden – ofte anvendt også i konservativ teologi – er etter denne bokanmelders mening problematisk av flere grunner. Den vilje Gud har åpenbart i sitt ord som sin skapervilje om forholdet mellom kjønnene og ektefellene, gjelder uavkortet, absolutt og uforandret selv om mennesket på grunn av synden ikke etterlever den. Det hadde vært interessant om Andersen hadde berørt dette viktige hermeneutiske spørsmålet.

SKRIFTEN SOM SIN EGEN TOLK OG SKRIFTENS KLARHET

Andersen anfører flere steder i sin bok (f.eks. s. 81, 124f, 163) at han i tolkningen av de bibelske tekstene om skilsmisse og gjengifte gjør bruk av det reformatoriske grunnprinsipp om Skriften som sin egen tolk («Skrift med Skrift forklares»). Det må i tekstutleggelsen være et samspill, en ‘symfoni’, mellom enkelttekst og helhet, alle bibelord som taler om et spesielt tema, må sammenholdes og forstås i forhold til hverandre og i forhold til Skriften som helhet. Dette grunnprinsipp innebærer at tekster som synes mindre klare, må leses i lys av de klarere. I tolkningen av tekster om skilsmisse og gjengifte innebærer anvendelsen av dette reformatoriske grunnprinsipp at det fortolkningsmessig omstridte sted Matt 19,9 bør tolkes i lys av de klare ordene om skilsmisse og gjengifte i Mark 10,11f; Luk 16,18 og 1 Kor 7,10f. Det noe paradoksale er at reformatorene i sin tolkningsmetodiske tilnærming til skilsmisse- og gjengiftetekstene synes å gå frem på motsatt vis: De klare bibelstedene tolkes i lys av de mindre klare. Andersens kritiske spørsmål til reformatorene i denne sammenheng (s. 124), om de her ikke kommer i strid med sitt eget grunnprinsipp for tekstutleggelse, må derfor besvares med et ja. 

GJENGIFTESPØRSMÅLET

Mest plass i sin bok (vel 60 sider, en tredjedel av boken) gir Andersen spørsmålet om gjengifte. Det er det gode grunner til – det er særlig her det er ulike syn blant kristne, også blant dem med samme tillit til Bibelen som Guds ord. Gjengifteforbudet er klart og entydig i Jesu ord etter Markus- og Lukasevangeliet, og hos Paulus som under uttrykkelig henvisning til Jesu autoritet påbyr at om ektefeller skiller seg, skal de ikke gifte seg igjen (1 Kor 7,10-11). Men ett sted i det første evangeliet, Jesusordet i Matt 19,9, åpner etter manges tolkning for retten til gjengifte for den som påføres skilsmissen mot sin vilje, den såkalte uskyldige part, jf. nedenfor. Her sier Jesus: «Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» Det argumenteres særlig med at en tillatelse til gjengifte er en «logisk» følge av retten til skilsmisse: Åpnes det under visse omstendigheter for skilsmisse, åpnes det også for gjengifte. Det vises gjerne i denne sammenheng til at i en jødisk kontekst innebar skilsmisse på Jesu tid rett til å gifte seg på nytt, og Jesu ord i evangeliene forstås i samsvar med dette. Også et ord av Paulus i 1 Kor 7,15 om skilsmisse i blandingsekteskap tolkes ofte slik at det gis åpning for gjengifte for den uskyldige part. Når den ikke-troende part vil skilles, skal den troende ikke motsette seg skilsmissen, for, skriver Paulus, «i slike tilfeller er ikke den troende broren eller søsteren bundet.»  Formuleringen «ikke bundet» tolkes da som en referanse til ekteskapsbåndet: Når den troende blir skilt fra sin ektefelle mot sin vilje, oppheves bindingen til det første ekteskapet, og vedkommende er da fri til å gifte seg på nytt. 

DET GAMMELLUTHERSKE SYN UTFORDRES

Standpunktet om rett til gjengifte for den såkalte uskyldige part kalles gjerne det reformatoriske eller gammellutherske syn. Andersen våger å utfordre dette synet ved å rette et kritisk søkelys på premissene for det. Jeg skriver «våger» fordi reformatorenes tolkninger av de bibelske skilsmisse- og gjengiftetekstene blant mange lutheranere kan synes å ha fått en «verneverdig» status som man ikke skal problematisere. De er i alle fall svært sjelden blitt gjenstand for en omfattende drøftelse. Det er derfor meget betimelig og nyttig at det nå med Andersens bok foreligger en slik lenge savnet bred drøftelse av dette spørsmålet.

Andersen setter den klassisk reformatoriske tenkning om skilsmisse og gjengifte opp mot kirkefedrenes tolkning i oldkirken (100- og 200-tallet): Både de greskspråklige teologene i østkirken og de latinske i vestkirken har gjennomgående et restriktivt syn, de sier nei til gjengifte så lenge den første ektefellen lever. Det er særlig fortjenstfullt at Andersen i sin gjennomgang av synet på gjengifte i oldkirken i så stor grad anfører og siterer fra primærkildene – det er svært sjelden disse oldkirkelige tekstene gjøres tilgjengelige i norsk oversettelse. Andersen mener det oldkirkelige strenge synet, at skilsmisse ikke gir rett til gjengifte, bygger på en mer sannsynlig tolkning av de bibelske tekster enn det reformatoriske syn, som før øvrig – som Andersen redegjør for – ble introdusert av humanisten Erasmus fra Rotterdam. Han viser også til et premiss for det reformatoriske syn som ikke lenger foreligger: Det var på reformasjonstiden en uavhengig rettsinstans som avgjorde skyldspørsmålet i en skilsmissesak. Vi foretar i vårt samfunn ikke slike vurderinger av hvem som er den uskyldige part. Reformasjonstidens tanker om skilsmisse og gjengifte kan bare av denne grunn vanskelig overtas av oss.

JESU OG PAULUS’ NEI TIL GJENGIFTE 

Andersen foretar en meget grundig grammatisk-syntaktisk analyse av Jesu svar til fariseerne i Matt 19,9 på deres spørsmål om når det er lov å skille seg. Han viser, etter denne anmelders mening på overbevisende måte, at unntaksklausulen i dette verset («av noen annen grunn enn hor») bare er knyttet til skilsmissen («den som skiller seg fra sin kone»), ikke også til gjengifte («og gifter seg med en annen»). Skilsmisse gir ingen frihet/rett til unngåelse av nytt ekteskap. Skilsmisse + gjengifte er i strid med Guds vilje i det sjette bud = ekteskapsbrudd..

I norske bibeloversettelser kan tegnsettingen sies å avgjøre hvordan setningsleddene i Matt 19,9 forståes syntaktisk: Settes det komma etter «hor», angir dette kommaet en tolkning som avgrenser unntaksbestemmelsen til å være relatert til skilsmissen, den åpner dermed ikke for gjengifte. Det er, noe Andersen ikke nevner, norsk bibeloversettelsestradisjon å sette komma etter «hor» i Matt 19,9: Norsk Bibel (1988/2007), Bibelen Guds Ord (1997/2007) og Bibelselskapets oversettelser av 1930 (bokmål) og 1938 (nynorsk), ungdomsoversettelsen av NT av 1959, 1978-oversettelsen og Bibel 2011 (andre opplag) har alle denne tegnsettingen.  

Andersen bruker også konteksten til Matt 19,9 som argument mot at dette stedet skulle tillate gjengifte: Stridssamtalen mellom Jesus og fariseerne om ekteskap og skilsmisse i Matt 19 får en etterfølgende kommentar fra Jesu side i form av hans disippelundervisning om valget mellom ekteskap og enslig stand (19,10-12). Her hører vi at disiplene reagerer sterkt på Jesu radikale lære om skilsmisse og gjengifte. De delte trolig det vanlige syn blant jødene, at gyldig skilsmisse betydde gyldig gjengifte. Derfor reagerer de med forferdelse på de strenge betingelser for ekteskap som Jesus har gitt uttrykk for i samtalen med fariseerne, og mener det på de betingelsene Jesus legger til grunn, må være bedre ikke å gifte seg enn å inngå ekteskap (19,10). Disiplenes reaksjon synes altså å være uttrykk for at de oppfattet Jesu svar til fariseerne som et absolutt nei til nytt ekteskap. Og Jesus svarer dem at det han har sagt om gjengifte, ikke vil bli allment akseptert: Det er noe «ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt» (19,11).

I gjennomgangen av Paulus’ undervisning om ekteskap og ugift stand i 1 Kor 7 kommenterer Andersen også det kontroversielle spørsmålet om hva det er en kristen ektefelle ikke er «bundet» av i et blandingsekteskap der den ikke-kristne part vil skilles (7,15). Bindingen tolkes ofte som en referanse til ekteskapsbåndet; etter denne tolkningen sikter "ikke bundet" dermed til oppløsning av ekteskapsbåndet, med frihet til å inngå nytt ekteskap. Andersen tolker derimot "ikke bundet"-referansen som en henvisning til skilsmisseforbudet apostelen har «fra Herren», gjengitt noen vers tidligere (7,10-11). Etter Andersens tolkning sier Paulus i 1 Kor 7,15 da ikke noe om at den som mot sin vilje blir skilt fra sin ektefelle, er fri til å inngå nytt ekteskap. Også en forlatt ektefelle skal holde seg til regelen: enten forbli ugift eller forlike seg med sin (tidligere) ektefelle. 

Til det omstridte spørsmålet i 1 Kor 7,15 om hva en kristen ikke er «bundet» av om den ikke-troende vil skilles, gjør Andersen oppmerksom på en ofte oversett detalj: Paulus bruker ulike greske verb om å være bundet i ekteskapet til ektefellen så lenge ektefellen lever (gr. déå, Rom 7,3; 1 Kor 7,27.39) og om ikke å være (trell)bundet i 1 Kor 7,15 (gr. dulóå). Dette kan være et språklig indisium på at bindingen det er tale om her (7,15), ikke tilsvarer den binding til ektefellen som døden opphever, og som setter fri til å gifte seg med en annen.

De dyptpløyende eksegetiske gjennomgangene av tekster fra evangeliene, Paulus og kirkefedrene gir Andersen et meget solid grunnlag for å konkludere, som den oldkirkelige tradisjon, med at det i disse tekstene ikke gis noen rett til gjengifte etter skilsmisse. Gjengifte er i Skriften bare tillatt når ektefellen er død. 

FLERE SKILSMISSEGRUNNER?

Finnes det andre tillatte grunner for skilsmisse enn de to som nevnes i NT: hor og at en ikke-kristen forlater sin troende ektefelle? Andersen finner ikke grunnlag for å gjøre flere unntak fra skilsmisseforbudet enn de NT nevner, han «har ikke mandat til å legge noe til det Jesus har sagt» (s. 99). Der en ektefelle ved fysisk eller psykisk vold krenker og nedbryter den andre og barna, kan det, skriver Andersen, av hensyn til familiemedlemmers liv og helse være nødvendig med fysisk atskillelse (separasjon), men bare «inntil videre» og ikke som en definitiv skilsmisse. Mange vil nok mene at skilsmisse i et slikt tilfelle vil kunne betraktes som en legitim utvidelse av bibelske skilsmissegrunner.

GJENFORENING?

I bokens siste kapittel går Andersen, med utgangspunkt i gjenforeningsforbudet i 5 Mos 24,4, inn på det vanskelige spørsmål om muligheten for gjenforening av fraskilte (eller separerte/fraflyttede). Han gjør det med den nødvendige ydmykhet, mer med spørsmål enn med påstander. 

NOEN MINDRE FORMELLE MINUS

Andersen bok inneholder noen mindre formelle svakheter:

Sitater fra Bibelen: I forordet sier Andersen at bibelsitatene i boken «delvis» følger Norsk Bibels oversettelse (han sier ikke om det gjelder førsteutgaven av 1988 eller den reviderte utgaven av 2007), men at han «ofte» gjør «egne oversettelsesvalg». Det er noe uheldig at han ikke med et «min oversettelse» uttrykkelig anfører når et bibelsitat er gjengitt i hans egen oversettelse. 

Et kuriosum er oversettelsen av 1 Mos 2,24 = Matt 19,5 om at kvinnen og mannen skal være «ett kjød». Andersen følger her gjennomgående Norsk Bibels oversettelse «ett kjød», men boktittelens formulering «De to skal være ett» er hentet fra Bibelselskapets oversettelse av 1978/85 og altså ikke fra Bibel 2011 hvor det heter «De to skal være én kropp».

Andre sitater: Sitater fra artikler eller bøker gjengis iblant unøyaktig.

Tegnsetting: Tegnsettingen er gjennomgående god, men det er noe skjemmende at norske kommaregler iblant ikke følges.   

Begrepet «senjødedom» som Andersen bruker (s. 82), er uheldig og ikke lenger i bruk i akademia. Det er erstattet av det mer sakssvarende ‘tidligjødedommen’ eller ‘antikkens jødedom’. 

FYLDIG, MEN LIKEVEL NOE MANGELFULL LITTERATURLISTE

Andersens litteraturliste over bøker og artikler han har benyttet i boken sin, er omfattende. Men den er likevel noe mangelfull. Det er de siste tiårene utgitt en rekke norske, faglig solide bøker og artikler til temaet ekteskap, skilsmisse og gjengifte. Flere av disse er ikke på Andersens liste. Det gjelder f.eks.: Anfin Skaaheim (red.): Når veiene skilles. Om ekteskap, skilsmisse og gjengifte (1983); Karl Johan Hallaråker: I gode og vonde dager (1987); Stig Magne Heitmann: De to skal være ett (2003); Espen Ottosen (red.): Kjærlighet i egoismens tid (2005). Knut Alfsvåg og Morten D. Andersen (red.): Samlivsetikk og kristen tro (2011).

UUNNVÆRLIG

Andersens bok er uunnværlig for alle vil sette seg grundig inn i det komplekse tema som ekteskap, skilsmisse og gjengifte i bibelsk perspektiv er. For den som ser annerledes enn forfatteren på ett eller flere av de kontroversielle spørsmålene som drøftes, vil boken være en utfordring til på nytt å gjennomtenke egne synspunkter og argumenter.

Ragnar Andersens bok er den mest omfattende fremstilling og drøftelse som er skrevet på norsk i nyere tid om samlivetiske spørsmål. Den fortjener en bred leserkrets!

Boken kan kjøpes i FBBs butikk for kr. 200.