Eneste kilde til tro og liv

I VL den 05. aug. har prof. Svein Aage Christoffersen et temmelig nedlatende tilsvar til min artikkel om Luthers og det lutherske bibelsyn i avisen den 05. juli. Professoren vil belære oss uvitende om hva som er «Luthers evangeliske bibelsyn».

Da Christoffersen rykket ut for å anfekte min «enøyde kamp mot homofile», skjedde det som tilsvar til en artikkel der jeg påpekte at når Den norske kirke (Dnk) har godtatt homofilt samliv og ekteskap, dreier dette seg ikke kun om en endring i et isolert etisk problemområde, men en radikal omstøpning av kristendomsforståelsen. Den teologiske legitimering av homofilt samliv representerer et fundamentalt brudd med kirkens katolisitet, dvs. med hva den kristne kirke har lært, trodd og bekjent alltid og alle steder gjennom 2000 år. Det undertegnede har skrevet i sakens anledning er ikke «min (private) kamp», men en påpeking av at med denne vranglæren, har DnK fått sekterisk karakter siden den har kommet på tvers av dette «alltid og alle steder».

Konfesjonell lutherdom – som undertegnede bekjenner seg til – har alltid visst at materialprinsippet (Skriften alene) hører sammen med formalprinsippet (Kristus/nåden alene). At disse to begrepene ikke ble anvendt av Martin Luther selv, men først dukker opp på 1800-tallet (som en systematisk sammenfatning av de tre «sola’er»), betyr ikke at saken er fraværende hos reformatoren, – tvert om. Det er med dette som med vår Bibel: Begrepet «treenighet» anvendes ikke i Skriften, men saken er like fullt tilstede.

Det lutherske materialprinsippet blir ikke forstått rett om det ikke ses i sammenheng med skjelningen mellom lov og evangelium. Budskapet om Kristi stedfortredende gjerning i evangeliet opphever ikke loven, men stadfester loven (Rom 3,31; 7,12). Når Christoffersen kaller materialprinsippet for «evangeliets blivende vilje» og anvender dette som brekkstang for å sette konkrete etiske bud ut av kraft, demonstrerer dette bare at han står meget fjernt fra klassisk luthersk tro.

Det Christoffersen kaller «Luthers evangeliske bibelsyn», er slett ikke er Luthers, men lite annet enn opplysningstidens rasjonalistiske lesning av Luther. Uttrykk som «evangeliets blivende vilje» og «kjærlighet» brukes for å drive sensur på Den hellige skrift. Luthers faktiske forhold til og bruk av Skriften var intenst bibel- og tekstavhengig. Den interesserte leser kan her henvises til prof. Ingemar Øbergs monografi om Bibelsyn och bibeltolkning hos Martin Luther (Artos 2002) som godtgjør at Christoffersens forsøk på å ta Luther til inntekt for sitt syn på Bibelen, er en grov tilsnikelse.

Når Christoffersen så argumenterer med at bibelsynet ikke er tematisert i de lutherske bekjennelsesskrifter, er dette et skinnargument. Årsaken til dette fravær er ganske enkelt at det ikke var noen uenighet mellom Rom og Wittenberg i dette spørsmålet: Begge leire var enige om Skriftens guddommelige opphav og ubetingede autoritet, noe som også bekjennes i Nicenum. Senere, i innledningen til Konkordieformelen, formuleres skriftprinsippet (formalprinsippet) tydelig: «Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente …» Dette har også vært retningsgivende for den lutherske kirke helt frem til at opplysningstidens rasjonalisme førte til oppløsning av skriftautoriteten.

For øvrig fastholder jeg at Christoffersen i sin tenkning representerer en type antinomisme. Begrepet «kjærlighet» anvendes her for å komme bort fra konkrete bud/forbud i Skriften, og for å underbygge sitt syn viser han til Rom 13,8ff, hvor det sies at «kjærligheten er lovens oppfyllelse». Henvisningen er interessant fordi denne teksten sier nøyaktig det motsatte av det Christoffersen hevder: Paulus lister opp en del av de ti bud, hvorpå han sammenfatter budene i ordene om den kristne kjærlighet: Kjærligheten bryter ikke budene, men oppfyller dem. Her kan en passende legge til ordene fra 1Kor 13: «Kjærligheten - - gjør ikke noe usømmelig». Det kjærlighetsbegrep Christoffersen operer med, er ikke NTs kjærlighetsbegrep, men en omdefinering som skaper rom for en annen syndsforståelse, en annen etikk, og en annen skapelsesteologi enn det som kjennetegner klassisk lutherdom og den kristendom Det nye testamente presenterer. 

Kort sagt: Christoffersens tenkning er et brudd med kirkens katolisitet, apostolisitet og hellighet (jf. Nicenum).

Jan Bygstad, formann i FBB