Endring av Fader Vår

Paven vil erstatte den med en versjon som brukes i Frankrike: «La oss ikke gå inn i fristelse». Den franske versjonen, som er til forveksling lik Den norske kirkes «la oss ikke komme i fristelse», gjør det tydeligere at synd skyldes menneskelig svakhet, ikke Gud.»

Det behøver ikke å være galt å endre en bibeloversettelse. Det er mange hensyn en må ta. Man må velge mellom en ord-for-ord-oversettelse (konkordant) og en meningsoversettelse (idiomatisk) og mellom et konservativt språk og et moderne språk. Av og til hender det at det er vanskelig å forstå grunnteksten eller at håndskriftene spriker. Så man kommer ikke utenom en masse valg.

Men når det gjelder Fader Vårs sjette bønn, «Led oss ikke inn i fristelse», er det meget enkelt. Denne oversettelsen er både konkordant og idiomatisk, og klinger godt både på konservativt og moderne norsk. Her er det heller ikke noen språklige eller tekstkritiske problem.

Det er kun én grunn til denne endringen, og det at de er uenig i selve innholdet. Derfor vil de ikke be slik som Jesus har lært oss, og det er meget alvorlig. Det er mye i Skriften vi ikke forstår, det er mye som er anstøtelig og strider mot vår trange fornuft. Men vi må ikke endre det av den grunn, og aller minst i Fader Vår.

Peter ville hindre Jesus i å gå opp til Golgata (Matt 16:22-23). Ussa ble slått ned da han prøvde å rette opp arken (2. Sam 6:6-7). Vi må ikke gjøre det samme. Jesus har helt sikkert en mening med det når han lærer oss å be på den måten.

«– Jeg er den som faller», sier paven. «Det er ikke Han som dytter meg inn i fristelsen og ser på at jeg har falt. En far gjør ikke det. En far hjelper deg opp umiddelbart. Det er Djevelen som leder oss inn i fristelse, det er hans domene.»

Det er sant. Men samtidig står det at vi skal ferdes i frykt når vi påkaller Gud som far, for han dømmer enhver etter hans gjerninger (1. Pet 1:17). Hvis vi blir sikre på oss selv og forakter hans hellighet, kan han lede oss inn i fristelse. Rosenius skriver om dette i boka «Fader vår» s. 120: «Det hører med til Guds hellige, rettferdige straff at de mennesker som forakter eller misbruker hans nåde og ikke vil høre på hans advarsler mot synd og djevelens fristelser, - de straffes ved nettopp å ledes inn i dem.»  

Slik tukter han også sine barn når de begynner å bli sikre på seg selv. Da hender det at han lar dem falle i en og annen synd for at de ikke skal bli liggende i enda verre synd, nemlig selvrettferdighet og åndelig hovmod (Luk 18:9). En erfaren kristen kjenner til dette og sin egen svakhet. Derfor er det med alvorlig nød han ber denne bønn.

I Getsemane ba Jesus oss om å våke og be så vi ikke skulle komme i fristelse (Matt 26:41). Men om det likevel skulle skje, selvforskyldt eller uforskyldt, så må vi ikke miste motet. For da har vi Jakobs løfte om at det skal bli oss til gavn. Ja, han vil nettopp gjennom dette gjøre oss fullkomne og hele (Jak 1:2-4).

Det samme forunderlige fenomen finner vi i den neste bønn, «Fri oss fra det onde». Luther sier i sin lille katekisme at det gjelder alt ondt, både på legeme og sjel, gods og rykte. Det vil si at vår Far ønsker oss ikke noe som helst ondt mens vi lever her på jorden. Når vi da ber og likevel blir rammet av noe ondt, så er det for at vi skal unnslippe det største onde og for at det gode skal bli desto større, når han vender alt det onde til det aller beste for oss (Rom 8:28).

«Dere har ikke, fordi dere ikke ber», sier Jakob (Jak 4:2). Det er mye vi ikke har vett til å be om. Derfor er det godt at vi har Fader Vår som inneholder alt det vi trenger. Men dersom vi tar noe bort derfra, vil vi også miste noe vi ba om før, kanskje uten at vi forstod det. Jeg frykter for at vi nå kan miste en beskyttelse mot fristelser som vi ikke kan greie oss for uten. Derfor, la oss be Herrens bønn slik som han selv har lært oss: «Led oss ikke inn i fristelse.»

Nils Borge Teigen, prest i Den Lutherske Kirke i Lebesby