Er det synd å . . .?

30.05.2019
Knut Alfsvåg
Aktuell kommentar Synd Nåde Etterfølgelse Guds bud Kjærlighet Lov og evangelium Kirkehistorie Pietisme Adiafora Sekularisme Nidkjærhet Paulus

Overskriften antyder en problemstilling med dype røtter i nyere norsk kirkehistorie. De store vekkelsene på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet mente at troslivet skulle ha konkrete konsekvenser, og de kunne gå nokså langt i å spesifisere hva de konsekvensene burde være.

Knut Alfsvåg

Heller ikke Det nye testamente viker tilbake for å konkretisere etterfølgelsen, men der er utgangspunkt alltid at synd alltid primært har med holdning, ikke med handling å gjøre. «Alt som ikke skjer i tro, er synd» sier Paulus, og prinsippet lar seg uttrykke enda tydeligere: Synd er holdninger og handlinger som ikke er forankret i det dobbelte kjærlighetsbud. Synd er det som ikke springer ut av kjærlighet til Gud og vår neste. Synd er vantroens gjerningsside på samme måte som kjærlighetens gjerninger er troens.

Det kan virke som bevisstheten om dette er i ferd med å sige inn i norske menigheter. Skarpheten i adiafora-debatten avtar. I så fall er det en god og gledelig utvikling.

Men nettopp som aktive kristne er i ferd med å nærme seg en mer bibelsk holdning til syndsbegrepet, dukker pietismens adiafora-tenkning opp på et nytt og kanskje litt uventet sted, nemlig hos journalister i sekulære media. «Er homofili synd?» er et spørsmål som har slått mot oss fra nyhetsmedienes websider de siste ukene, først som et spørsmål til barne- og familieministeren, så i form av en reportasje om en pastor som har tillatt seg å kritisere Bygde-pride. Spørsmålet er ikke uinteressant. Men når det stilles av personer som selv har sitt på det tørre og derfor utelukkende er interessert i andres synspunkter på det eventuelt syndige, vil samtalen aldri bli god. Det gjelder helt uavhengig av om de som stiller spørsmålet er iherdige pietister eller like iherdige sekularister.

Begrepet synd oppfører seg nemlig som sprengstoff. Dersom man ikke vet hvordan det skal håndteres, går det fort av i hendene på dem som tar i det. Jesus sa en gang at det var den som selv var syndfri, som skulle kaste den første steinen. Det gjør det ikke umulig å kritisere andres standpunkt. Men det gjør at den som ikke først har gransket seg selv i lys av den bibelske sammenstilling av synd og vantro, ikke skal ta mål av seg til å bidra til samtalen.

Pietistene overså nok av og til det i sin nidkjærhet. Jeg har av og til inntrykk av de nyslåtte sekulær-pietistene gjentar den samme feilen. Men på dette punktet har nok den ene vekkelsesbevegelsen noe å lære av den andres feil.

 

(Tidligere stått på trykk i Dagen)