Er Bibelen uklar?

I mang en diskusjon rundt teologiske spørsmål, møtes en med frasen «Det er et tolkningsspørsmål!» Bibelen kan jo tolkes på så mange forskjellige måter, og det er så mange meninger. Hvem vet i grunnen hva som er rett? Derfor møtes ofte enhver bestemt uttalelse om hva Bibelen sier – om læren – med mistenksomhet. For det første fordi ingen jo kan vite med sikkerhet hva som egentlig er sant, og at all sikkerhet derfor enten er uttrykk for at en stakkar ikke vet bedre, eller alternativt – at det er uttrykk for manglende ydmykhet i møte med sannhetsspørsmålet, eller – for det tredje – er det en type hersketeknikk.

Og sant er det at alt dette kan være tilfelle. Maktmennesker har ofte misbrukt bibelordet på dette vis, noe en ikke minst ser i mange sekter.

Men at noe misbrukes skal ikke diskvalifisere den rette bruk.

Problemet med dagens anvendelse av satsen «det er et tolkningsspørsmål», er at den ofte brukes for å relativisere sannhetsspørsmålet. Derfor passer den som hånd i hanske på den moderne individualisme som gjør sannhet til en subjektiv preferanse: «Jeg har min sannhet, du har din.»

Premisset for en slik tenkning om bibelordet, er at Bibelen er uklar. Bibelen anses som en så dyp, rik og kompleks bok at den må «tolkes» av dertil skikkede personer. Et vanlig menneske kan ikke uten videre forstå Bibelen. I tillegg mener en gjerne at Bibelens forfattere i så stor grad var betinget av sin samtids kultur og forutsetninger, at hvis en ikke «tolker» tekstene i lys av dette, vil en lett misbruke bibelteksten i strid med «kjærlighetsbudskapet» som Jesus kom med. Typiske uttrykk for dette er forkastelsen av Bibelens lære om kjønn, samliv og tjenestedeling som er blitt stadig mer utbredt i dagens kirkeliv.

Tesen om Bibelens uklarhet ble under reformasjonen tematisert av humanisten Erasmus av Rotterdam. Han går til felts mot Martin Luther og den lutherske reformasjon ved bl.a. å hevde at fordi Bibelen er uklar, trengs det en autoritativ tolkningsinstans som kan hjelpe mennesket i møte med alt de ikke selv kan forstå. Og denne tolkningsinstans ligger i kirken, som i kraft av tradisjonen og pavens læreembete er ufeilbarlig. Erasmus hevder som god katolikk at denne autoritet via apostelen Peter er gitt paven av Kristus. Men denne begrunnelse gis pavens læreembete tolkningsmonopol i kristenheten, noe som altså formelt dogmatiseres under første vatikankonsil i 1870.

Den lutherske reformasjon førte en dyptgående rystelse inn i hele den vestlige kristenhet ved at den holdt frem noe som var nærmest utenkelig for middelaldermennesket: Det bestod et motsetningsforhold mellom kirken og Skriften. Middelalderens kirkeliv var kjennetegnet av den noe naive oppfatning at kirkens og Skriftens ord var ett og det samme. Avlatsstriden gjorde det klart at Rom når det kom til stykket, i liten grad brydde seg om Bibelens ord til saken. Når Luther stadig ble imøtegått med ordene «kirken sier, kirken sier!» hadde Luther kun ett svar: «Skriften sier, Skriften sier!» 

Mot kirkeautoriteten hevdet Luther at både paver og konsilier ikke bare kunne ta feil, men vitterlig også tok feil på en rekke områder. Den eneste sikre, ufeilbarlige og tilstrekkelige autoritet var Bibelen. Kirken feilet, Bibelen kunne ikke feile! Derfor var Bibelen eneste autoritet som alt annet skulle prøves på: Sola Scriptura!

Den kristne kirke er uløselig bundet til og underlagt Skriften: Å tro på Kristus er å tro på Skriften; å tro på Skriften er å tro på Kristus! Derfor kom reformasjonen til å bety en veldig fornyelse og fordypelse av forståelsen av Bibelen. Reformasjonen vokste rett og slett ut av arbeidet med Bibelen.

Luthers stadige pukking på Skriftens autoritet overfor den kirkelige makt, hadde sin grunn i overbevisningen om Skriftens klarhet: Den hellige skrift taler klart, tydelig og umisforståelig i alt som er nødvendig til liv og salighet. Slik er det fordi Bibelen er «Den hellige Ånds bok», og Den hellige Ånd er ikke en så dårlig pedagog at han ikke kan tale klart og forståelig. Luther pekte i denne sammenheng ofte på ordene i Salme 119: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» Hvis Ordet er lys, behøver mennesket ikke famle i uklarhet og tåke.

Nå er det naturlig nok slik at enhver tekst krever forståelse. Hva er så rett bibeltolkning?

Her er reformasjonens poeng at Skriften selv gir de grunnleggende retningslinjer for hvordan den vil forstås. Og selve hovedsaken er at det er evangeliet om Jesus som er Skriftens «kjerne og stjerne», og som alt annet må forstås i lys av: Bibelens ulike bøker kan utelukkende forstås rett i Kristus. Uten ham ligger Skriften i mørke, med Ham blir Skriften lys. Denne hovedsak springer ut av oppdagelsen av forskjellen mellom lov og evangelium.

Forskjellen mellom lov og evangelium er den hermeneutiske hovednøkkel til Skriften. Dette er en hovedsak ved Paulus’ undervisning om hvordan GT skal forstås som vi finner i Romer- og Galaterbrevet samt 2Kor 3. Betydningen av dette kommer til uttrykk i Luthers kjente ord om at bare den som kan skjelne mellom lov og evangelium, er en rett teolog.

Menneskets problem i møte med bibelteksten er ikke at Bibelen er uklar, men at vår forstand er uklar. Bibelen er ikke tidsbetinget, men vi er tidsbetinget i langt større grad enn vi er klar over. Av denne grunn kan en rett tilnærming til Bibelen aldri skje uten i bevissthet om egne begrensninger, dvs. i en ydmyk erkjennelse av at i møte med en korsfestet Frelser, må også min forstand korsfestes.

Spørsmålet om å forstå Bibelen rett, henger dermed uløselig sammen med antropologien: Det falne menneske er blindt, kan ikke «kjenne det som hører Gud til», og vil i sin gudfravendthet alltid prøve å komme bort fra det Den hellige Gud har å si. Det moderne menneskes problem med Bibelens tekster er sånn sett ikke annet enn det falne menneskes problem. Vi stilles i Bibelen overfor en rekke sannheter som ikke passer oss. Og for å komme unna ubehaget i møte med bibelteksten, griper en til utflukter, eller gir seg til å vri og vende på Ordet for å få det til å passe. Ja, en kan «tolke» bibelordet og få det til å mene det stikk motsatt av hva det faktisk sier, tillate det Skriften uttrykkelig forbyr.

Mark Twain skal engang ha sagt omtrent følgende: «Mange snakker om hvilke problem de har med alt de ikke forstår i Bibelen. Selv har jeg langt større problemer med det jeg forstår!» Med dette setter Twain fingeren på det avgjørende: I forhold til Bibelen dreier det seg ikke primært om et forståelsesproblem, men om et lydighetsproblem. Forstanden må underordne seg bibelordet!