Er «Åpen Folkekirke» misjonerende?

En undersøkelse blant kirkens medlemmer i 2016 viste at under halvparten av dem (48%) oppfattet seg som en kristen, mens en av tre (33%) bekjente seg som ateister (kfr Aftenposten 23. mars 2016). I slutten av 2018 foretok Norstat en undersøkelse blant kirkemedlemmer i Borg bispedømme som viste at 20,1 prosent går ofte i kirken og tror på Gud, mens 23,8 prosent  avviser kristen tro og går sjelden i kirken (kfr. Vårt Land 28/5). Undersøkelsen viste at 2 av 3 medlemmer (65,5 prosent) tror at Jesus kun var en vanlig mann eller er oppdiktet. Bare 14,8 prosent tror at Jesus stod opp fra de døde. I Bibelen leser vi at er Kristus ikke oppstått, der troen intet og unyttig (1 Kor 15). I Vårt Land 31. mai bagatelliserte biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, undersøkelsen. Han sa at den ikke handlet om å undersøke medlemmenes tro. «Alle medlemmer av Den norske kirke er fullverdige medlemmer,» forsikret han.

Nå kan det være vanskelig å måle tro. Kristen tro dreier seg om et personlig forhold til Gud, og spørsmål kan forstås på ulike måter. Men ingen ansvarlig kirkeleder kan komme utenom det faktum at de fleste kirkemedlemmer ikke deler kirkens tro. Antagelig er det mer enn ti ganger så mange ateister i Den norske kirke som i Human-Etisk Forbund. Jeg har i en tidligere artikkel (Dagen 21/5) spurt kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum og lederen av Åpen Folkekirke  Gard Sandaker-Nielsen om hva de vil gjøre med dette. Utfordringen er blitt møtt med øredøvende taushet.

Hvordan kan ÅF kalle seg «misjonerende» dersom organisasjonen ikke er opptatt av at kirkens egne medlemmer skal komme til tro på Kristus som frelser og herre? Hvordan kan ÅF kalle seg «bekjennende» når man ikke er opptatt av at kirkens egne medlemmer bør bekjenne den tro som kommer til uttrykk i Bibelen og kirkens bekjennelsesskrifter? Regner ÅF med at bekjennende ateister er «fullverdige medlemmer» av Jesu Kristi kirke?

Kan nøkkelen til å forstå ÅFs selvmotsigende plattform være begrepet «åpen»? Det er i praksis blitt det viktigste ordet i ÅFs selvpresentasjon. Kirken skal ikke diskriminere noen. Alle medlemmer er fullverdige. Da kan man ikke si at noen har en kristen tro, andre ikke. Ingen kan formanes til å omvende seg, uansett hva de tror og hvordan de lever. Problemet med et slikt syn er at det er uforenlig med Bibel og bekjennelse, som ÅF samtidig vedkjenner seg i sin plattform. For Bibelen og bekjennelsen taler om en eksklusiv frelse ved troen på Kristus. Guds dom skiller mellom noen som går evig fortapt og noen som får evig liv. Når ÅF ikke er opptatt av at mennesker skal få en frelsende tro, er det nærliggende å tenke at ÅF ikke tror at noe menneske går fortapt. I tilfelle bør ÅF åpent vedkjenne seg dette.

Noen vil kanskje tenke at det kan være kirkepolitiske motiver bak når ÅF ikke vil være misjonerende. Ikke-troende kirkemedlemmer kan være en vesentlig del av ÅFs velgergrunnlag. Misjonerende forkynnelse blant kirkens ateister kan føre til at flere melder seg ut av kirken, noe som rammer kirkens inntektgrunnlag. Vi trenger ikke å spekulere over motiver.  ÅFs ledere bør selv kunne gjøre rede for hva som menes når organisasjonen i sin plattform presenterer seg som misjonerende.