Er Bibelen tvetydig?

Vi tenker at det reformatoriske «Skriftens klarhet» må bety at Skriften er entydig for alle som leser den. Men slik er det jo ikke. Det at mennesker kan tolke Skriften helt forskjellig, er ikke noe nytt. Det kjente reformatorene godt til, også Jesus talte om det: «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg! Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv.» Joh 5:39f Paulus er også et godt eksempel på at det går an å lese Skriften på helt forskjellige måter, han oppdaget et helt nytt innhold i de samme Skriftene etter sitt møte med den oppstandne Kristus på vei til Damaskus. 

Bibelsyn og menneskesyn

Problemet er at mennesket ikke fritt og selvstendig søker å finne frem til Gud. Etter syndefallet er det motsatte tilfelle, mennesket er bundet og søker seg bort fra Gud. Paulus skriver om dette bl.a. i Rom 1,18- 32 der vi kan lese: «De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap.» (v 25)

Det gamle og nye mennesket sloss mot hverandre. Begge prøver å nøytralisere den andre så effektivt som mulig. En viktig kamparena er Bibelen som det gamle mennesket prøver å lese slik at det får mest mulig frihet til å utfolde seg. Det samme gjør det nye mennesket. Resultatet er i begge tilfelle trangere kår for den andre.

Det gamle mennesket siterer gjerne slangens ord til Eva: «Har Gud virkelig sagt?» Gud kan da ikke ha ment det slik! Neste trinn er å påstå at de bibelske forfattere var preget av sin tid, og derfor nok ikke visste så mye som oss. De skrev utfra sine begrensede religiøse erfaringer og kunnskaper – vi vet bedre i dag. Og så tilpasser vi oss mer og mer verdens levevis.

Men vi er sannelig også barn av vår tid. Vi er også født etter syndefallet og preget av den gamle Adam. Det får følger for teologi og bibelsyn, ja, for vår egen lesing av Bibelen. Vårt gamle menneske vil gjerne være Skriftens Herre og suverene fortolker, mens det nye menneske vil være Skriftens tjener som tar i mot og adlyder. Om vi gjør Bibelen til et objekt for vår granskning som enhver annen tekst, så opptrer vi som dens dommer som kan bestemme bibelordets mening. På den måten får det gamle mennesket full frihet til å tolke Ordet etter eget hode. Vi opptrer som om Gud og hans ord er objekter for oss, men det er jo motsatt! Vi er objekter for Guds handlinger: han har skapt oss, holder oss i live – og han har frelst oss. Det er vi som er objekter for hans guddommelige ord, ikke motsatt.

«Kan det tenkes noe mer absurd enn at vi tiltar oss å dømme om Gud og hans ord; vi som tvert om burde dømmes av Gud? Derfor skal vi ganske enkelt stå fast på at når vi hører Gud si noe, så tror vi det, og tar ikke opp noen diskusjon om det. Vi skal heller la vår fornuft ta til fange i lydighet mot Kristus (2.Kor 10,5).» [2]

Indre og ytre klarhet

Det handler egentlig om to slags klarhet i Skriften: Den ytre språklige og grammatiske som er klinkende klar for den som tar seg bryet med å lese nøye. Den indre klarhet handler om hjertets forståelse, og den er det ingen som får uten Den Hellige Ånds hjelp, sier Luther. Ingen kan gripe evangeliet uten Åndens hjelp, vi kan ikke frelse oss selv.

«Dersom det er den innvendige klarhet du taler om, så finnes det ikke et eneste menneske som forstår så mye som en jota i Skriften uten at han har Guds Ånd. Alle har et formørket hjerte, slik at de, selv om de er i stand til å si og sitere alt som står i Skriften, likevel ikke fatter eller forstår noe av det skikkelig. ... Er det derimot den utvendige klarhet du taler om, så finnes det absolutt ingenting igjen som er dunkelt eller tvetydig - nei, gjennom Ordet er alt det som finnes i Skriften rykket inn i det mest dagklare lys og er blitt kunngjort for hele verden.» [3]

Bibelnøkkelen

Vi trenger hjelp til å lese Bibelen rett slik også de lutherske bekjennelsesskiftene sier. I Konkordieformelen kan vi lese følgende:

«forskjellen mellom loven og evangeliet er et særlig herlig lys som tjener til at Guds Ord blir rett delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått». (SD V1)

Her vises det til en egen nøkkel som åpner for en rett forståelse av Bibelen. Det kan virke som en motsigelse å tale om «Skriftens klarhet» og «Skriften alene» og i tillegg tale om at det trengs en egen nøkkel til å forstå Skriften: er ikke Skriften så klar likevel? Men dette lyset kommer ikke utenfra, det er et lys som finnes i Skriften selv. Nøkkelen som løftes frem i Konkordieformelen er den samme som vi finner hos Paulus: Lov og evangelium. Bibelnøkkelen er dermed ikke noe annet enn å tolke Bibelen med Bibelen, mens vi har så lett for å trekke inn andre nøkler som om de kan kaste lys over Skriften. Men skulle de kunne det, måtte de være klarere og mer pålitelige enn Guds eget åpenbaringsord! Leser vi imidlertid Bibelen i lys av Lov og Evangelium blir det klart slik Johannes skriver om hvorfor han har skrevet Johannesevangeliet slik han har:

«for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» (Joh 20:31)

Fotnoter

[1] Luther, Martin i Den trellbundne Viljen sitert fra: Sigurd Hjelde, Inge Lønning, Tarald Rasmussen: Martin Luther. Verker i utvalg Bind IV, Oslo, 1981, side 181-82

[2] Luther, Martin i sin store Genesiskommentar sitert fra: Sigurd Hjelde, Inge Lønning, Tarald Rasmussen: Martin Luther. Verker i utvalg Bind VI, Oslo, 1983, side 256

[3] Luther, Martin i Den Trellbundne viljen sitert fra: Sigurd Hjelde, Inge Lønning, Tarald Rasmussen: Martin Luther. Verker i utvalg Bind IV, Oslo, 1981, side 128