En vurdering av Kristensionisme

Mitri Raheb: Afkoloniser Palæstina. En kritik af vestlig teologis dominans i Mellemøsten

Oversettelse til dansk ved Niels-Peter Lund Jacobsen

Eksistensen forlag 2023

Dr. Mitri Raheb er luthersk prest og universitetspresident i Betlehem, og sitter i flere organer for de palestinske selvstyremyndighetene. Internasjonalt er han kanskje mest kjent for omtrent 40 bokutgivelser knyttet til teologi og palestinsk-israelske situasjonen. Den siste i rekken, Afkoloniser Palæstina, argumenterer for at Bibelen blir brukt som våpen for jødisk bosetterkolonialisme. Sionisme defineres som en lobby (og ikke så mye en idelogi) som bruker dette våpenet, og disse forhold krever en dekolonialisering av lesning av spørsmålet om land. Bibelske tema som utvelgelse og det utvalgte folk var opprinnelig språket til de maktesløse, men brukes kolonialistisk av sionister og deres sympatisører.

I det følgende presenterer jeg stort sett Rahebs argumentasjon uten så mange kommentarer fra min side, men gjør en vurdering på slutten. Jeg mener at boken kan leses med tre ulike perspektiver: Som en rekke med argumenter mot bruk av Bibelen som grunnlag for sionisme, som et anklageskrift mot både fundamentalistiske og progressive kristensionister, og synliggjøring (eller usynliggjøring) av hvem som undertrykkes. Boken er mest opplysende i sine anklager mot teologer, og som prosjekt for å synliggjøre den undertrykte har den både på sitt sterkeste og svakeste side, - samtidig. Det er også tydelig at boken er skrevet i frustrasjon over den diplomatiske normaliseringen flere arabiske stater etablerte i årene før Hamas-angrepet 7. oktober 2023.

«Dekolonialisering» er her knyttet til urfolksrettigheter, og for Raheb er det viktig at man bruker dette uttrykket fremfor «konflikt» eller «okkupasjon.» Faglig settes dette i en antropologisk kontekst, hvor Israels politikk fra statens opprettelse hevdes å følge angloamerikansk fremgangsmåte både i Nord-Amerika og Afrika i forhold til den opprinnelige befolkningen basert på den juridiske oppfatningen av at territoriet var ingenmannsland («Terra Nullius»). Boken knytter seg også til antisettlerteologi hos teologer som Robert Allan Warrior, Kwok Pui-Lan, og Michael Prior. I denne litteraturen har fokuset stadig mer handlet om å analysere en strukturell side ved bosetterideologien sett fra avkolonialiseringsperspektiver, slik som denne boken.

Raheb støtter Pekka Pitkänens påstand om at språket i 1-5 Mos og Josvas bok svarer til bosetterkolonialisme, med rasistiske forestillinger for å begrunne sivilisasjon (og en moderne politistat), og legger seg nær George Tinkers forståelse av misjonens rolle i å fordrive urbefolkning, som alle misjonærer deltok i. Faktisk mener han at Hertzl, og sionisme generelt, overtok (britiske) protestantiske ideer om et jødisk land i Palestina på 1800- og 1900-tallet. Dette gjorde det britiske imperiet for å fremme egen politikk. Eksempler på slik virksomhet var jarlen av Shaftsbury, Charles Henry Churchill og Balfour, som brukte sionister som «underleverandører for det britiske imperiets utbredelse.» Det var faktisk denne kristne sionisme som utløste den jødiske sionismen.

Raheb kommenterer ikke at hvordan de bibelske tekstene underminerer israelittenes egen fortreffelighet ved sine skildringer, og heller ikke hvorfor og hvordan urbefolkningene i mange land bruker Bibelen som en ressurs imot nettopp konsekvensene av settlerpolitikkens overgrep. Her kunne han for eksempel brukt arven etter herrnhuterne i Newfoundland-Labrador, og den kristne oppslutning blant kanadisk urbefolkning generelt (i Skandinavia kan man bare se på læstadianernes betydning for samer og kvener). Han drøfter heller ikke problemstillingene knyttet til når det er to eller flere rivaliserende urbefolkninger.

Også framveksten av sionismen behandles for overfladisk. Innen jødisk forskning legger man mer vekt på Hovevei Zion-bevegelsen i 1800-tallets Øst-Europa, spesielt i det russiske imperiet. Eventuell kristen innflytelse er i så fall knyttet til premillenialismen som var utbredt i spesielt frikirkelige evangeliske kretser, men dette var mye mindre utbredt på kontinentet enn i Storbritannia, for eksempel blant tyske lutheranere. Jødisk nasjonalisme, som sionisme, handlet ikke bare om territorium, men minst like mye om språk, -hebraisk for sionister. Andre jødiske nasjonalister dyrket i stedet jiddisch. Slik sett ligner sionisme kanskje mer på kulturelle redningsprosjekter som språkstyrking hos urfolk og andre minoriteter. Den ortodokse rabbiner Hirsch Kalisher fremmet etablering av jødiske bosettinger fra starten av 1860-tallet, og allerede på 1870-tallet var den ortodokse jødiske høgskolen i Berlin preget av sionismen.

Tilknytningen til Jerusalem i liturgiene var så sterk at til og med mange hasidiske dynastier hadde bosettinger der eller i området, på tross av deres intense motstand mot sionismen som sådan. Denne religiøse uviljen til en nasjonal retur til det jødiske hjemlandet skyldtes den katastrofale erfaringen med den sabbatianske vekkelsen på 1600-tallet, hvor nettopp en slik tilbakevending var sentral. Men, det viser altså at det jødiske båndet til landet går lenger tilbake enn sionismen. Også dagens kristensionisme har sine forgjengere, ikke minst ble mange protestanter inspirert av den sabbatianske bevegelsen og støttet de visjonene med sine egne teologiske begrunnelser.

Mens Rahebs beskrivelse av Balfourerklæringen som bakgrunn for den britiske utdrivelsen av osmanerne av Jerusalem sent 1917, er riktig, nevnes det ikke at denne erklæringen bare var en av flere løfter til både arabere og kurdere. Og like lite overholdt for noen av dem. Da er drøftingen av 1967-krigens konsekvenser mer interessante. Når Israels seier da førte til at man ble sittende med en stor palestinsk befolkning i de okkuperte områdene man tok fra for eksempel Jordan, skyldtes dette at palestinerne ikke ville gjøre som under flukten 1948/49, hvor eiendommene ble overtatt at israelere og de selv ikke kunne vende tilbake. Denne gangen ble man værende og skapte et demografisk problem for Israel, noe som Israel prøvde å løse med bosettinger. Navnet 6-dagerskrigen, samt en tiltagende beskrivelse av palestinerne som kanaaneere, var noen av flere retoriske virkemidler i forbindelse med skiftet fra det sekulære Frankrike til det religiøse USA som Israels beskytter/patron på 1970-tallet. Denne religiøse mobiliseringen inkluderte også liberale protestanter i kjølvannet av post-Holocaustteologiske forestillinger om et bånd mellom jøder og territoriet, som sammen med utbredt rasisme imot arabere i amerikanske media usynliggjorte palestinernes krav.

Det som gjorde den gjensidige anerkjennelse mellom PLO og staten Israel på 1990-tallet mulig, var PLOs svekkelse etter Sovjetunionens fall og Saddam Hussains tap i den første Irakkrigen. Ifølge Raheb hang dette også sammen med at avslutningen av apartheid i Sør-Afrika fulgte samme mønster på samme tid. ANC og det hvite mindretallet ga hverandre politisk anerkjennelse og rettigheter, samtidig som de fleste svarte ble boende i sine respektive reservater / bantustater. For ham er det det samme som skjedde med Vestbredden og Gaza. Utviklingen kulminerte under Trumps og Netanyahus de facto til de jure-politikk 2017-2021. For Raheb sidestiller dette fragmenteringen av palestinske territorium med reservatene i USA og Sør-Afrika, hvor de palestinske sikkerhetsstyrkene fungerer som Israels forlengede arm innenfor bosetterpolitikkens apartheid.

Trumps bånd til konservative kristensionister er velkjente, og skyldtes at USA og Israel deler samme bosetterhistorikk. Gulfstatenes avtale (Abrahamavtalene) med Israel var sponset av Trump-regjeringen, og ga palestinerne smuler. Avtalens løfter om palestinsk velstand var en sementering av Bantustanstrukturen og lignet teologisk sett på herlighetsteologi og Jesu fristelse i ørkenen. For Raheb handlet Abraham-avtalen mest om arabiske monarker som fryktet Iran og ville ha israelsk og amerikansk støtte, mot at Israel ble USAs forlengede arm som sikring av oljetransporten ved stredene ved Hormuz, Gibraltar og Tiran når Trump ville trekke ut amerikanske styrker derfra. Disse arabiske motivene kan ikke utelukkes, men det er en vesentlig mangel at påstandene mangler dokumentasjon, og slik blir stående som en spekulasjon eller konspirasjonsteori. I det minste sier denne påstanden noe om hvordan kretser i de palestinske selvstyremyndighetene vurderte situasjonen før Hamas-angrepet oktober 2023 og den diplomatiske tilnærmingen stanset opp.

Boken gjør få forsøk på å kontre kristensionistisk argumentasjon som sådan. Siden de teologiske ideene bak kristen sionisme i de ulike leirene er vage og har, ifølge Raheb, lite bibelsk materiale til grunn, er det for ham bedre å definere kristensionisme som en kristen lobbyvirksomhet for sionistiske interesser. Virksomheten begrunnes ut fra et metanarrativ hvor støtte til Israel inngår som bare en del av et større globalt prosjekt, avhengig av hvor man er i verden. Siden engasjementet er mer basert på følelser enn substansiell argumentasjon, er det forfeilet å argumentere rasjonelt. Hermenutikken blant kristen sionisme er altså ikke litterær, men lobbyvirksomhet.

På tross av dette brukes det en del krefter i boken på å kommentere støtten staten Israel får blant kristne, og det er tydelig at for Raheb er det spesielt holdningen blant liberale som frustrerer mest. Vatikankonsilets Nostra Aetate og protestantiske dialogerklæringer, for eksempel Den reformerte kirke i Nederland og Den evangeliske kirke i Rheinland, etter andre verdenskrig ble post-Holocausteologi i praksis kristen sionisme. Som en representant for kristen sionisme i liberal protestantisk sammenheng nevnes professor Fredrich William Marquardt, som på slutten av 1980-tallet ba Rehab emigrere for ikke å stille seg i veien for Guds plan med landet. Studier som fremmer jødisk-kristen dialog, fremmer i praksis også kristen sionisme i slike kretser. Rosemary Radford Ruther ble for eksempel anklaget for å være antisemittisk av Van Buren og Marquardt. De siste blir av Raheb anklaget for å «gjøre karriere på post-Holocaust-teologien – på bekostning av palestinerne, mens den nederlandske reformerte kirken drives av historisk arv knyttet til skyldfølelse for jødene og sympati med boernes apartheidpolitikk. Dette er ikke noe bedre enn den mer kjente kristensionismen som kombinerer zionisme med tanken om USA som det utvalgte land, og som Trump har som en av sine maktbaser.

Denne usynliggjøringen av palestinerne støtter i virkeligheten et apartheidregime. Liberale kristne bør erstatte ordet Tempelberget med Al- Aqsa-moskeen og Haram-al-Sharif (Klippemoskeen), siden fokuset på levningene fra antikken usynliggjør den nåværende situasjonen og bare fremmer den pågående koloniseringen. Her er boken opplysende om ekstremistiske forsøk på å sprenge de muslimske helligdommene i Jerusalem siden 1960-tallet, men det blir uklart for meg om Rehab mener det faktisk sto et jødisk tempel der: «…hvor det jødiske tempel en gang kunne ha stått.» Antyder denne vagheten om den jødiske helligdommen en annen form for usynliggjøring?

Dette handler ikke bare om å bytte ut ord, men har hermenutiske sider. Walter Brueggeman kritiseres for å være inkonsistent, når han på den ene siden skiller mellom Bibelens israelitter og dagens jøder, men samtidig kaller jødiske nybyggere de opprinnelige innbyggere, og palestinere for fremmede. Raheb setter dette i kontrast til den amerikanske lutheraneren Normann Habell, som vektlegger Abrahams gjestementalitet i landet fremfor Josvas erobring. For meg antyder dette at her er det Raheb som ikke anerkjenner jødiske bånd til landet.

De to hermeneutiske nøklene for dekolonialisering av teologien er for det første den geopolitisk analyse og for det andre den innfødte befolkningen. I praksis betyr det teologiens fokus på befrielse fra erobrere og kontinuiteten i den bofaste befolkingen, selv om hverken dagens israelere eller palestinere stammer direkte fra israelittene eller filisterne. Hvordan de ulike imperiene har kommet og gått i området overføres til staten Israel. Dette åpner ifølge Raheb for å anvende 1. Kong. 21 om Akab, Jesabel og Nabots vingård, og Matt. 5.5 om de saktmodige som skal arve landet på palestinernes situasjon: Mens palestinere kan kjenne seg igjen i Nabot, gjør han et poeng ut av at «jorden» er en universalisering blant de første kristne som ikke hadde noe interesse av den opprinnelige betydningen, nemlig «landet». På arabisk er dessuten de to ordene det samme, ifølge ham, og er opprinnelig ment som Palestina. Selv om jeg synes han har et poeng med Nabot-fortellingen, er det spesielt å se den israelske staten omtalt som et imperium, mer om det nedenfor.

Som motvekt mot den teologiske «software» som legitimerer tyveri av palestinsk jord og menneskerettighetsbrudd (som kontrast til "hardware» som våpen), løfter Rehab fram tre ulike kristne palestinske syn på temaet utvelgelse, et teologisk tema som plager mange palestinske kristne i møte med staten Israel. Dette synes jeg er blant de opplysende sidene av boken, selv om tilsynelatende motsetninger mellom teologene ikke blir drøftet:

-Naim Attek (anglikansk teolog), grunnlegger av Ateek Sabeel: Sionisme henger sammen med deler av GT som er nasjonalistisk og stammebasert. -Paul Tarazi (gresk ortodoks): Argumenterer mot Ernst Ströter-inspirert dispensjonalisme hos for eksempel Moltmann, som lar Bibelen bli noe annet enn en sted- og tidsbegrenset leksjon som kanon fra Gud. Å la for eksempel Rom. 9-11 være en spådom om jødenes skjebne i den moderne verden er blasfemisk. -Michael Sabbah (latinsk patriark): Forståelsen av Guds ord som progressiv (katolsk) åpenbaring om Guds ulike pakter fra Noa til Jesus, med den utvalgte med et stort ansvar uten noe å skryte av. Jødenes utvelgelse bekreftes av Koranen, men som redskap for Jesu komme, uten den gamle tro på en krigsgud med løfte om et konkret land. Landet er Guds med innbyggerne som gjester (som GT gjør tydelig kan kastes ut), og transcendert og åndeliggjort av Jesus.

Disse perspektivene må ifølge Rehab suppleres med hvordan Bibelens virkningshistorie manifestert som nasjonalisme / sionisme, bosetterideologi, og amerikansk eksepsesjonalisme. Dette er det nærmeste Raheb tar opp kristensionistisk tankegang. Bibelen handler for ham om menneskenes tro på Gud, ikke om Gud selv. Monoteistenes (kristendom, islam og jødedom) tro på egen utvelgelse må forstås som en subjektiv opplevelse av et kjærlighetsforhold, og en ikke objektiv kjensgjerning. Man kan ikke si at ens egen utvelgelse fører til at den andre er forkastet (Amos 9, Jes. 19 og Jona 4). Siden Rom 9-11 ikke kan handle om forholdet kristendom / jødedom eller staten Israel / kirken, handler det heller om Guds suverene evne til å overraske mot alle odds. Dette siste synes jeg blir lite overbevisende, blant annet fordi de konkrete forholdet mellom jødedom og Jesustroende dukker opp både før og etter de tre kapitlene i samme brev.

Siden utvelgelsen som begrep dukket opp i møte med Assyria og Babylonia mellom år 750 og 500 (ut fra bibelvitenskapens teorier om at det var da mye av GT ble initiert og nedskrevet), må utvelgelse forstås som trøst for den undertrykte og håpløse. For Raheb blir det derfor den geopolitiske lesningen som avgjør hvilken gruppe som er offer eller undertrykkende imperium, og dermed viser palestinerne som den utvalgte i dag. Her henviser Raheb til muslimsk tradisjon, hvor Muhammed løfter Ismael og araberne opp på samme nivå som jøder og kristne i kontrast til deres ekskluderende historietenking. På samme måte løfter han fram Bonhoeffers martyrium, hvor både Muhammed og Bonhoeffer settes i kontrast til protestantiske teologer og kirkeledere som tier. Eksplisitt sies det at det er en selvmotsigelse at man støtter Ukraina, men ikke palestinere. Staten Israel har som bosetterprosjekt ingen framtid.

Siden jeg leser Raheb i lys av 7. oktober og den påfølgende krigføringen mot Hamas og Hizbollah i Gaza og Libanon, samt houtienes angrep mot skipsfarten, alle tre kjent som Irans støttespillere i regionen, er det lett å se at han er geopolitisk enøyd. På slutten av boken (side 196) forklares Israel som del av det engelskspråklige imperiums undertrykkelse av opprinnelige folk i Amerika og Afrika. Og slik disse forsvant, kan også Israel forsvinne. Hamasangrepet demonstrerte dette tydeligere enn han antagelig kunne tenke seg. Og som deltaker i selvstyremyndighetene på Vestbredden drømmer Raheb neppe om et «Hamasstan», dominert av Iran. Dette sier også noe araberstatenes redsel for det samme. Når han argumenterer mot tostatsløsningen (og dermed europeernes ønsker), og heller foretrekker en enstatsløsning i form av enten en føderasjon, konfederasjon eller statsdannelse av kantoner som i Sveits, fremstår dette utopisk for meg. Når Raheb ikke tar sitt eget grep på alvor og utvider perspektivet geopolitisk og tar med Iran og grupper som Hamas og Hizbollah blir analysen verdiløs.

Dette enøyde perspektivet undergraver hans eget forsøk på å overbevise liberale protestantiske teologer om Israel som apartheidstat og bosetterkolonialisering. Det gjøres ingen forsøk på å prøve å forstå dem utenom påstander om skyldfølelse for Holocaust, israelsk lobbyvirksomhet, og deres frykt for karrierene sine. Hvis han i det hele tatt skriver i god tro bør han prøve å argumentere mot det sentrale temaet i jødisk-kristen dialog, nemlig det jødiske sikkerhetsbehovet. Selv om anklagene om apartheid og israelsk bosettermentalitet skulle stemme (kritikken mot dette kommer også fra israelske politikere), står sikkerhetsbehovet støtt på egne ben. Hvordan kan palestinernes sak være så sårbar og usynlig som han hevder, hvis det stemmer at det bare er kristensionistene som støtter Israel utenom jødiske kretser?

Når Amos Oz beskrev Palestina og det jødiske Israel som to flyktningeleirer treffer dette ganske bra. Da virker omtalen av teologisk dekolonialisering også hul. Uavhengig av hvem som regnes som fremmed i det hellige land, er profetlitteraturen tydelig på hvordan fremmede, svake og undertrykte skal behandles, slik Rahebs referanse til Nabot demonstrerer. Kirkene blant alle nasjoner har et selvstendig oppdrag i å utøve profetisk kritikk om forholdene i sine samfunn. Problemet blir hvis det er bare én part som skal vises.

Raymond Lillevik