Er episkopal tilknytning til Den gammelkatolske kirke naturlig for SKG?

FBB-betenkning:

Fra Teologisk Arbeidsgruppe. Mai 1996

ER EPISKOPAL TILKNYTNING TIL DEN "GAMMELKATOLSKE" KIRKE NATURLIG FOR SKG?

Sokneprest Ragnar Andersen

Innledning

Den såkalt gammelkatolske kirke eller Utrecht-unionen er tallmessig et svært lite kirkesamfunn. "Gammelkatolikkene" i Europa brøt med romerkirken etter 1. vatikankonsil og sluttet seg 1889 sammen med den ekskluderte Utrecht-kirken. I USA reagerte polsk-amerikanere på den romersk-katolske kirkeledelsen, som de mente ikke tok nødvendige nasjonale hensyn, og rundt århundreskiftet ble en posk nasjonalkirke organisert. Den sluttet seg til Utrecht-erklæringen, som fastlegger "gammelkatolikkenes" teologisk-kirkelige profil. I 1996 vil visstnok den poske nasjonalkirken i USA (og Polen?), som tidligere har brutt kirkefellesskapet med anglikanerne på grunn av kvinneordinasjon hos dem, bryte med Utrecht-unionen på grunn av innføring av kvinnelig presteskap i Europa. Men det synes som den amerikanske kirken har tilegnet seg den "gammelkatolske" ekumeniske profilen, ikke minst slik den kommer til uttrykk gjennom en lang rekke felles gresk-katolsk / "gammelkatolske" erklæringer om lærespørsmål i åra 1975-87.

I det følgende ser vi på den "gammelkatolske" kirkes historie og lære. Når det gjelder læren, vil vi særlig se på fellessuttalelser fra de forente gresk-katolske / "gammelkatolske" teologiske kommisjoner. Framstillingen er blitt svært omfattende. Det er imidlertid fullt mulig å lese den avsluttende sammenlikningen med evangelisk-luthersk lære og prøvingen av "gammelkatolsk" (og gresk-katolsk) teologi ut fra dette først.

Historie

18. juli 1870 forkynte Pius 9. den første dogmatiske konstitusjonen om kirken, "Pastor aeternus", som tilsa paven full jurisdiksjon og ufeilbarhet i læreavgjørelser med presiseringen "eiusmodi Romani Pontificis definitiones ex sese, non autem ex consensu Ecclesiae irreformabiles esse". Denne ultramontanismen støtte an mot den synodale oppfatningen at det er kirken som helhet som har løfte om å representere sannheten. Den betydelige opposisjonen mot infallibilitetsdogmet ble ikke tatt på alvor. Ved en første votering 13. juli avholdt 91 av 601 konsilmedlemmer seg fra å stemme, 88 stemte nei og 62 ja med forbehold. Opposisjonen forlot konsilet dagen før den høgtidelige avstemningen 18. juli, bare 2 av 535 biskoper stemte mot konstitusjonen. Framtredende biskoper fra Tyskland, Østerrike-Ungarn og Frankrike tilhørte opposisjonen. Men opposisjonen gikk etterhvert over til flertallet, mange utvilsomt med store betenkeligheter. Men kirkehistorikeren professor Ignaz von Döllinger (1799-1890) i München og en rekke professorer og prester satte kirkemedlemskap og stilling inn på sin protest og lot seg ekskommunisere. Erkebiskop Scherr av München hevdet: "Es gibt nur e i n e Kirche, keine neue und keine alte." Men Döllinger sa: "Man hat eine neue gemacht." Et møte av lærde i Nürnberg august 1870 påberopte seg Vinzenz av Lerins tese: Katolsk er det som er blitt trodd overalt, alltid og av alle. Ernst Gaugler ser på splittelsen etter 1. vatikankonsil som resultat av en århundrelang spenning mellom ulike oppfatninger av katolisisme, en som er sentrert om læreembetet og en som tenker ut fra hele kirkefellesskapet.

Da Hefele i Rottenburg, som den siste biskop i Tyskland, gav opp motstanden, måtte opposisjonen blant prester og lekfolk spørre om de skulle organisere seg i menigheter. 1871 møtte over 300 delegerte fra Tyskland, Østerrike og Sveits i München til den første "Altkatholikenkongress". En fløy ville være en protestbevegelse innen romerkirken, en annen fløy ville gå til menighetsdannelser. Men det gammelkatolske programmet i sine grunntrekk, ble vedtatt. Det er vel rett å se en fast linje fra kongressen i 1871 via Utrecht-erklæringen til læresamtalene med de gresk-katolske. Kongressen bekjenner seg til "dem alten katholischen Glauben, wie er in Schrift und Tradition bezeugt ist" og fastholder den gamle kultus. Nye lærdommer fra PiusIX's tid som er i strid med den gamle læren, blir avvist. En trossetning må være i samklang med Skriften og tradisjonen slik den er nedfelt "in den anerkannten Vätern und Concilien". Bevegelsen går inn for reformer for å få bort "Gebrechen und Mißbräuche" og skaffe lekfolk medinnflytelse i behandlingen av kirkesaker, under hensyntagen til nasjonale forhold. "An allen Orten, wo sich das Bedürfnis einstellt und die Personen vorhanden sind, ist eine regelmässige Seelsorge herzustellen." Kongressen uttrykte håp om gjenforening med østkirken og å komme til forståelse med episkopale og protestantiske kirker i vest.

Döllinger stilte seg på protesbevegelseslinja, men menighetsdannelseslinja seiret. 1872 opptrådte erkebiskop Loos fra Utrecht-kirken som konfirmasjonsbiskop i menigheter i Bayern. 4. juni 1873 ble professor i Breslau, dr, theol. et phil. Joseph Hubert Reinkens valgt til biskop, og biskop Hermann Heykamp av Deventer (erkebiskop Loos var nå død), ordinerte han 11. august. Den 3. "gammelkatolske" kongress 1873 (i Konstanz) fastsatte en synodal- og menighetsordning. Biskopen fikk således en synodalrepresentasjon ved sin side, men hadde forsetet i synoden. Den "gammelkatolske" kirke tok form av en konservativ reformkirke.

Synodalforfatningen i Sveits var nok mer demokratisk enn den tyske. Reformer kom fortere i Sveits enn i Tyskland. Skriftemålet ble fritt 1876. 1878 ble communio sub utraque tillatt. En søkte tilbake til oldkirkelige mønstre. I Østerrike-Ungarn utviklet det seg langsommere enn i Tyskland og Sveits. Det var stor motstand fra staten. En sterk nasjonalkirkelig preget gammelkatolsk bevegelse gjorde seg fra slutten av 1870-tallet gjeldende blant polakker og litauere i Nord-Amerika. Etter første verdenskrig forplantet bevegelsen seg til Polen.

Etter bruddet med Roma speidet "gammelkatolikkene" naturlig etter nærstående kirker. Unionstanken er blitt et karakteristisik anliggende. Allerede kongressen 1871 tok skritt til forbindelse med Utrecht. 1889 ble en union mellom de "gammelkatolske" kirkene og Utrecht-kirken etablert. Det året dannet "gammelkatolske" kirker i Holland, Tyskland og Sveits Utrecht-unionen og fastla de dogmatiske grunntrekk. Forestillingen om den udelte kirke i det første årtusen er av grunnleggende betydning for selvforståelsen. Utrecht-synoden vil være forpliktet på de økumeniske symboler og de økumeniske synoder. Tridentinerkonsilets disiplinærvedtak blir avvist, dets dogmatiske vedtak blir anerkjent i den utstrekning de stemmer med den gamle kirkes lære. Samme holdning inntar de til pavedekreter fra 1800-tallet. Maria-dogmet fra 1854 og Vatikan-konsilets dekreter blir helt avvist. Realpresensen i eukaristien fastholdes, men eukaristien er ingen vedvarende gjentakelse eller fornyelse av Kristi sonoffer. Eukaristien er imidlertid et offer i den forstand at den er "den blivende ihukommelse av det samme og en reell "Vergegenwärtigung", som finner sted på jord, av hin ene Kristi frambæring for den forløste menneskehets frelse, som vedvarende ytes i himmelen av Kristus etter Hebr. 9,11-12, idet han nå viser seg i Guds nærvær for oss". Unionen erklærer vilje til å arbeide for gjenforening av kirken og å rense den for misbruk og såkalte hierakiske bestrebelser. Messen holdes på nasjonalspråket.

"Et samfunn av denne type var predisponert for å spille en rolle i den økumenske bevegelse," sier Molland. Episkopale i USA foreslo en verdenskonferanse av representanter for alle kirkesamfunn. "Gammelkatolikkene" hilste den ekumeniske bevegelsen med glede og har generelt engasjert seg sterkt i kirke-ekumenikk. Utrecht-unionen deltok på de økumeniske konferansene i Stockholm og Lausanne. Mellom anglikanerne og østkirken var det fra tidligere en viss kontakt. 1872 holdt Döllinger et foredrag om kirkelig gjenforening, som vakte bred anerkjennelse. Samme år ble en kommisjon med Döllinger i spissen valgt til å knytte økumeniske kontakter, ta initiativ til vitenskapelige undersøkelser rundt kirkespaltningen osv. Sammen med folk fra Petersburg utformet kommisjonen et teologisk arbeidsprogram. 1873 ble det bestemt at en kommisjon skulle forhandle med (de episkopale) amerikanerne, en annen med russerne. Unionskonferansene i Bonn 1874 og 1875 samlet deltakere fra "gammelkatolisisme", anglikanisme og østkirken. Biskopen av Winchester erklærte at han ikke så noen hindring for interkommunion med de "gammelkatolske". Döllinger og Reinkens anerkjente anglikansk ordinasjon. Fra østkirken kunne en ikke ta stilling til anglikansk ordinasjon foreløpig. Men "gammelkatolikkene" og de fra østkirken var enige om at de hadde vesentlig samme syn på filioque-spørsmålet. Unionskonferansene vakte stor oppmerksomhet, og dels tilslutning, dels motstand. I England reagerte en del på pnevmatologien. I østkirken hevdet teologer som var påvirket av vesterlandsk skolastikk, at union måtte innebære at en uten forbehold sluttet seg til den såkalte ortodoksien. Konferansene fortsatte ikke. Lambeth-konferansen gav imidlertid ikke opp unionstanken, men satte vilkår for forhandlinger.

Den andre internasjonale kongress for "gammelkatolikker" 1892 trakk opp retningslinjer for enhetsarbeidet. Et gjennombrudd kom med Lambeth-konferansen i 1930. "Sie beschloß, die Erzbischöfe von Canterbury und Utrecht zu ersuchen, eine "Doctrinal Commission" zu bestimmen, die die Punkte der gegenseitigen Übereinstimmung und Unterscheidung zu besprochen hätte. Die Konferenz erklärte ferner, daß sie darüber einig sei, daß in der Utrechter Erklärung nichts enthalten sei, was mit der Lehre der Kirche von England unvereinbar ist. Im Bericht über die Einheit der Kirche wurde unter dem Abschnitt "Altkatholiken" vom Beschluß über die Anerkennung der anglikanischen Weihen Notiz genommen, ebenso von der Besprechung mit der altkatholischen Delegation. Eine Vereinigung mit den Altkatholischen Kirchen wurde als durchführbar und wünschenswert erklärt. Als Grundlage der Diskussion sollte die Utrechter Erklärung dienen." (Küry, 108f) 1931 vedtok et møte av kommisjoner fra begge kirkesamfunn følgende forslag om interkommunion, som deretter ble godtatt både på "gammelkatolsk" og anglikansk hold (Küry, 109):

"1. Jede Kirchengemeinschaft anerkennt die Katholizität und Selbständigkeit der anderen und hält ihre eigene aufrecht.

2. Jede Kirchengemeinschaft stimmt der Zulassung von Mitgliedern der anderen zur Teilnahme an den Sakramenten zu.

3. Interkommunion verlangt von keiner Kirchengemeinschaft die Annahme aller Lehrmeinungen, sakramentalen Frömmigkeit oder liturgischer Praxis, die der anderen eigentümlich ist, sondern schließt in sich, daß jede glaubt, die andere halte alles Wesentliche des christlichen Glaubens fest."

Gammelkatolikker og anglikanere har seinere deltatt i bispevigsler hos hverandre. "Revue Internationale de Théologie", som utkom i Bern fra 1893, ble organ for "gammelkatolske", gresk-katolske og anglikanske teologer. Fra russisk og "gammelkatolsk" side ble det arbeidet i kommisjoner med det gjensidige forholdet. Men det var lenge nær stillstand. I 1931 kom også en felles gresk-katolsk / "gammelkatolsk" kommisjon sammen. Gaugler (1935) uttrykker håp om at det snart må komme en interkommunionsavtale med østkirken. Han mener at "gammelkatolikkene" har en særlig ekumenisk oppgave i å vise til det opprinnelige og ekumeniske. Martin (1988) skriver at Utrecht-unionen er broderlig forbundet i trosenhet med østkirken.

Når det spesielt gjelder historien til den polske nasjonalkirke i Amerika og Polen, refererer jeg her fra Herbert Neufeld, men vil minne om at hans artikkel stod på trykk for over seksti år sia (1935): På grunn av skillet mellom kirke og stat i USA kunne romerkirken styrke biskopenes forvaltningsmakt. Polske kirkemedlemmer reagerte. 1897 dannet representanter for menigheter Chicagos polsk-katolske kirke. Det var store vansker etter biskop Kozlowskis død 1907. Men 1904 hadde menigheter i Scranton dannet den polske nasjonalkirke og valgt presten Franz Hodur til leder. Chicagos og Scrantons kirkedannelser slo seg sammen, og Hodur ble bispevigslet i Utrecht. Han hadde da forpliktet seg på Utrecht-unionens bekjennelse. Etter verdenskrigen ble den polske nasjonalkirke i Polen dannet under stor motstand. 4 bispedømmer i Amerika. Presederende biskop Hodur har også jurisdiksjonen i Polen. Kirken er sterkt polskpreget. Videre bærer kirkelæren ifølge Neufeld et visst rasjonalistisk preg, som kommer til uttrykk gjennom på den ene side at synoden i Scranton 1906 erklærte Ordets hørelse som et åttende sakrament, og på den annen side at den polske nasjonalkirken lærer at troen ikke er absolutt nødvendig til frelse, og at arvesyndslæren og læren om evig straff blir avvist. Presteseminar i Scranton og Krakau. Kirken hadde tidligere litauiske menigheter, som 1924 dannet en litauisk nasjonalkatolsk kirke. Strid i Polen. Biskop Faron ble avsatt av biskop Hodur og skal ha dannet en parallell katolsk polsk-nasjonal kirke. Først 1921 opphevet kirken i Amerika sølibatstvangen. Den polske nasjonalkirke har vært sosialt aktiv for underklassen. I Amerika finnes ellers en rekke uavhengige biskoper, som nok gir seg ut for å være "gammelkatolske", men har få eller ingen menighetsmedlemmer rundt seg.

I det seinere skal The Polish National Catholic Church i USA ha brutt med anglikanerne etter vedtak om kvinnelige prester i den episkopale kirken, og vil etter det jeg skjønner, bryte med Utrecht-unionen på grunn av kvinneordinasjon pinsen 1996.

Lære

Einar Molland skriver: "Både i sin lære og i sitt gudstjenesteliv har dette kirkesamfunn i løpet av sin korte historie etter hvert nærmet seg de evangeliske kirker. Skriften betraktes som den primære trosregel, dog supplert med tradisjonen. Ekte tradisjon forutsetter den udelte kirke som tradisjonsbærer og er altså å søke i oldkirken. Tanken om opera supererogatoria avvises. Helgenkulten er redusert til en lære om helgenenes forbilledlighet og lovprisning av Gud for deres gjerninger. Realpresensen i nattverden fastholdes, men derimot ikke transsubstatiasjonslæren og messeofferet. Privatskriftemålet er ikke lenger tvungent. Messen feires på folkespråket. Sølibatstavangen er opphevet. Ordener og kongregasjoner finnes ikke. Overfor protestantene fastholdes den katolske oppfatning av den rettferdiggjørende tro som "tro formet av kjærlighet" (fides caritate formata)."

Carl Fr. Wisløff skriver mer kritisk om læren: De "gammelkatolske" kirker "forkaster pavens primat, men har ellers i det vesentlige samme lære som den romersk-katolske kirke. Læren om transsubstantiasjon blir avvist. Det er ikke tvungent sølibat."

Rudolf Keussen ser det slik at "gammelkatolikkene" representerer en religiøs katolisisme som skiller seg fra Romas maktpolitiske katolisisme. I Holland hevdet en på 1700-tallet oldkirkelig episkopalrett. Vaticanum 1870 ble avvist som stridende mot gammel kirkelig overlevering. Tradisjonsprinsippet ble framhevet. En kristen er bare forpliktet til å tro det som er blitt trodd alltid, overalt og av alle kristne. Den ekte tradisjon er overlevert ubrutt, dels muntlig og dels skriftlig, fra Kristus og apostlene. Tradisjonen er nedfelt i de økumeniske symboler og i de dogmatiske avgjørelser på de økumeniske synoder i det første årtusen. Keussen er klar over at en støter på historiske problem. Men han mener en ikke må se for mye på enkeltforfatteres uttrykksmåter.

Unionskonferansen i Bonn 1874, samlet deltakere fra "gammelkatolisisme", anglikanisme og østkirken. Konferansen formulerte følgende teser (Küry, 100-102):

(Kanonspørsmålet og bibeloversettelser)

1.- Wir stimmen überein, daß die apokryfischen oder deuterokanonischen Bücher des Alten Testaments nicht dieselbe Kanonizität haben wie die im hebräischen Kanon enthaltenen Bücher.

2. Wir stimmen überein, daß keine Übersetzung der Hl. Schrift eine höhere Autorität beanspruchen kann als der Grundtext.

3. Wir stimmen überein, daß das Lesen der Hl. Schrift in der Volkssprache nicht auf rechtmäßige Weise verboten werden kann.

(Liturgi på folkespråket)

4. Wir stimmen überein, daß es in allgemeinen angemessener und dem Geist der Kirche entsprechener ist, daß die Liturgie in der vom Volke verstandenen Sprache gebraucht werde.

(Tro, kjærlighet, gjerninger)

5. Wir stimmen überein, daß der durch Liebe wirksame Glaube, nicht der Glaube ohne die Liebe, das Mittel und die Bedingung der Rechtfertigung des Menschen vor Gott ist.

6. Die Seligkeit kann nicht durch sogenannte "merita de condigno" verdient werden, weil der unendliche Wert der von Gott verheißenen Seligkeit nicht im Verhältnis steht zu dem endlichen Werte der Werke des Menschen.

7. Wir stimmen überein, daß die Lehre von den "opera supererogationis" und von einem "thesaurus meritorum sanctorum", d. i. die Lehre, daß die überfließenden Verdienste der Heiligen, sei es durch die kirkchlichen Obern, sei es durch die Vollbringer der guten Werke selbst, auf andere übertragen werden können, unhaltbar ist.

(Sakramentlæren)

8. a) Wir erkennen an, daß die Zahl der Sakramente erst im XII. Jahrhundert auf sieben festgesetzt, und dann in die allgemeine Lehre der Kirche aufgenommen wurde, und zwar nicht als eine von den Aposteln oder von den ältesten Zeiten kommende Tradition, sondern als das Ergebnis theologischer Spekulation.

b) Katholische Theologen, z. B. Bellarmin, erkennen an und wir mit ihnen, daß die Taufe und die Eucharistie "principalia, praecipua, eximia salutis nostrae sacramenta" sind.

(Skrift og tradisjon)

9. Während die Hl. Schrift anerkanntermaßen die primäre Regel des Glaubens ist, erkennen wir an, daß die echte Tradition, d. i. die ununterbrochene, teils mündliche, teils schriftliche Überlieferung der von Christus und den Aposteln zuerst vorgetragenen Lehre eine autoritative (gottgewollte) Erkenntnisquelle für alle aufeinanderfolgenden Generationen von Christen ist. Diese Tradition wird teils erkannt aus dem Consensus der großen in historischer Kontinuität mit der ursprünglichen Kirche stehenden Kirchenkörper, teils wird sie auf wissenschaftlichem Wege ermittelt aus den schriftlichen Denkmälern aller Jahrhunderte.

10. Wir verwerfen die neue römische Lehre von der unbefleckten Empfängnis der hl. Jungfrau Maria als in Widerspruch stehend mit der Tradition der ersten 13 Jahrhunderte, nach welcher Christus allein ohne Sünde empfangen ist.

(Syndsbekjennelse og absolusjon)

11. Wir stimmen überein, daß die Praxis des Sündenbekenntnisses vor der Gemeinde oder einem Priester, verbunden mit der Ausübung der Schlüsselgewalt, von der ursprünglichen Kirche auf uns gekommen und, gereinigt von Mißbräuchen und frei von Zwang, in der Kirche beizubehalten ist.

(Avlat)

12. Wir stimmen überein, daß "Ablässe" sich nur auf wirklich von der Kirche selbst aufgelegte Bußen beziehen können.

(Bønn for døde)

13. Wir erkennen an, daß der Gebrauch des Gebetes für die verstorbenen Gläubigen, d. h. die Erflehung einer reichen Ausgießung der Gnade Christi über sie, von der ältesten Kirche auf uns gekommen und in der Kirche beizubehalten ist.

(Eukaristien)

14. Die eucharistische Feier in der Kirche ist nicht eine fortwährende Wiederholung oder Erneuerung des Sühnopfers, welches Christus ein- für allemal am Kreuze dargebracht hat; aber ihr Opfercharakter besteht darin, daß sie das bleibende Gedächtnis desselben ist und eine auf Erden stattfindende Darstellung und Vergegenwärtigung jener einen Darbringung Christi für das Heil der erlösten Menschheit, welche nach Hebr. 9, 11-12 fortwährend im Himmel von Christus geleistet wird, indem er jetzt in der Gegenwart Gottes für uns erscheint (Hebr. 9, 24).

Indem dies der Charakter der Eucharistie bezüglich des Opfers Christi ist, ist sie zugleich ein geheiligtes Opfermahl, in welchem die den Leib und das Blut des Herrn empfangenden Gläubigen Gemeinschaft miteinander haben (1. Kor. 10, 17).

Wir geben zu, daß die Art und Weise, in welcher das Filioque in das Nizäische Glaubvensbekenntnis eingeschoben wurde, ungesetzlich war und daß es im Interesse des Friedens und der Einigkeit sehr wünschenswert ist, daß die ganze Kirche es ernstlich in Erwägung ziehe, ob vielleicht die ursprüngliche Form des Glaubensbekenntnisses wieder hergestellt werden könne ohne Aufopferung irgendeiner wahren in dergegenwärtigen westlichen Form ausgedrückten Lehre."

"Gammelkatolikkene mener at "filioque" er kommet ulovlig inn i NC. Ved andre unionskonferanse 1875 i Bonn stod spørsmålet om filioque-leddet sentralt. Konferansen antok disse tesene (Küry, 102f):

"1. Wir stimmen überein in der Annahme der ökumenischen Symbole und der Glaubensentscheidungen der alten ungeteilten Kirche.

2. Wir stimmen überein in der Anerkennung, daß der Zusatz des Filioque zum Symbolum nicht in kirchlich rechtmäßiger Weise erfolgt sei.

3. Wir bekennen uns allerseits zu der Darstellung der Lehre vom Hl. Geiste, wie sie von den Vätern der ungeteilten Kirche vorgetragen wird.

4. Wir verwerfen jede Vorstellung und jede Ausdrucksweise in welcher etwa die Annahme zweier Prinzipien oder arcai oder aitiai in der Dreieinigkeit enthalten wäre.

Wir nehmen die Lehre des hl. Johannes von Damaskus über den Hl. Geist, wie dieselbe in den nachfolgenden Paragraphen ausgedrückt ist, im Sinne der Lehre der alten ungetrennten Kirche an:

1. Der Hl. Geist geht aus aus dem Vater als dem Anfang, der Ursache, der Quelle der Gottheit.

2. Der Hl. Geist geht nicht aus aus dem Sohne, weil es in der Gottheit nur Einen Anfang, Eine Ursache gibt, durch welche alles, was in der Gottheit ist, hervorgebracht wird.

3. Der Hl. Geist geht aus aus dem Vater durch den Sohn.

4. Der Hl. Geist ist das Bild des Sohnes, des Bildes des Vaters, aus dem Vater ausgehend und im Sohne ruhend als dessen ausstrahlende Kraft.

5. Der Hl. Geist ist die persönliche Hervorbringung aus dem Vater, dem Sohne angehörig, aber nicht aus dem Sohn, weil er der Geist des Mundes der Gottheit ist, welcher das Wort ausspricht.

6. Der Hl. Geist bildet die Vermittlung zwischen dem Vater und dem Sohn und ist durch den Sohn mit dem Vater verbunden."

Den rettferdiggjørende tro er den tro som er virksom ved kjærlighet, "nicht der Glaube ohne die Liebe", hevdet den første unionskonferansen og vendte seg mot skolastisk meritumtanke. Læren om opera supererogationis og thesaurus meritorum sanctorum som skulle kunne overføres til andre, ble avvist. Helgnene skal ikke dyrkes, men er forbilder og vitner om den guddommelige kraft og kjærlighet. I messen ber en om at helgnenes ord, eksempel og bønn må være velsignet i kirken. Også Maria trengte frelse og er ikke ""Mittlerin" bei dem Werk der Erlösung" (Keussen, 43).

En rekner med at det er sju sakramenter, selv om denne avgrensningen stammer fra 1100-tallet. Dåp og nattverd står i en særstilling, de fem øvrige reknes som sakramenter av annen rang. Den skolastiske transsubstantiasjonslæren blir avvist.

Utrecht-erklæringen 1889 sier om eukaristien (Keussen, 43f):

"In Erwägung, daß die heilige Eucharistie in der Katholischen Kirche von jeher den wahren Mittelpunkt des Gottesdienstes bildet, halten wir es für unsere Pflicht, auch zu erklären, daß wir den alten katholischen Glauben von dem heiligen Altarsakramente unversehrt in aller Treue festhalten, indem wir glauben, daß wir den Leib und das Blut unseres Herrn Jesu Christi selbst unter den Gestalten von Brot und Wein empfangen. - Die eucharistische Feier ist nicht eine fortwährende Wiederholung oder Erneuerung des Sühnopfers, welches Christus ein für allemal am Kreuze dargebracht hat; aber ihr Opfercharakter besteht darin, daß sie das bleibende Gedächtnis desselben ist und eine auf Erden stattfindende reale Vergegenwärtigung jener Einen Darbringung Christi für das Heil der erlösten Menschheit, welche nach Hebr. 9, 11.12 fortwährend im Himmel von Christus geleistet wird, indem er jetzt in der Gegenwart Gottes für uns erscheint. - Indem dies der Charakter der Eucharistie bezüglich des Opfers Christi ist, ist sie zugleich ein geheiligtes Opfermahl, in welchem die den Leib und das blut des Herrn empfangenden Gläubigen gemeinschaft miteinander haben".

I eukaristiens timelige "Vergegenwärtigung" framstilles Jesu offerdøds evige verd. De troende får kraft til oppofrende kjærlighet, og slik innvies menigheten gjennom sakramentet til et kjærlighetens fellesskap.

Det tradisjonelle botssakramentet er nær blitt borte. Keussen viser til grundige studier av biskop Eduard Herzog, som skal ha vist at den opprinnelige formen for kirkelig syndstilgivelse "im Gemeindebußakt in Verbindung mit der in die Form einer Fürbitte gekleideten Lossprechung durch den Priester gegeben sei". (45)

I ekklesiologien avgrenser "gammelkatolikene" seg ifølge Keussen klart både fra romersk-katolsk og protestantisk lære. Keussen: "Den gammelkatolske kirkeforståelse har ikke som mål noe hierarkisk herredømme, men et religiøst fellesskap som er kalt til å virkeliggjøre Guds rike på denne jord" (46) Bare den usynlige kirke har kraften til å gjøre salig. Der Kristi Ånd virker, der kommer Guds rike. "Gammelkatolikkene" er opptatt av tanken om apostolisk suksesjon. Tertullian: "Ecclesia ab apostolis, apostoli a Christo, Christus a Deo." Skillet mellom presbyter og biskop ble historisk nødvendig etter aposteltida. Ignatius av Antiokia: "Der Kristus er, der er den katolske kirke."

Gresk-katolske / "gammelkatolske" fellessuttalelser 1975-87

Alt på "gammelkatolikkenes" første kongress i München 1871 ble det uttrykt håp om gjenforening med den såkalt ortodokse kirken (her kalt østkirken). Kommisjoner i St. Petersburg og Rotterdam møttes regelmessig mellom 1884 og 1913 og kom til konkrete resultater.I mellomkrigsåra gikk mye av "gammelkatolikkenes" oppmerksomhet til kontakten med anglikanerne.På 1960-tallet tok østkirken initiativ til fornyet kontakt, og 1973 møttes en forent kommisjon og la en plan for nye læresamtaler.Den teologiske kommisjonen har vedtatt uttalelser som inndeles i læren om Gud (1975), kristologien (1975 og 1977), ekklesiologien (1977, 1979, 1981 og 1983), soteriologien (1983), sakramentlæren (1985 og 1987) og eskatologien (1987). I 1987 vedtok kommisjonen også en felleserklæring om kirkelig kommunion. For hver uttalelse uttaler kommisjonen sin samstemmighet på denne måten: "In the view of the Joint Orthodox - Old Catholic Theological Commission the above text on (for eksempel: "Divine Revelation and its Transmission") represents the teaching of the Orthodox and Old Catholic Churches." Originaltekstene er visstnok på tysk og offentliggjort i "Internationale Kirchliche Zeitschrift".

Læren om Gud

1.1. Åpenbaringen.

Gud åpenbarer seg på mange måter i verden og historien.Acta 14,17. Rom. 1,20; 2,15.Synden ødela for menneskets forhold til Gud. Rom. 1,21.25.Gudsåpenbaringen i Kristus beskrives bibelteologisk, men det siteres også fra Basilius den store: "We say that we do indeed know our God from his energies, --- but his essence remains beyond our reach." (392) Om skriftlig og muntlig tradisjon: "This supranatural revelation in Christ is communicated in the tradition of the holy apostles, which was handed on in written form in the Scriptures inspired by God and in oral form by the living voice of the Church. The oral tradition is preserved, on the one hand, in the Creed and other definitions and canons of the seven ecumecical councils and local synods, in the writings of the holy fathers and in the holy liturgy and generally in the Church's liturgical practice, and, on the other hand finds expression in the continued official teaching of the Church. Scripture and tradition are not different expressions of the divine revelation but distinct ways of expressing one and the same apostolic tradition. Nor does any question arise, therefore, of the presedence of one over the other: 'both have the same force in relation to true religion' (Basil the Great, On the Holy Spirit, 27:2). 'Scripture is understood within the tradition, but the tradition preserves its purity and the criterion of its truth through Scripture and from the content of Scripture' (Inter-Orthodox Preparatory Commission for the Holy and Great Synod, 16th to 28th Julky 1971, Chambésy 1973, p. 110). The apostolic tradition is preserved and handed on unadulterated by the Church in the Holy Spirit." (392)

1.2. Skriftkanon

GT består av den hebraiske kanon med de 39 kanoniske bøker samt ti såkalte anagignoskomena eller deuterokanoniske bøker."The 'canonical' books are distinguished by the special authority constantly accorded to them by the Church; but the Church also values highly the Anagignoskomena which have long been part of its canon of Holy Scripture." (393) En viss usikkerhet rundt 1(3)Esra og 3Makk.. NT består av 27 kanoniske bøker.

1.3. Trinitetslæren

Etter en bibelteologisk innledning med henvisning til Jh 17,24.26; Gal. 4,6; 1Jh 4,8 sies det: "On the basis of this revelation we believe that the God who is by nature one is triune in the hypostases or persons. Father, Son and Holy Spirit denote the three modes of being, without beginning and eternal, of the three persons and their interrelationships; these persons are indivisibly bound up with one another and united in one divine nature. Thus 'we worship the unity in the trinity and the triniy in the unity, in their paradoxical differentiation and unity' (Gregory of Nazianzus, PG 35, 1221)." (394) "- when we understand the Son and the Holy Spirit to derive from the Father as their one origin and ground (aition), we are careful to preserve the unity without confusion." (394) "- the three divine persons are distinct from each other without being divided; each has the fulness of divinity, and the one divine nature remains, of course, undivided and unseparated, so that 'the divinity is undivided in the distinct (hypostases)' (ameristos en memerismenois - Gregory of Nazianzus PG 36, 149). The Father is distinct from the other persons inasmuch as from his nature and from all eternity he begets the Son and sends forth the Holy Spirit. The Son is distinct from the other persons inasmuch as he is begotten of his Father; the Holy Spirit inasmuch as he proceeds from the Father. Thus the Father is unbegotten, without ground (anaitios) and without origin, but at the same time is the one origin and the one root and spring of the Son and the Holy Spirit' (Basil the Great, PG 31, 609). He alone is their ground (aitios) who from eternity begets the Son and sends forth the Holy Spirit. As for the Son, he is begotten of the Father; the Holy Spirit is sent forth or proceeds from the Father. The Father, therefore is without ground (anaitios) and himself the ground (autoaitios), whereas the Son and the Holy Spirit have their ground in the Father, the Son because he is begotten, the Spirit because he is sent forth, and indeed in both cases, without beginning and eternally, undivided and unseparated. Accordingly the mysterious and ineffable but nevertheless real distinction between the three hypostases or persons of the Holy Trinity consists exclusively in these their three incommunicable properties, namely, in the unbegottenness of the Father, the begottenness of the Son, and in the procession of the Holy Spirit." (395)

"On the Holy Spirit in particular, it is taught in Holy Scripture (John 15:26), in the Niceno-Constantinopolitan Creed of the 2nd Ecumenical Council, and in the ancient Church generally, that he proceeds from the Father, the source and the origin of divinity. His eternal procession from the Father is here to be distinguished from his temporal revelation and sending into the world, which takes place through the Son. When therefore we understand the procession of the Holy Spirit in the sense of his eternal being and procession without beginning, we confess the procession from the Father alone, and not also from the Son. But when we understand it in the sense of the temporal procession of the Holy Spirit, then we confess the procession from the Father through the Son or even from both Father and Son." (395) Etter dette avsnittet siteres fra Johannes av Damaskus og fra "gammelkatolsk" bispekonferanse 1969: "We entirely reject the addition of the filioque adopted in the West in the eleventh century without recognition by an ecumenical council. The ground for this rejection is not merely the uncanonical form of this addition, though this in itself represented an offence against love as the bond of unity. But above all we repudiate any theological doctrine which makes the Son joint author of the Spirit." (395) Fra samme bispekonferanse siteres "that there is only one principle and one source in the most holy Trinity, namely the Father". (395)

Kristologien

2.1. Inkarnasjonen

Etter å ha sitert fra NC sier partene: "In the incarnation the eternal and timeless God entered time and history as a human being 'in order to unite the human race once again in himself as its head' (Cyril of Alexandria, PG 76, 17). Jesus Christ has two natures: he is perfect God who has everything the Father has, except his unbegottenness; but at the same time he is also perfectly human 'with a rational soul and body', like us in every respect except our sin. As human being Jesus Christ stands out from all other human beings by his supranatural birth and sinlessness, since his incarnation took place through the Holy Spirit and from the Virgin Mary, and he was also free from original sin and from all personal sin." (396) I Kristi person en hypostatisk forening av to naturer "without confusion, without change, without division, without separation" (det fjerde ekumeniske konsil) (396)."Through the 'mutual interpenetration' or 'mutual indwelling' of the two natures, not only is the duality of the natures, wills and operations preserved but also the unity of the person." (396)

Behandlingen av inkarnasjonsdogmet avsluttes med en rekke læremessige presiseringer, deriblant heter det at den hypostatiske forening innebærer "The divinisation (theosis) of the human nature of Christ. It abides, of course, 'within the limits proper to it and within its kind' (6th Ecumenical Council). -- The worship of Christ even in respect of his human nature. We owe worship to the divine-human person of the Lord." (397)

2.2. Den hypostatiske forening

Det vises til 4. og 6. ekumeniske konsil. Fra unnfangelsen er de to naturer uløselig forbundet. Men det er "two operations (energeiai) appertaining to the natures, the divine and the human, as well as two free wills (autexousia) appertaining to the natures, the divine and the human; the wisdom and the knowledge, too, are both divine and human" (398). Johannes av Damaskus: "Since the hypostasis of Christ is one and Christ is one, he is one who wills in accordance with both natures: as God on the basis of good pleasure, as human being in obedience." (PG 95, 160) "- we - praise the wills and operations appertaining to the two natures, which cooperate for the salvation of the human race.'" (398)

2.3. Mariologi

Jomfru Maria fødte gudmennesket Jesus Kristus og er altså Guds mor og theotokos. "Venerating the Virgin Mary as Mother of God, whose pregnancy is called by St. Ignatius of Antioch 'a mystery to be cried aloud' (ad Eph. 19:1), the Church also glorifies her perpetual virginity. The Mother of God is ever-Virgin, since, while remaining a maiden, she bore Christ in an inneffable and inexplicable manner." For semper-virgo tanken anføres ikke noe skriftbevis, men det vises til det 4. og 7. ekumeniske konsil og til Augustin m. fl. Kirken kaller Maria "the Blessed One, the first of the saints and the pure handmaid of the Lord, and thereby ascribes to her a relative sinlessness by grace, from the time the Holy Spirit descended upon her, for our Saviour Jesus Christ alone is sinless by nature and absolutely. The Church does not recognize the recent dogmas of an immaculate conception and bodily assumption of the Mother of God. But it celebrates the entry of the Mother of God into eternal life and solemnly observes the festival of her dormition. The Church venerates the Mother of God also in her role as intercessor for human beings before God, which is hers in particular because of her outstanding place in the work of salvation." (400) Fra liturgien i den "gammelkatolske" kirken i Sveits siteres ord om samfunn med Maria og alle helgener, og det heter: "Look upon their life and death and answer their intercessions for your Church on earth." (400) "Although the Mother of God is also called 'mediatrix' (mesitria) in the hymns of the Church, this is never anywhere in the sense of co-mediatrix or co-redemtrix but only in the sense of intercessor." (400)

Ekklesiologien

3.1. Kirkens natur og kjennetegn

"No explicit and complete definition of the term 'Church' is to be found in Scripture and Tradition. What we find are many images and symbols from which in an indirect way the nature of the Church can be known." (401) Etter tradisjonen har kirken en episkopal struktur og en prestelig og charismatisk karakter."In one aspect the Church is invisible and heavenly, in the other it is earthly and visible, a community and organism with a pastoral and priestly ministry, which is structurally linked with the apostles, with abiding dogmatic and ethical principles and a constant ordered worship, a body in which clergy and laity are differentiated." (402) I NC bekjennes den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke. Dette er bekreftet av det fjerde ekumeniske konsilet i Kalkedon.

Kirken som Kristi legeme er én, forent "by the unity of faith, worship and order. The unity of faith and worship represents the bond which binds believers with the redeemer and with one another, in love and peace and finds expression in the confession of the same faith and in celebration of the same liturgy, insofar as it rests on dogma. The unity of order take the form of the exercise of leadership on the basis of the same principles and the recognition by believers of one minstry and one authority in accordance with the canonical rules, namely the episcopate which has a conciliar structure." (402) Oppfatningene av den ene tro kan imidlertid variere, og kirken kan være tålmodig med mennesker som avviker fra "the unity of faith and order" (402). Kirkens enhet begrunnes med trinitetslæren. Johannes Chrysostomos (Hom. 78,3; PG 59,425): "For Father, Son and Holy Spirit have one will. Thus it is his will also that we, too, should be one, when we says: That they all may be one as You and I are one." (403)

Kirken er hellig for Kristi skyld.

At kirken er katolsk, har både en ytre og en indre betydning. Den ytre har med dens utbredelse å gjøre. Den indre har med den sunne lære å gjøre. Kirkens traderte og bevarte lære er - med uttrykk fra Vincent av Lerins (Commonit. II,3; PL 50,640): "that which has been believed everywhere, always and by all". (403) "The Church is 'Catholic' therefore in the sense that it is the orthodox, authentic and true Church. According to St. Cyril of Jerusalem, 'the Church is called catholic because it extends over all the world from one end of the earth to the other; and because it teaches universally and completely one and all those doctrines which ought to come to the knowledge of humankind, concerning things both visible and invisible, heavenly and earthly; and because it brings into subjection to godliness the entire human race, governors and governed, learned and unlearned; and because while it deals exhaustively with and heals every kind of sin of soul and body, it also possesses in itself every form of virtue which can be named, in deeds and words and in every kind of spiritual gift' (Cyr. Hier. Cat. 18,23. PG 33, 1044)." (403)

Kirken er apostolisk med Kristus som den første apostel (Hebr. 3,1; sml. Gal. 4,4) og bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll med Kristus som hovedhjørnesteinen (jfr. Ef 2,20). Faderen sendte Sønnen, og Sønnen sendte disiplene (sml. Jh 20,21; Lk 10,16). Etter disiplenes død "the mission of the Church is continued, the inheritance of truth entrusted by the Lord to the apostles is preserved and passed on in the spiritual life, in the celebration of the sacraments and in doctrine. The apostolic doctrine preserved by the Church is the inner aspect of its apostolicity. Its other element is the unbroken series and succession of pastors and teachers of the Church, starting from the apostles, which is the outward mark and also the pledge of the truth of the Church. These two elements of apostolicity, the inner and the outer, support and condition one another; if either one or the other is lacking the essential apostolicity and fullness of truth of the Church are impaired." (404)

Kirkens enhet, hellighet, katolisitet og apostolisitet "mutually interpenetrate each other in indissoluble unity and point to the indestructibility and infallibility of the Church, the 'pillar and ground of the truth' (1Tim. 3,15)." (404)

3.2. Kirkens enhet og de lokale kirkene

Kirken er ett udelelig Kristi legeme, 1Kor. 10,17. "The one Church on earth exists in the many local Churches whose life is centered on the celebration on the holy Eucharist in the communion with the lawful bishop and his priests." (404) Her siteres Ignatius til Smyrna: "Let all follow the bishop as Jesus Christ did the Father, and the priest as you would the Apostles --- Let the Eucharist be held valid which is offered by the bishop or by one to whom the bishop has committed this charge" (404).Enhet i troen er grunnleggende. Her siteres Ireneus (Adv. Haer. 1:10,1-2): "The Church --- has received from the apostles and their disciples the faith --- in one God, the Father Almighty --- and in one Christ Jesus, the Son of God --- and in the Holy Spirit --- The Church, having received this preaching --- although scattered throughout the whole world, yet, as if occupying but (of doctrine) just as if it had but one soul, and one and the same heart, and it proclaims them, and teaches them, and hands them down, with perfect harmony, as if it possessed only one mouth" (405)

"As a fellowship of believers united around the bishop and the priests and as the Body of Christ, each local Church is the manifestation of the whole Christ in one particular place. It represents the sacramental reality of the whole Church in its own locality. For it is in no divided form, that the life, that has been given to the Church by God the Father through the presence of Christ in the Holy Spirit, is given to the local Churches; each local Church, on the contrary, has that life in its fulness. Thus, for all the differences in custom and usage, the life of the local Churches is in essence one and the same: 'There is one body and one Spirit, --- one Lord, one faith, one baptism; one God and Father of all ---' (Eph. 4:4-6). There are not many bodies but the one Body of Christ, undivided and whole, in each place. This unity of life in the local Churches reflects the unity of the Holy Trinity itself." (405)

De lokale kirker gjenkjenner hverandre i en grunnleggende enhet i liturgisk og sakramentalt liv, i grunnleggenge prinsipper for ordning og kirkestyre og i bispeembetets enhet. "Authentic expression has been given to these basic principles in the canons of the Seven Ecumenical Synods and the acknowledged local Synods or they are attested in the Church Fathers." (405)

Ekumeniske synoder "are the supreme authority in the Church, the instrument and the voice through which the Catholic Church speaks, in which there is a constant effort to preserve and strengthen its unity in love." (406)

3.3. Kirkens grenser

Gud vil at alle mennesker skal komme til sannhets erkjennelse (1Tim. 2,4). Sannheten finnes i kirken, som Gud har grunnlagt. Ireneus sier: Hvor kirken er, der er Guds Ånd, og hvor Guds Ånd er, der er kirken og all nåde." (Adv. Haer. III,24) Kirkehistorien har sett mange splittelser, men det er ikke slik på forstå at den opprinnelige kirken ikke lengre eksisterer fullt og helt. "- from the day it was founded right down to our own days, the true Church, the one, holy, catholic and apostolic Church, has gone on existing without any discontinuity wherever the true faith, worship and order of the ancient undivided Church are preserved unimpaired as they are reflected and formulated in the definitions and canons of the Seven Ecumenical Synods and the acknowledged local Synods, and in the church fathers." (407)

"Since it is impossible to set limits to God's power whose will is that all should find salvation and come to know the truth and since further the Gospel clearly speaks of salvation by faith in the unique Son of God, - 'He who puts his faith in the Son has hold of eternal life, but he who disobeys the Son shall not see that life' (John 336) - it can be considered as not excluded that the divine omnipotence and grace are present and operative wherever the departure from the fulness of truth in the one Church is not complete and does not go to the lengths of a complete estrangement from the truth, wherever the source of 'life, the Trinity, is sincerely proclaimed and the mystery of the divine economy in the incarnation is acknowledged' (Petrus III, Patriach of Alexandria, Letter to Michael Kerularios, PG 120, 798-800). On this view of the question of the Church's boundaries, where the unity of the Church as the Body of Christ is understood in a wider sense, all who believe in Christ are called to seek lovingly, sincerely and patiently to enter into dialogue with one another, and to pray unceasingly for the restoration of the Church's unity in faith and full fellowship so that the Lord God may lead all to know the truth and to attain the fulness of unity." (407)

3.4. Kirkens autoritet og autoritet i kirken

Den makt og autoritet som Kristus har mottatt fra Faderen (sml. Mt 28,18; Lk 10,16), har han gitt til apostlene og gjennom dem til biskopene og hele kirken (sml. Mt 28,19f; Jh 20,21). Kristus er med kirken alle dager (sml. Mt 28,20) og har sendt den "another Comforter", Sannhetens Ånd (sml. Jh 14,16f; 15,26; 16,13), så kirken kan kalles sannheten støtte og grunnvoll (sml. 1Tim. 3,15) (s. 194). I Åndens kraft bærer kirken frukt (sml. Gal. 5,22f) og utøver åndelig autoritet. Helligånden leder de troende til å erkjenne sannheten og være lydig mot den i frihet (sml. Jh 8,32; 2Kor. 3,17; Gal. 5,1).

Den universelle kirke som Kristi legemne er bærer av autoritet, og gjennom historien er den kommet til uttrykk gjennom "proceedings and decisions". Skrift og tradisjon er bevart fra heresi, embets- og kirkeordning fastlagt i prinsipp og ordningen av kirkens tilbedelse ("worship") og liv etablert (s. 194).

Skriften står ikke over kirken, men er blitt til i kirken. Bare den lære er sann som i sitt vesen overensstemmer med Skriften og tradisjonen. Dogmatiske avgjørelser hviler alltid på både Skriften og tradisjonen. "The Church accepts as authoritative witness of the truth the unanimity of the Fathers (cf. Vincent of Lerins, commonit. 3; 28 - PL 50.641, 674-678, and the whole tradition of the Fathers)." (S. 195)

Særskilte organer for utøvelse av autoritet i kirken er biskopen "who in apostolic succession lawfully presides over the local Church", og kirkens synoder, særlig "de ekumeniske konsiler" (s. 195). Biskopens stilling sammen med presbyterne begrunnes med henvisninger til Ignatius. I kraft av av bispeembetets nåde vokter biskopen læren, holder fast på den kanoniske orden, administrerer sakramentene og forkynner evangeliet for folket. Biskopen står sammen med presbyterne og folket. Biskopene har sete i ekumeniske konsiler i kraft av sitt embete. "The resolutions of the counsils, though, claim and have authority as far as they have the consent of the Church, which is represented by the assembled bishops (cf. Acts 15)." (S. 195)

Fellesuttalelsen rekner videre med en felles bevissthet om troen. Den forutsetter Åndens vegledning, den muliggjør erkjennelse av tradisjon og konsilvedtak og den viser seg i de troendes vitnesbyrd i verden. Kirkens autoritet må alltid komme til uttrykk gjennom kjærlighet og ydmyk tjeneste.

3.5. Kirkens ufeilbarlighet

I samfunn med den treenige Gud har kirken del i Guds sanndruhet, trofasthet og ufeilbarlighet. Det er kirken som helhet som er ufeilbarlig, ikke de enkelte lemmer. "Together ordained and lay persons form as members the Body of Christ and are "the fullness of him who fills all in all" (Eph. 1:23). It is the believers as a whole who have the "unction of him who is holy", who rightly know the truth (cf. 1 Jn. 2:20, 27) and live by it. These believers as a whole, then, do not commit an error when they profess a common faith in one accord from the bishops to the last believer of the people." (S. 197) "Local synods as well as bishops and all individual members of the Church are subject to the Ecumenical Council as the spokesman of the entire Church." (S. 195) Apostlene sammen med presbytere og menighet hadde større autoritet enn en enkelt apostel (sml. Acta 15). "An ecumenical counsil, making its decisions under the guidance of the Holy Spirit, lays claim to infallibility on the basis of its accord with the entire catholic Church. Without this accord no assembly is an ecumenical council." (S. 197f) Dogmatiske avgjørelser trenges dersom heresier eller trusler om skisma foreligger. Kirkens ufeilbarlighet gjelder bare i spørsmål som angår frelsen.

"The guidance of the Church by the Holy Spirit is - to be understood as one which is in correspondance with Scripture as well as transmitted apostolic teaching and is never without reference to these two (cf. Jn 16:13)." (S. 198)

3.6. Kirkens synoder

I det åndelige livs mangfold (sml. 1Kor. 12) er den synodale struktur basis for kirkeordningen. kirken som helhet er den store synoden, og den reflekterer Guds treenighet. Synodemønstret kan komme til uttrykk både i lokale bispesynoder og ekumeniske konsiler.

"The ecumenical councils serve as the highest organ of the Church when they deal with warding off false doctrines, formulating dogma, forming and consolidating the Church constitution and maintaining ecclesial unity based on the true faith." (S. 199) Fellesuttalelsen rekner med sju såkalte ekumeniske konsiler (fra 325 til 787). "In them the faith of the one holy, catholic and apostolic Church found its expression, and the unity of all the local Churches in the one Holy Body of Christ was in evidence. That is why the ecumenical councils do not stand above the Church as a whole but in it. That is why the ecumenical character of a council and the validity of its decisions are not already given by its convocation. Rather it demonstrates its ecumenical character in the subsequent free reception by the Church as a whole (pleroma)." (S. 199) "The decisions of councils are decisions of faith (horoi) or canons (concerning law and order). Of these, the decisions of faith have direct authority and are of binding character for the entire Church, for they concern dogma based on revelation. They therefore, in substance, cannot be changed or revoked. The Church can, however, interpret them according to the needs of particular situations for a better understanding of, and witnessing to, the faith. The canons of ecumenical as well as local synods can, on principle, be replaced or supplemented by new canons of corresponding later synods as long as they do not affect questions of faith." (S. 199f)

3.7. Apostolisk suksesjon

Blant de mange karismer og tjenester som NT taler om, har apostolatet grunnleggende betydning. Det hørte den første tid til, men i den apostoliske misjon, har apostlene likevel etterfølgere som skal forkynne Guds ord og presedere over det liturgiske og sakramentale liv, særlig eukaristien. "Here apostolic successsion is understood as the passing on of the grace of ordained ministry by the lawful lying on of hands, and in a broader sense, as apostolicity: the continuity and genuine presevation of faith handed down by the Apostles, as well as the continuous succession of the bishops from the Apostles onward. The former constitutes the basis, the latter is an essential characteristic of apostolic succession in that deviation from apostolic teaching destroys apostolic continuity and illicit ordination by unauthorized persons allows it to be broken." (S. 200) Kristus taler til kirken gjennom mennesker han har kalt.

"The necessity of maintaining apostolic succession both as the continuity of apostolic teaching and as the passing on of ordained ministry and its grace of mission by the lawful laying on of hands is the teaching of the Church Fathers in general. The Orthodox Church of the East draws attention to the necessity of apostolic succession in the above sense from the beginning and especially now and raises it whenever the question of restoring Christian unity arises. The Old Catholic Church holds fast to this necessity as well." (S. 201)

3.8. Kirkens hode (og episkopatet)

Kristus er kirkens hode og kan ikke tenkes uten sitt legeme. "- the Church as the Body of Christ is joined with its Head by the Holy Spirit and together with him is the whole Christ (cf. Eph. 1:22f)." (S. 202) Eukaristien viser forbindelsen mellom hodet og legemet. "The bishop who celebrates the Eucharist presides in the place of Christ, and by bringing to God in this manner the sacrifice which has been wrought by Christ once and for all he represents Christ as the Head of the Church assembled around him in whose name he celebrates." (S. 202)

Som apostlenes etterfølgere garanterer biskopene kirkens katolisitet og apostolisitet. Etter guddommelig lov har biskopene samme rang innbyrdes, for de har alle mottatt den samme episkopale nåde ved den sakramentale håndspåleggelse og står i den apostolisk suksesjon. Men fra 300-tallet har det vært skjelnet mellom bispestoler når det gjelder heder. Slik har biskopen av Roma førstestillingen. "But with regard to episcopal authority, he does not differ whatsoever from his brother bishops." (S. 203) Det romerske primatkravet og den papalistiske infallibilitetslæren avvises.

Soteriologien

4.1. Kristi frelsesverk

Kristi verk beskrives i fellesuttalelsen frelseshistorisk fra inkarnasjonen til fulllendelsen.

"God the Logos assumed a special human nature in his incarnation but because of the unity of the human race he united all humanity within himself, the "one united and undivided nature" (Gregory of Nyssa --) which he redeemed and restored to its orginal beauty. The Lord has recapitulated and united to himself "the original form of man" and "the long history of men" so that we gain in him what we have lost i Adam: the freedom from sin and death and eternal life in fellowship with God (cf. Irenaeus of Lyons -- cf. also Cyril of Alexandria --; Leo I of Rome --). In the last Adam the image of God which had been darkened and distorted by sin in the first Adam has been restored, renewed and made richer." (S. 205)

Som profet og lærer har Kristus er frelsende budskap som frigjør menneskets ånd fra det mørke og den villfarelse synden har medført. Kristus vant frelse for oss ved sin lydighet til døden. Som den evige ypperstepresten og mellommannen for den nye pakt bragte han seg som sonoffer for våre synder (sml. Hebr. 9,11-15; 1Jh 2,2). I sin kjærlighet gav han livet som løsepenge for oss og frelste oss (sml. Jes. 53,4f; 2Kor. 5,21; 1Pet. 2,24). "The power of the sacrifice offered on the cross at Calvary once and for all embraces humanity of all ages, giving to them the saving grace flowing from it." (S. 206)

I kirken fortsetter Kristus "the redemtion of the world through the work of the Holy Spirit sent at Pentecost to remain in it forever, by giving of himself to those for whom he continuously intercedes before God (cf. Heb. 9:24). The resurrection of the Lord is the confirmation and certain guarantee that man is freed from sin, corruption and death, and it is at the centre of the Christian faith (cf. Rom. 8:11; 1 Cor. 15:20-23)." (S. 206)

4.2. Helligåndens gjerning i kirken og frelsestilegnelsen

Helligånden og kirken kan ikke skilles, "for where the Church is, there the Spirit of God is also, and where the Spirit of God is, there the Church is and all grace" (Irenaeus of Lyons, -- PG 7.966)." (S. 207) Ved vann og Ånd (sml. Jh 3,5f) blir mennesket gjenfødt til ny eksistens i kirken. I kirken får mennesket Helligåndens gave gjennom Kristus. "The Spirit lives in the body of the faithful as in a temple (cf. 1 Cor. 6:19). He unites them in the celebration of Holy Eucharist to the one body in the fellowship of the Church. He allows Christians to take part in his holiness; they become "partakers of the divine nature" (2 Pet. 1:4), i. e. "deified through the partaking of the divine shining of the light and not changed into the divine being" (John of Damascus, -- PG 94.924). He imparts to each individual his gift of grace for the building up of the Body of Christ: the gift of speaking wisdom, the gift of speaking knowledge, the gift of healing, the gift of discerning spirits, and especially the gift of ordained ministry as an organ for building up this Body (cf. 1 Cor. 12:4-11. 28f)." (S. 208)

Mennesket har fri vilje, noe som belegges med et Johannes-Chrysostomos-sitat. Frelsestilegnelsen skjer ved samvirke ("cooperation") mellom Helligånden og mennesket (s. 208)."The Holy Spirit effects the vocation, the illumination, the conversion, the justification, the rebirth in Baptism and the sanctification in the Church; man, for his part, accepts the grace offered and participates freely by faith and his good works, in other words, by "faith working through love" (Gal. 5:6). This cooperation is not to be understood as if God alone achieves one part of the work and man alone another; rather all things are achieved by God, without whose help man can do nothing for his salvation. But man also participates in all things, he is moved to act himself and not to remain inactive (cf. Augustine, -- PL 44.918: aguntur ut agunt, non ut ipsi nihil agant). "From the God of the universe, who works all in all, we must believe that he does it in the manner that he awakens, protects and strengthens the free will which he himself once granted and not in such a way that he nullifies it" (John Cassian, -- PL 49.946; cf. Augustine, -- PL 44.240). This cooperation of God and man embraces the entire new life in Christ. One cannot say that man behaves passively in any act of faith - and were it even the first one - and that God alone works in him." (S. 208) Tanken om dobbelt predestinasjon avvises.

Helligånden gjenføder og helliggjør. Fra og med åndsutgytelsen pinsedagen er herligheten i endetida "a present reality" (s. 209). Ånden er pantet på arven.

Sakramentlære

5.1. Kirkens sakramenter eller mysterier

Det er sju sakramenter, dåp, konfirmasjon, eukaristi, bot, salving, ordinasjon og ekteskap. Selv om ei slik liste verken finnes i Skriften eller den eldre tradisjon, svarer den til kirkens ubrutte overbevisning og praksis. "The sacraments as specific sanctifying actions lead to the new creation and unfolding of life in Christ through the incorporation of the recipients into the Church as the Body of Christ, this being effected by the Holy Spirit. Through the sacraments of the Church each individual achieves his development to life in Christ in all the manifestations of his or her personal or corporate existence. This whole new existence and development of the believers to life in Christ gained by the sacraments is a reliable way to the heavenly kingdom and leads to eternal life. The sacraments are not mere symbols of grace but their reliable instruments and transmitters. The physical elements of the sacraments are consecrated through prayers and sacred actions of the Church and are connected with the communication of grace in different ways in the individual sacraments." (S. 210f) Fordi vi er psykosomatiske vesener, inngår fysiske elementer i sakramentene. De fysiske elementer er virkekraftige, ikke i seg selv, men i kraft av Helligåndens nærvær. Sakramentene er virkekraftige i seg selv, men menneskene må gi uttrykk for at de er beredt til å ta imot dem.

Gjennom ordinasjonssakramentet får biskoper og prester oppdraget å forrette sakramentene, som er virkekraftige uavhengig av om liturgen er verdig eller uverdig. Presten eller biskopen er bare et redskap.

5.2. Dåpen

Gjennom dåpen blir mennesket medlem av Kristi kirke, utfridd fra syndens herrevelde og født på ny til en ny skapning i Kristus. Dåpssakramentet er nødvendig (sml. Mt 28,18ff; Jh 3,5).

"The practice of the undivided Church is baptism by immersion three times. Baptism by pouring water three times is also known in the Church as emergency baptism." (s. 212) Ved dåp av små barn, bekjenner fadderne troen på barnas vegner.

Den guddommelige gave mottas i tro, omvendelse og kjærlighetsgjerninger. "Participating in the mystery of the life, death and resurrection of Christ through Baptism has as a natural and immediate consequence the possibility and necessity of the baptized partaking in the gift of the Holy Spirit poured out at Pentecost and acceding to the sacrament of Eucharist." (S. 213) Den døpte "realizes his salvation in spiritual battles in the hope of partaking in the life of the world to come" (s. 212).

Dåpen forrettes av biskop eller prest, men kan i nødsfall forrettes av diakoner og lekfolk.

5.3. Konfirmasjonen

"Confimation bestows the gifts of the Holy Spirit on the baptized, allows them to take part personally in the event of Pentecost and at the same time guarantees this gift, according to the words of the Orthodox liturgy: "Seal of the gift of the Holy Spirit. Amen". According to the unanimous faith of the ancient and undivided Church, in the celebration of Confirmation the practice of the Apostles is carried on who laid hands on the baptized in order that the Holy Spirit come upon them (cf. Acts 8:14-17; 19:1-7). In order that the new life of man in Christ may grow Confirmation immediately followed Baptism, as is witnessed to by the eastern and western Fathers of the Church: "Those who are baptized in the Church are brought before the leaders of the Churdch and receive the Holy Spirit by our prayer and the laying on of hands and are thus perfected through the seal of God" (Cyprian of Carthage, ep. 73.9 - PL 3.1115/1160)." (S. 213f) Her følger flere sitater fra den gamle kirke. Etter apostlene la biskopene hendene på de nydøpte, men etterhvert ble det vanlig i øst og til dels i vest at presbytere kunne forrette konfirmasjonen. Men fortsatt skulle biskopen velsigne salveoljen.

Dåp, konfirmasjon og eukaristi er alle initiasjonssakramenter: "The view and practice of the ancient undivided Church requires the three sacraments of initiation - Baptism, Confirmation and Eucharist - to be celebrated in conjunction with each other, for even though each is complete in itself and theologically distinguishable from the others they still belong inseparably together and form a homogeneous whole." (S. 214)

5.4. Eukaristien

I eukaristien frambærer Kristus seg selv på ublodig måte og meddeler seg til de troende i en reell representasjon av sitt blodige offer som han frambar på korset én gang for alle.

Etter konsekrasjonen er brød og vin Kristi legeme og blod. "According to the proclamation of the 7th Ecumenical Synod "neither the Lord nor the Apostles and Fathers have called the bloodless sacrifice offered by the priest an image, but the Body and the Blood themselves ... before the consecration they were called images, after the consecration they are called, in an actual sense, Body and Blood of Christ; this is what they are and believed to be"." (S. 215)

Golgata-offeret gjentas ikke, men eukaristien "is the same sacrifice celebrated sacramentally. It is celebrated as a commemoration of the Lord ("Do this in remembrance of me") and is not a mere, but a true and real commemoration and representation of Christ's sacrifice. Before us are the Body and Blood of the Lord themselves. "That (sacrifice) we now also offer, namely the one once offered, the inexhaustible one. This happens to commemorate that which once happened; for he says 'Do this in remembrance of me'. Not an ever different sacrifice as the (Jewish) high priest of those times, but we always offer the same one; for rather we effect a memorial of the sacrifice" (John Chrysostom, hom. 17.3 in Heb. - PG 63.131). "And as we commemorate his suffering in all our celebrations of the sacrifice - for the suffering of the Lord is the sacrifice that we offer - we may not do anything else than what he has done" (Cyprian of Carthage, ep. 63.17 - PL 4.387/398f)." (S. 216).

Egentlig er Kristus den forrettende presten. Biskop og presbyter er liturger, men også lekfolket "has an organic part in the performance of the eucharistic celebration" (s. 216).

Uten å sitere noe belegg hevder fellesuttalelsen at bruk av syret brød er i samsvar med apostolisk tradisjon og praksis, og at bruken av usyret brød i vest er en yngre praksis. Vinen er fra gammelt blandet med vann.

Konsekrasjonen skjer gjennom hele den eukaristiske bønn, lærer fellesuttalelsen videre. "Transformasjonen" av brød og vin til Kristi legeme og blod skjer ikke ved innstiftelsesorda i seg selv, men ved Den Hellige Ånd. I epiklesen ber en om at Ånden må stige ned.

Eukaristien er nødvendig for alle troende (sml. Jh 6,53). Etter kirkens gamle praksis får også de minste barna være med. "Only the unbaptized, heretics, those separated from the Church and those restrained by Church discipline for any reason are excluded from the partaking of the sacrament (cf. John of Damascus --). The faithful communicate under both kinds as was the case at the Last Supper." (217).

Eukaristien innebærer samfunn med Kristus og samfunn med de andre troende.

5.4. Boten

Botssakramentet gjenoppretter håpet om evig liv. Med alvorlig anger bekjennes synden for en prest. Apostlene fikk autoritet til å tilgi synder (sml. Mt 16,19; 18,18; Jh 20,23), og apostlenes etterfølgere har denne autoriteten. På grunnlag av denne er botssakramentet utviklet.

Botssakramentet forvaltes av biskopen og prester han har autorisert. "What is done below by priests, God makes into a reality above; and so the Lord confirms the judgement of his servants," sier Johannes Chrysostomos (s. 218). Presten skal også pålegge en botshandling, ikke som en straff, men som en hjelp til modning. Det vises til 2Kor. 2,6-8 og de såkalte apostoliske konstitusjoner 2,16.18.41.

"The sacrament of Penance was instituted for all baptized who, after Baptism, committed venial or mortal sins and then demonstrated remorse for their failings. There are no sins or failings which, after repentance har been expressed, cannot be forgiven through the sacrament of Penance. "For the Lord who forgave all sins did not exclude any transgression" (Ambrose of Milan --)." (S. 218)

5.6. Salvingen (sjukesalvingen)

Under sitt jordeliv hebredet Jesus mennesker som var sjuke på kropp og sjel. Han gav disiplene i oppdrag å gjøre det samme (sml. Mk 6,7.13; 9,35). "Following the example of the Lord and of the Apostles, the Church performs the sacrament of Unction (Anointing the sick), in which the faithful are prayed for and anointed with oil for the healing of body and soul." (S. 219) "We pray to you, Lord of all mights and power, send forth the healing power of the Only-begotten from heaven on this oil, so that it may be to those who are anointed with it the means for driving out every form of sickness and weakness ... every form of fever and suffering, for healing grace and the forgiveness of sins, as the medicne of life and salvation for the healing and wholeness of soul, body and spirit, and for complete and total strengthening, " sier Serapion av Thumis (219). Jak. 5,14-16 siteres også.

Den sjuke salves med olje innvigd til formålet, og salvingen skjer sammen med forbønn. Sakramentet forvaltes av biskopen og prestene, om mulig deltar mer enn en sakramentforvalter (sml. Jak. 5).

Sakramentets frukt er helbredelse og syndstilgivelse. Alle døpte som lider av sjukdom kan motta sakramentet, og det kan også mottas av friske mennesker som ønsker å forberede seg på denne måten til eukaristikommunionen. Men det erstatter ikke botssakramentet.

5.7. Ordinasjonen

En ordo av embetsbærere er en fundamental institusjon i kirkens liv. Den springer ut av den oppstandnes utsendelse av apostlene da han gav dem Helligånden så de kunne fullføre sitt oppdrag. Gjennom bønn og håndpåleggelse overførte apostlene til andre den autoriteten som de hadde fått, og samtidig fikk disse andre de nådegaver som er nødvendige for det åndelige embetet (sml. 1Tim. 4,14; 2Tim. 1,6-14; 2,2; Acta 14,23; 20,28-32). Imidlertid har ikke biskopene i kraft av apostolisk suksesjon del i apostolatet som sådan. Det var en universell hyrdetjeneste, og idag forvaltes denne av alle biskoper i fellesskap i og gjennom kirken.

Tidlig kommer en tredelt ordo til syne. Biskopen er lærer, liturg og hyrde i lokalkirken og har alle embetsfullmakter. Presbyterne "support the bishop" i sakramentforvaltning, liturgi, forkynnelse og undervisning (s. 220). Diakonene assisterer biskop og prester i sakramentforvaltningen, deltar i sosialt arbeid og i kirkens virksomhet i allminnelighet.

"Except for the as yet not fully understood arrangement of deaconesses, the undivided Church did not permit the ordination of women." (S. 220)

"The candidate who has been determined to be worthy for ordained ministry is ordained by the bishop, with prayer and the laying on of hands, in a eucharistic gathering of the Church, whereby the bishop prays, together with the clergy and the faithful gathered, that the grace of the Holy Spirit who heals what is sick and supplies what is lacking, may descend on the ordinand." (S. 220f) En vestlig skikk, bevitnet i Hipplolyts såkalte apostoliske tradisjon, er at tilstedeværende prebytere også legger hender på ordinanden. Men biskopen har eksklusiv autoritet i ordinasjonssaker.

"The divine grace received in Ordination grants the authority for a particular service in the proclamation of the Gospel in the liturgical-sacramental life of the Church and in the gathering and upbuilding of the faithful. This service has differing form and purpose depending on whether it is performed by a bishop, a priest (presbyter) or a deacon. The gift of ordained ministry granted in the grace of ordination has a threefold purpose because it continues the three-fold ministry of the Lord in the Church: the kingly, the sacerdotal and the profetic." (S. 221)

Sakramentene er virkekraftige om den ordinerte sakramentforvalter skulle være uverdig, "for it is God who sanctifies us in his mysteries" (Johannes Chrysostomos). (S. 221)

5.8. Ekteskapet

Allerede i GT er ekteskapet bilde på foreningen mellom Gud og hans folk. I NT er det bilde på "the great mystery of the love and unity which exists between Christ and the Church he founded (cf. Eph. 5:32)" (s. 222) "In bringing children into the world and raising them in the "dicipline and instruction of the Lord" (Eph. 6:4), man has become a partner of God in continuing God's work of creation." (S. 222) Familien er en husmenighet. Ekteskapet er kjærlighetens mysterium par excellence. Ekteskapets hovedsakelige hensikt ("principal purpose") er kjærlighet og enhet mellom ektefellene, og dette oppnås når de blir i Helligåndens nåde (s. 222).

"The Church, which has blessed marriage since ancient times, "so that it responds to the Lord and not to the lust" (Ignatius of Antioch, Polyc. 5.2 - PG 5.724), is not simply giving its blessing to the natural union of man and woman, but rather is uniting the new couple in the eucharistic fellowship and thereby placing the marriage in the context of the mystery of the Church. The consent of the bridal couple is indispensable for marriage which is concluded as a sacrament by the blessing of a lawfully ordained minister." (S. 222) Mann og hustru har like mye ansvar i forhold til ekteskapets nåde og kallet til å ære Gud i deres legemer.

Kirken er overbevist om at ekteskapet er livslangt og uoppløselig. Kristus lærer at ekteskapet er hellig og uoppløseslig (sml. Mt 19,6), men gikk med på at det kunne oppløses på grunn av hor (sml. Mt 5,32; 19,9). Paulus tillater nytt ekteskap når den ene ektefellen er død, men foretrekker at gjenlevende ektefeller ikke gifter seg igjen (sml. 1Kor. 7,39). "In the strict sense, therefore, a marriage cannot be dissolved for reasons other than adultery or death of one of the spouses; but the Church, out of forbearance and love for people, acknowledges other, analogous reasons. In its pastoral care the Church is guided by divine commandment and the divine disposition to forgive as it deals with marriages which have failed due to human shortcoming." (S. 222f)

Den gamle kirke lot ordinander velge mellom ekteskap og sølibat "and forbade only widowed persons from marrying after ordination" (s. 223). Sølibatsløfte ved ordinasjonen er etter tradisjonen en hindring for ekteskap. Ekteskap og sølibat representerer parallelle "paths of Christian perfection" (s. 223).

Eskatologi

6.1. Læren om de siste ting

Guds rike ("the Kingdom of God") er tilstede i kirkens liv (s. 224). "The resurrection of Christ already ushers in his return in glory, and the outpouring of the Holy Spirit inaugurates the last times which Joel prophesied (Joel 3:1-5; Acts 2). The Christian lives in the period of time between Pentecost and the Second Coming of the Lord as on the "eight day of creation". (S. 224) Kirken feirer martyrenes og helgnenes dødsdager som deres fødselsdager i det uforgjengelige.

"After death there will no longer be an opportunity for salvation, only judgement and scrutiny of past deeds will follow (cf. 2Cor. 6:2; Gal. 6:10; Basil the Great --)." (S. 225) Menneskene blir dømt umiddelbart etter døden på grunnlag av sine gjerninger (sml. 2Kor. 5,10; 11,15; Rom. 2,5-11). Rettferdige og helgner får være nær Gud, mens syndere må være i hades langt borte (sml. Lk 16,19ff).

"The honour which the Church accords to the Saints rests on the belief that they are already in God's presence and, in a certain sense, are already enjoying the divine glory, the full enjoyment of which at the general resurrection at the Last Day they still await. Prayers to the Mother of God and the Saints to intercede for us with God in whose presence they live and are continuously heard by him rest on the same assumptions. The supplication of the Saints contributes to God's mercy being bestowed on the living. This forms a strong and perpetual bond between the Church militant and the Church triumphant. Even though believing and teaching that, after death, it is not possible for those in the ranks of the sinners to cross over to join the righteous, the Church, following an ancient tradition, celebrates Eucharist in the faith, and with the hope, that God will remember those fallen asleeep in mercy; it also conducts memorial services and commends acts of charity to the faithful. This gives expression to the loving fellowship between the living and those who have already passed on, together with the hope of one's own ressurection. "We blieve that the prayer will be a very great advantage to those on whose behalf it has been brought" (Cyril of Jerusalem --)" (S. 225)

"The entire divine plan of salvation will find its historical fulfillment in the coming of the Lord in glory. The resurrection of the dead and the renewal of the world will accompany the Lord's appearance. These are fundamental truths of the faith as they are contained in the creeds of the ancient Church." (S. 225) Kirken tror at oppstandelseslegemene vil være som Kristi oppstandelseslegeme. Etter oppstandelsen og fornyelsen av verden følger den endelige dom. De rettferdige får evig glede, de onde får evig straff.

7. Kirkelig kommunion. Forutsetninger og konsekvenser.

Kirken er Kristi legeme, der de troende er bundet sammen "in the unity of faith, worship and Church order" (s. 227). Enhver lokalkirke har sitt sentrum i eukaristien, der Kristus innbyr til måltid. Lokalkirkens eukaristi er Kristi legemes eukaristi. De troende blir Kristi legeme. "The bread which you see on the altar, sanctified by the Word of God, is the Body of Christ. The cup, or more precisely what the cup contains, sanctified by the Word of God, s the Blood of Christ... If you have received properly, you are what you have received. For the apostle says: we, the many, are one bread, one body" (Augustine, sermo 227 - PL 38.1099). "The bread which we break, is it not communion in the body of Christ? Why didn't he (Paul) say: take part in? Because he wanted to say more than that and indicate how profound the connection is. For communicating is not only taking part and receiving a portion but also being united to. As that body is united to Christ so are we united to him through this bread... For after he said: communion in the body, he attempts to express the close connection and therefore adds: because there is one bread, we who are many are one body. What do I mean by communion (koinonia)? he says. We ourselves are that body. For what is that bread? The Body of Christ! But what do those who partake become? The Body of Christ! Not many bodies, but one body... For you are not nourished from one body, but he by another, but all are fed by the same body" (John Chrysostom, hom. 24.2 in 1 Cor. - PG 61.200f)." (S. 227)

"As being admitted into the Church does not occur without confession of the true faith, so the Eucharist is not celebrated as the centre of the Church without the true faith. The Christ of the sacraments is none other than the Christ of faith whom the Church has confessed at all times and in all places with unanimity." (S. 227) Eukaristifellesskap forutsetter enhet i troen. "Indeed eucharistic fellowship is an expression of fellowship in the faith of the one Church." (S. 228) Bare i Kristi ene legeme er enheten i troen og Helligåndens samfunn gitt. Når det er spørsmål om å gjenopprette eukaristifellesskap, må en både spørre om en står hverandre tilstrekkelig nær, og om forskjellene gjør at splittelsen må fortsette.

Dersom en gjensidig anerkjenner fellesskap i troen, er det åpent for full liturgisk-kanonisk kommunion. Kirken vil forklare og regulere de liturgiske og kanoniske konsekvenser på basis av tradisjonen fra den udelte kirke. Dette fellesskapet betyr ikke uniformitet i liturgisk ordning og kirkelig praksis, "but rather embodies an expression of the fact that the historically legitimated development of the one faith of the ancient and undivided Church is preserved in each of the participating Churches. This fellowship also does not require the subjection of one Church with its tradition to the other Church, for this would contradict the reality of the fellowship. The Churches united in full communion will fulfill their responsibilities in the world not isolated from each other, but on principle together." (S. 228f)

HVOR STÅR "GAMMELKATOLIKKENE" I FORHOLD TIL EVANGELISK-LUTHERSK LÆRE?

Gjennomgåelsen gir grunnlag for en sammenlikning, om ikke fullstendig.

Skrift og tradisjon

Den gresk- og gammelkatolske fellesuttalelsen sier følgende om skriftlig og muntlig tradisjon: "This supranatural revelation in Christ is communicated in the tradition of the holy apostles, which was handed on in written form in the Scriptures inspired by God and in oral form by the living voice of the Church. The oral tradition is preserved, on the one hand, in the Creed and other definitions and canons of the seven ecumenical councils and local synods, in the writings of the holy fathers and in the holy liturgy and generally in the Church's liturgical practice, and, on the other hand finds expression in the continued official teaching of the Church. Scripture and tradition are not different expressions of the divine revelation but distinct ways of expressing one and the same apostolic tradition. Nor does any question arise, therefore, of the presedence of one over the other: 'both have the same force in relation to true religion' (Basil the Great, On the Holy Spirit, 27:2). 'Scripture is understood within the tradition, but the tradition preserves its purity and the criterion of its truth through Scripture and from the content of Scripture' (Inter-Orthodox Preparatory Commission for the Holy and Great Synod, 16th to 28th July 1971, Chambésy 1973, p. 110). The apostolic tradition is preserved and handed on unadulterated by the Church in the Holy Spirit." (392)

Som i romerkirken sidestilles muntlig tradisjon med Bibelen. I en fellesuttalelse om kirkelig autoritet og autoritet i kirken, står det at Skriften ikke står over kirken, men er blitt til i kirken. Bare den lære er sann som i sitt vesen overensstemmer med Skriften og tradisjonen. Dogmatiske avgjørelser hviler alltid på både Skriften og tradisjonen. "The Church accepts as authoritative witness of the truth the unanimity of the Fathers." (S. 195) Det synes som tradisjonen tenkes forvaltet av ekumeniske konsiler (synoder) i prinsippet åpne for alle biskoper med såkalt apostolisk suksesjon. Især søker en tradisjonen i vedtak på de sju såkalt ekumeniske konsiler (Nikea 325, Konstantinopel 381, Efesos 431, Kalkedon 451, Konstantinopel 553, Konstantinopel 680-681 og Nikea 787) og hos anerkjente oldkirkelige forfattere. Ifølge Mollands konfesjonskunnskap er østkirkens egentlige bekjennelsesskrifter den nicæno-constantinopolitanske trosbekjennelse og de dogmatiske definisjoner fra disse sju konsilene. Om de fleste av disse konsilene nok særlig konsentrerte seg om den trinitetslære og kristologi som er felles for øst- og vestkirken, kan det være aktuelt å gå inn og se etter hva det er "gammelkatolikkene" her kjenner seg forpliktet på. Men tanken om skrift og tradisjon som sidestilte åpenbaringskanaler har alltid vært fremmed i forhold til det lutherske skriftprinsippet.

I "Grund und Ursach aller Artikel D. Martin Luthers, so durch römische Bulle unrechtlich verdammt sind", som kom ut kort før Luther reiste til Worms, vil Luther skille mellom sann og falsk kirke. Forholdet mellom den sanne og den falske kirke har både vært det at den sanne har vært skjult i den falske og det at den falske har drevet sitt spill i den sanne. Den falske kirke har vært kjennetegnet av skinn og hykleri, men nå har den avslørt seg ved å fordømme åpenlys sannhet. Luther har en visjon av at Gud holder på å stanse den falske kirkes undertrykkelse av den sanne, og han formaner til bønn om en lykkelig utvikling. Han ser det som sin oppgave å bidra til avsløringen av den falske kirke. Når han kan stå fram alene mot den falske kirke, henger det sammen med at han setter Den hellige skrift mot den ytre kirkes autoritet. Den hellige skrift må "klerer / leichter vnnd gewisser sein / den aller anderer schrifft", hevder han i innledningen til "Grund und Ursach". Dermed vil han si at Skriften er et senter for rett erkjennelse slik at andre bøker belegges og forklares eller prøves ved hjelp av Skriften og ikke omvendt. Han er viss på at Skriften er Guds ord: "Byn ich nit einn prophet / szo bynn ich yhe doch gewisz fur mich selbs / das das wort Gotis bey mir / vnd nit bey yhnen ist / denn ich yhe die schrifft fur mich habe / vn sie allein yhre eygene lere". Det er slående med hvilken selvfølgelighet Luther godtar Skriften som "vnsers glaubens grund" og stiller den på Guds side som ufeilbarlig, mens han stiller alle andre bøker på menneskets side som feilbarlig. Verken høg alder,bred tilsutning eller tilslutning fra framtredende kirkemenn eller verdslige herrer garanterer at en læretradisjon er i overesstemmelse med sannheten, men når en har Skriften på sin side, kan et enkelt menneske ha rett mot en kompakt majoritet.

Skriften er Kristi åndelige legeme, som vi kan føle på og kjenne, slik disiplene kunne kjenne på Kristus etter oppstandelsen. Luther synes å mene at som Kristus kunne rydde bort tvilen hos disiplene den gangen, kan Skriften gjøre det samme med mennesker som er i kontakt med den. Skriften er kritisk prøvende instans overfor alle lærere i kirke. Luther forkaster ikke "alle heylige lerer der kirchen". "Aber die weil yderma wol weysz," sier han, "das sie zu weilen geyrret haben / als menschen / wil ich yhn nit weytter glawben geben / den szo fern sie mir beweysung yhrs vorstands ausz der schrifft thun / die noch nie geirret hat." For denne holdning viser han til Skriften selv, 1Tess. 5,21: " - prøv alt, hold fast på det gode". Han siterer også med tilslutning Augustin slik: "Ich hab erlernet. allein denen bucher die die heiligen schrifft heissen / die ehre zu thun / das ich festiglich glewbe / keiner der selbe beschreiber habe yhe geirret / alle ander aber / lesze ich d' masen / das ichs nit fur war hab / was sie sagenn / sie beweisen mirs den mit der heiligen schrifft odder offentlicher vornunfft." Denne positive korrelasjon mellom Skriften og fornuften er godt kjent fra Luthers svar på riksdagen i Worms 18. april 1521: "Hvis jeg ikke blir overbevist ved vitnesbyrd fra Skriften eller ved klare grunner (klar fornuft) (for jeg tror verken paven eller konsilene da det står fast at de både ofte har feilet og at de har motsagt seg selv); så er jeg overvunnet av de skriftord jeg har anført, og min samvittighet er fanget i Guds ord. Tilbakekalle noe verken kan eller vil jeg, da det verken er sikkert eller tilrådelig å handle mot samvittigheten." Luther har gjentatte ganger gjort bruk av den gamle sammenstillingen av scriptura og ratio. Som Reinhold Seeberg poengterer, kommer ikke ratio i betraktning som en kilde til erkjennelse i trossaker ved sida av Skriften, men samtidig som troen er over fornuften, er det etter Luthers oppfatning en analogi mellom troen og fornuften slik at det som er i strid med fornuften, også er i strid med troen. Det er en sammenheng mellom allmenn fornuft og rett skrifttolkning. "Schrifft" og "grund" går hand i hand og taler til hver sin instans i mennesket, Skriften til samvittigheten og "grunnen" til fornuften. At avvik fra den sunne fornuft springer ut av et hovmodig hjerte, mener Luther å finne bevis for ved å observere de papistiske kirkeledere. Mot bundethet til menneskelige tradisjoner stiller Luther bundethet til Skriften, men det kan være identisk med å la seg lede av sitt skjønn og av den kristne frihet.

I "Von den Konziliis und Kirchen" ("Om konsilene og kirken") (1539) tar Luther prinsipielt stilling til konsiltanken. (I det følgende refereres fra "Luthers skrifter i udvalg" v. Christensen, Nøjgaard, Thestrup Pedersen og Prenter, bd. II)

De såkalte kirkefedrene forholder seg til Skriften som bekken til kilden, og de skal føre oss til Skriften, hevder Luther: "Således må Skriften dog forbli mester og dommer. Hvis en derimot beskjeftiger seg for mye med bekken, fører den oss for langt bort fra kilden og mister både smak og kraft, inntil den flyter ut og fortaper seg i det salte hav, således som det er skjedd under pavedømmet." (s. 283) Augustin forholdt seg relativt til andre bøker, men absolutt til Skriften: "Jeg har lært at jeg alene rekner Den hellige skrift for ufeilbar. Alle de andre leser jeg slik: De kan være så hellige og lærde de vil, likevel rekner jeg ikke det de har lært på en eller annen måte for riktig dersom de ikke kan bevise for meg ved Skriften eller fornuften at det må være slik." (s. 287) Til Hieronymus skriver han: "Kjære broder (da han jo har vært en høflig og vennlig mann, skyter Luther inn), jeg håper ikke du vil sidestille dine bøker med apostlenes og profetenes bøker." (s. 288) Om en rettskaffen mann ville skrive slik til Luther, ville han skamme seg til døde. "Skal vi igjen bringe kirken inn under fedrenes lære og ordning, så står Augustin her og gjør oss forvirret og lar oss ikke føre vår mening til ende, fordi han rett og slett verken vil sette sin lit til fedrene, biskopene, konsilene, hvor hellige og lærde de så kan være, eller til seg selv, men han viser oss til Skriften." (s. 288) Skal de såkalte kirkefedrene høres, så skal i hvert fall Augustin høres! For Luther er Skriften Guds tale og dermed normativ, mens konsiler og såkalte fedre etter Skriftens ord må prøves. Her er altså et prinsipielt skille. Tre, høy og strå (sml. 1Kor. 3) må brennes opp med Skriftens ild. Det er dessuten en etnisk forskjell mellom de bibelske forfatterne og de hedningekristne, som svarer til frelseshusholdningen, mener Luther. Alle nytestamentlige forfattere er jødekristne, og vi må ikke likestille hedningekristnes skrifter med de jødekristnes i NT. Konsilene kan ikke fastsette ny lære, bare avvise vranglære. Et konsil skal dømme i lærestrid etter Skriften, men det skal også en sokneprest og en skolemester. "Seremoniene skulle en helt overføre fra konsilene til soknene der heime, ja til skolen, så skolemesteren var magister ceremoniarum ved sida av soknepresten. For av skoleelevene lærer alle de andre det uten arbeid og besvær." (s. 381)

I fortale fra samme år (1539) til Wittenberg-utgaven av hans tyske skrifter skriver Luther om å skille mellom Bibelen og andre bøker (WA 50). Jeg gjengir her på grunnlag av Inge Lønnings Luther-utvalg "Levende Luther", 1967, s. 34ff:

"Gjerne skulle jeg ha sett at alle mine bøker var gått til grunne og forblitt ukjente, blant annet av den grunn at sporene skremmer meg. jeg ser jo godt hvilken nytte kirkene har hatt av at en i tillegg til og ved siden av Den hellige skrift har begynt å samle massevis av bøker og store biblioteker, - især av at en uten forskjell har støvet fram alleslags kirkefedre, konsiler og lærere. Dermed har man ikke bare kastet bort kostbar tid og forsømt å studere Skriften, men den rene erkjennelse av Guds ord er gått aldeles tapt, inntil Bibelen (slik som det hendte med 5. Mosebok under kongene i Juda) er blitt liggende under benken, nedstøvet og glemt. For om det enn er nyttig og nødvendig at enkelte av kirkefedrenes og konsilenes skrifter er blitt bevart som vitnesbyrd og historiske kilder, så mener jeg likevel: det får være måte med alt, og det er ingen skade skjedd ved at mange av fedrenes og konsilenes skrifter takket være Guds nåde er forsvunnet. For dersom alle sammen skulle ha blitt oppbevart, ville ingen ha kommet fram eller tilbake for bare bøker. Og vi ville likevel ikke ha vært bedre farne enn med det en finner i Den hellige skrift." (s. 34) "Så godt vil - verken konsiler eller kirkefedre eller vi - selv på det aller beste og høyeste - kunne gjøre det som Den hellige skrift, det vil si Gud selv har gjort det. Vel må vi også ha Den Hellige Ånd, troen, Guds ord og Guds gjerninger dersom vi skal bli salige, men da må vi la profetene og apostlene sitte på kateteret, og vi selv får sitte her nede ved deres føtter og høre hva de sier - og ikke si hva de skal høre." (s. 35) "Dersom du nå i denne tid absolutt vil ha mine bøker, så la dem for all del ikke hindre deg i selv å studere Skriften, men plasser dem slik som jeg for min del plasserer pavens dekreter og dekretaler og sofistenes bøker, det vil si slik at jeg av og til kan se etter hva de har laget og overveie den historiske sammenheng, men ikke for å studere i dem eller etterlikne det de har gjort. Vesentlig annerledes gjør jeg heller ikke med kirkefedrenes og konsilenes bøker. I dette følger jeg eksemplet fra St. Augustin, som er den første og nesten eneste som blant alle fedre og hellige bøker vil underkaste seg Den hellige skrift alene." (S. 36)

Etter Luthers død slo de lutherske fast i Konkordieformelen fra 1577, som ble bekjennelsesskrift i flere lutherske kirker, prinsippet om Skriften alene i følgende uttalelse:

"Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som enhver lære og alle lærere skal bedømmes og prøves etter, alene er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente."

Av dette ser vi at "gammelkatolikkenes" syn på forholdet mellom Skriften og tradisjonen ikke stemmer med det evangelisk-lutherske.

Skriftens kanon

Om Skriftens kanon sier fellesuttalelsen at GT består av den hebraiske kanon med de 39 kanoniske bøker samt ti såkalte anagignoskomena eller deuterokanoniske bøker."The 'canonical' books are distinguished by the special authority constantly accorded to them by the Church; but the Church also values highly the Anagignoskomena which have long been part of its canon of Holy Scripture." (393) En viss usikkerhet rundt 1(3)Esra og 3Makk.. NT består av 27 kanoniske bøker.

På liknende måte som i fellesuttalelsen skjelner den lutherske bibelutgaven 1534 mellom kanoniske og såkalt apokryfiske skrifter idet det sies om de siste: "Det er bøker som ikke skal holdes like med Den hellige skrift, men som det dog er nyttig og godt å lese". Men omfanget av disse bøkene er ikke det samme. I luthersk tradisjon er det følgende: Judit, Visdommen, Tobias, Sirak, Baruk (og Jeremias brev), 1. og 2. Makkabeerbok, tillegg til Esters bok, tillegg til Daniels bok og Manasses bønn Ifølge den gresk- / gammelkatolske fellesuttalelsen 1975 reknes ikke de tre siste med, men derimot 1 Esra (3 Esra i Vulgata) og 3. Makkabeerbok. Imidlertid har den gammelkatolske side tatt et forbehold om 1Esra og 3 Makk. på følgende måte: "Although these books are not rejected by their Church, they are not included in the Old Catholic lists of the biblical books, which derive from an old Latin tradition. The International Conference of Old Catholic bishops still has to declare its position on this point." (Note s. 393)

Trinitetslæren

Den gresk-katolsk / "gammelkatolske fellesuttalelsen gir langt på veg uttrykk for felles trinitetslære i øst og vest, slik den kommer til uttrykk også i den vestlige athanasianske bekjennelse og i Augustana, art. 1. Men det er en spenning mellom vestkirken og østkirken i trinitetslæren, og "gammelkatolikkene" følger tydeligvis østkirken. Om spenningen også er en motsetning, kan kanskje diskuteres.

Når fellesuttalelsen hevder at Faderen er Sønnens og Åndens "origin and ground (aition)", er det ikke uten videre dekning for dette i våre bekjennelsesskrifter. Det kan til og med synes å stå i motsetning til Athanasianum, som så uttrykkelig framhever likheten mellom de tre guddommelige personer og sier at de alle er innbyrdes like evige (coaeternae) og jevnbyrdige (coaequales) (artikkel 25). Athanasianums lære utelukker imidlertid ikke betegnelsen "fons deitatis" (guddommens kilde) om Faderen, mener Leiv Aalen. På den annen side hevder den gresk-katolsk / "gammelkatolske" fellesuttalelsen at Faderen er den ene grunn i guddommen på en slik måte at spenningen i forhold til vår vestlige lære om at Ånden utgår fra både Faderen og Sønnen, er tydelig.

Den gresk-katolske kirke anerkjenner ikke den athanasianske trosbekjennelse, som lærer at Helligånden utgår fra Faderen og Sønnen (art. 22), og heller ikke den vestlige tilføyelsen "og fra Sønnen" ("filioque") i den tredje artikkel i den ninæno-constantinopolitanske bekjennelse (NC). Striden om NC danner noe av bakgrunnen for skismaet i 1054. Men "gammelkatolikkene" har interkommunionsavtale med anglikanerne, som i det minste i England mer eller mindre har holdt fast på Athanasianum.

I 1969 uttalte den internasjonale "gammelkatolske" bispekonferansen: "We entirely reject the addition of the filioque adopted in the West in the eleventh century without recognition by an ecumenical council. The ground for this rejection is not merely the uncanonical form of this addition, though this in itself represented an offence against love as the bond of unity. But above all we repudiate any theological doctrine which makes the Son joint author of the Spirit." ( S. 395) Den samme bispekonferansen uttalte også at "there is only one principle and one source in the most holy Trinity, namely the Father" (S. 395). Samtidig som fellesuttalelsen refererer til dette, åpner den også for en aksept av filioque-leddet i sak ut fra distinksjonen mellom en utgang fra evighet og en sendelse eller utgang i tida:

"On the Holy Spirit in particular, it is taught in Holy Scripture (John 15:26), in the Niceno-Constantinopolitan Creed of the 2nd Ecumenical Council, and in the ancient Church generally, that he proceeds from the Father, the source and the origin of divinity. His eternal procession from the Father is here to be distinguished from his temporal revelation and sending into the world, which takes place through the Son. When therefore we understand the procession of the Holy Spirit in the sense of his eternal being and procession without beginning, we confess the procession from the Father alone, and not also from the Son. But when we understand it in the sense of the temporal procession of the Holy Spirit, then we confess the procession from the Father through the Son or even from both Father and Son." (395)

Kristologien

Gresk-katolsk teologi synes å våke nøye over de gamle konsilenes definisjoner av dogmet om Kristus som sann Gud og sant menneske i én og samme person, og "gammelkatolikene" synes å følge grekerne helt og fullt. Den utforming som den oldkirkelige kristologi etterhvert fikk via konsilet i Kalkedon 451 (det såkalte fjerde ekumeniske konsil) og i Vesten i Athanasianum, gjennom konsilet i Konstantinopel 680-81 (det såkalte sjette ekumeniske konsil) og i Johannes Damascenus' teologi går igjen hos Luther med betoningen av communicatio idiomatum og i Konkordieformelens art. 8. Det som foreligger om tonaturlæren i fellesuttalelsene om inkarnasjonen og den hypostatiske forening synes således ikke å være kontroversielt fra evangelisk-luthersk synsvinkel om det enn går ut over formuleringene i Den norske kirkes offisielle bekjennelsesskrifter.

Mariologien

Det er påfallende at mariologien er gjenstand for en egen av de tre kristologiske (!) fellesuttalelsene. En kan forstå at Guds mor omtales i samband med tonaturlæren, og særlig på bakgrunn av oldkirkens kamp om titelen "theotokos", gudføderske, men fra evangelisk-luthersk synsvinkel må erklæringen om Maria oppfattes som svært utilfredsstillende.

De gresk-katolske og de "gammelkatolske" står sammen om å avvise romerkirkens nye dogmer fra henholdsvis 1854 og 1950 om at også hun er unnfanget uten arvesynd og at hun ved sin død ble legemlig opptatt til himmelen. Men ellers holder de på mye av den Maria-ideologi som ligger bak disse nye dogmene og fellesuttalelsen sier at kirken "celebrates the entry of the Mother of God into eternal life and solemnly observes the festival of her dormition" (400). Det fastholdes at Maria hadde et syndig kjød og trengte frelse, men samtidig forutsettes at hun fra det tidspunkt da Jesus ble unnfanget, er relativt syndfri, uten at det er skriftbevis for denne læren: Kirken kaller Maria "the Blessed One, the first of the saints and the pure handmaid of the Lord, and thereby ascribes to her a relative sinlessness by grace, from the time the Holy Spirit descended upon her, for our Saviour Jesus Christ alone is sinless by nature and absolutely." (400)

Maria oppfattes som evig jomfru: "Venerating the Virgin Mary as Mother of God, whose pregnancy is called by St. Ignatius of Antioch 'a mystery to be cried aloud' (ad Eph. 19:1), the Church also glorifies her perpetual virginity. The Mother of God is ever-Virgin, since, while remaining a maiden, she bore Christ in an inneffable and inexplicable manner." For semper-virgo tanken vises til det 4. og 7. ekumeniske konsil og til Augustin m. fl. Skriftbevis for dette finnes ikke. Derimot forteller Skriften at Jesus hadde kjødelige søsken (sml. Mt 12,46f parr.; 13,55f par.; Jh 7,3ff; Apg. 1,14). Semper-virgo tanken er nok uttrykk for en spekulasjon som ikke samsvarer med Skriftens lære om ekteskapet.

Maria tillegges en særlig funksjon som forbeder: "The Church venerates the Mother of God also in her role as intercessor for human beings before God, which is hers in particular because of her outstanding place in the work of salvation." (400) Fra liturgien i den "gammelkatolske" kirken i Sveits siteres ord om samfunn med Maria og alle helgener, og det heter: "Look upon their life and death and answer their intercessions for your Church on earth." (400) Om de hensovede har slike funksjoner, vet vi ikke av Skriften Men fellesuttalelsen avgrenser seg mot å oppfatte Maria som medforløserske: "Although the Mother of God is also called 'mediatrix' (mesitria) in the hymns of the Church, this is never anywhere in the sense of co-mediatrix or co-redemtrix but only in the sense of intercessor." (400)

Ekklesiologien

Ekklesiologien er ikke på tilsvarende måte som trinitetslæren og kristologien behandlet i fellesbekjennelsen NC og i den felles teologiske arv fra oldkirken. Gresk-katolsk / "gammelkatolsk" fellesuttalelse sier: "No explicit and complete definition of the term 'Church' is to be found in Scripture and Tradition. What we find are many images and symbols from which in an indirect way the nature of the Church can be known." (401) Men etter NC er kirken "én, hellig, katolsk og apostolisk". Det er av interesse å merke seg at i den greske versjonen heter det at vi tror "på én hellig, katolsk og apostolisk kirke", mens preposisjonen "på" er utelatt i den latinske versjonen.

Kirkens enhet kommer ifølge fellesuttalelsen til uttrykk i "the unity of faith, worship and order." (402) (noe som videreføres i fellesuttalelsen om forutsetninger for og konsekvenser av kirkelig kommunion). "The unity of faith and worship represents the bond which binds believers with the redeemer and with one another, in love and peace and finds expression in the confession of the same faith and in celebration of the same liturgy, insofar as it rests on dogma. The unity of order take the form of the exercise of leadership on the basis of the same principles and the recognition by believers of one minstry and one authority in accordance with the canonical rules, namely the episcopate which has a conciliar structure." (402) Oppfatningene av den ene tro kan imidlertid variere, og kirken kan være tålmodig med mennesker som avviker fra "the unity of faith and order" (402).

Det er ikke vanskelig å se at dette går ut over Augustanas lære om hva som er nødvendig og tilstrekkelig til kirkens sanne enhet, nemlig "å være enige om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning" (art. 7). Kravet om enhetlig liturgi og ordning kan naturligvis i noen grad gjenfinnes i det evangelisk-lutherske kravet om enighet om sakramentenes forvaltning, men går samtidig langt ut over dette. Augustana sier: "- det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker." (Art. 7) Men jeg forstår den gresk-katolsk / "gammelkatolske" fellesuttalelsen slik at den ikke vil kreve liturgisk uniformitet. Den taler om "celebration of the same liturgy, insofar as it rests on dogma". I omtalen av en enhetlig ordning opererer fellesuttalelsen med "kanoniske regler" og et konsiliært episkopat, noe som ut fra evangelisk-luthersk oppfatning av den kristne frihet ikke kan være forpliktende. Dette kravet er heller ikke basert på Skriftens lære. Det vises da også til tradisjonen som begrunnelse for den episkopale strukturen (401).

Det evangelisk-lutherske kirkebegrepet på sin side er basert både på formalprinsippet "Skriften alene" og realprinsippet "troen alene". Om menneskelige ordninger sier Melanchthon i Apologien for Augustana at de evangeliske gjerne overholder tjenlige ordninger, men tar avstand fra at slik observans er nødvendig for rettferdigheten overfor Gud. "Hvis - de menneskelige overleveringer ikke er en gudsdyrkelse som er nødvendig for rettferdigheten overfor Gud, følger det at vi kan være rettferdige og Guds barn selv om vi ikke har de overleveringer som er godtatt andre steder." (VII/VIII,34) Menneskelige tradisjoner levendegjør ikke hjertene, de kan heller ikke kalles virkninger av Den Hellige Ånd slik som nestekjærlighet og renhet, og "de er heller ikke midler som Gud bruker til å bevege hjertene til å tro slik som Ordet og sakramentene, som Gud har innstiftet". (VII/VIII,36)

At kirken er katolsk, har ifølge fellesuttalelsen både en ytre og en indre betydning. Den ytre har med dens utbredelse å gjøre. Den indre har med den sunne lære å gjøre. Kirkens traderte og bevarte lære er - med uttrykk fra Vincent av Lerins "det som har vært trodd overalt, alltid og av alle". "The Church is 'Catholic' therefore in the sense that it is the orthodox, authentic and true Church." (403) Denne forståelsen av kirkens katolisitet er ikke så ulik den evangelisk-lutherske. Men lutherdommen understreker den skjulte åndelige enhet uavhengig av menneskelige tradisjoner. I Apologien sier Melanchthon: "Kirken er allmenn og omfatter "mennesker, spredt utover jorden, som er enige om evangeliet og har den samme Kristus, den samme Hellige Ånd og de samme sakramenter, enten de nå har de samme eller ulike menneskelige tradisjoner." (VII/VIII,10)

Også kirkens apostolisitet forstås i fellesuttalelsen som tosidig: "The apostolic doctrine preserved by the Church is the inner aspect of its apostolicity. Its other element is the unbroken series and succession of pastors and teachers of the Church, starting from the apostles, which is the outward mark and also the pledge of the truth of the Church. These two elements of apostolicity, the inner and the outer, support and condition one another; if either one or the other is lacking the essential apostolicity and fullness of truth of the Church are impaired." (404) Den såkalte apostoliske suksesjon er også emne for en av de ekklesiologiske fellesuttalelsene. Der heter det: "The necessity of maintaining apostolic succession both as the continuity of apostolic teaching and as the passing on of ordained ministry and its grace of mission by the lawful laying on of hands is the teaching of the Church Fathers in general. The Orthodox Church of the East draws attention to the necessity of apostolic succession in the above sense from the beginning and especially now and raises it whenever the question of restoring Christian unity arises. The Old Catholic Church holds fast to this necessity as well." (S. 201) Kirkens enhet, hellighet, katolisitet og apostolisitet "mutually interpenetrate each other in indissoluble unity and point to the indestructibility and infallibility of the Church, the 'pillar and ground of the truth' (1Tim. 3,15)." (404) Etter tradisjonen har kirken en episkopal struktur og en prestelig og charismatisk karakter, sier fellesuttalelsen om kirkens vesen og kjennetegn. "In one aspect the Church is invisible and heavenly, in the other it is earthly and visible, a community and organism with a pastoral and priestly ministry, which is structurally linked with the apostles, with abiding dogmatic and ethical principles and a constant ordered worship, a body in which clergy and laity are differentiated." (402)

Det er påfallende at episkopatet får bred omtale i en egen fellesuttalelse med overskriften "Kirkens hode", selv om den åpner med å si at kirkens hode er Kristus. Kristus kan ikke tenkes uten sitt legeme. "- the Church as the Body of Christ is joined with its Head by the Holy Spirit and together with him is the whole Christ (cf. Eph. 1:22f)." (S. 202) En slik ekklesiologisk kristologi stiller jeg umiddelbart et stort spørsmålstegn ved. Eukaristien viser forbindelsen mellom hodet og legemet. "The bishop who celebrates the Eucharist presides in the place of Christ, and by bringing to God in this manner the sacrifice which has been wrought by Christ once and for all he represents Christ as the Head of the Church assembled around him in whose name he celebrates." (S. 202) Som apostlenes etterfølgere garanterer biskopene kirkens katolisitet og apostolisitet. (Messeofferlæren kommer jeg tilbake til.)

Som en ser, lærer "gammelkatolikkene" sammen med de gresk-katolske at det ikke er nok til kirkens apostoliske integritet at apostolisk tro og lære videreføres, en ytre suksesjon i læreembetet skal være kjennetegn på og garanti for kirkens sannhet. Slike tanker er fremmede for evangelisk-luthersk teologi. Selv om reformatorene ikke ønsket å bryte med den episkopale orden, hevdet de prinsipielt at der kirken er, der er retten til å administrere nådemiddelforvaltningen og ordinere nye embetsbærere. Embetsbærerne er etter evangelisk-luthersk syn heller ikke prinsipielt skilt fra lekfolket annet enn ved den offentlige nådemiddelforvaltning, for lutherdommen rekner ikke med et ordinasjonssakrament som "gammelkatolikkene" og de gresk-katolske. Og reformatorene bestred at den ytre kirke i det hele tatt kan forpakte sannheten. Det evangelisk-lutherske kirkebegrepet er kritisk (CA 7), og skal naturligvis også brukes til selvprøving i egne rekker. Det er kirken i åndelig og egentlig forstand, den skjulte kirke, som er "sannhetens støtte og grunnvoll". Og selv de som hører denne til, kan feile etter kjødet.

I gresk-katolsk / "gammelkatolsk" fellesuttalelse om kirkens enhet og de lokale kirkene kommer den episkopale ordning klart til uttrykk. "The one Church on earth exists in the many local Churches whose life is centered on the celebration on the holy Eucharist in the communion with the lawful bishop and his priests." (404) Det er ikke et nytestamentlig mønster en forplikter seg på, men en episkopal struktur, som en øyner for eksempel hos Ignatius, som også siteres: "Let all follow the bishop as Jesus Christ did the Father, and the priest as you would the Apostles --- Let the Eucharist be held valid which is offered by the bishop or by one to whom the bishop has committed this charge" (404). Det samme mønstret ser en i andre fellesuttalelser, for eksempel den om kirkens autoritet og autoritet i kirken: Særskilte organer for utøvelse av autoritet i kirken er biskopen "who in apostolic succession lawfully presides over the local Church", og kirkens synoder, særlig "de ekumeniske konsiler" (s. 195). Biskopens stilling sammen med presbyterne begrunnes med henvisninger til Ignatius. I kraft av av bispeembetets nåde vokter biskopen læren, holder fast på den kanoniske orden, administrerer sakramentene og forkynner evangeliet for folket. Biskopen står sammen med presbyterne og folket. Biskopene har sete i ekumeniske konsiler i kraft av sitt embete. "The resolutions of the counsils, though, claim and have authority as far as they have the consent of the Church, which is represented by the assembled bishops (cf. Acts 15)." (S. 195)

Bispedømmet oppfattes altså som den primære lokale enhet og det liturgiske liv og sakramentale fellesskap der som manifestasjon av den ene kirke: "As a fellowship of believers united around the bishop and the priests and as the Body of Christ, each local Church is the manifestation of the whole Christ in one particular place. It represents the sacramental reality of the whole Church in its own locality." (405) Selv om det er forskjeller i "custom and usage", er det ifølge fellesuttalelsen ett og samme åndelige liv overalt i kirken, noe som gjenspeiler enheten i Gud. De lokale kirker gjenkjenner hverandre i en grunnleggende enhet i liturgisk og sakramentalt liv, i grunnleggenge prinsipper for ordning og kirkestyre og i bispeembetets enhet. Det som kommer til uttrykk blant annet i canones fra de såkalte ekumeniske konsiler om disse prinsipper, anses som autentisk og forpliktende. Et ekumenisk konsil oppfattes som "the supreme authority in the Church, the instrument and the voice through which the Catholic Church speaks, in which there is a constant effort to preserve and strengthen its unity in love." (406) Konsiltanken har jeg kommentert i avsnittet om Skrift og tradisjon, der jeg kommer inn på Luthers skrift "Om konsilene og kirken".. Her minner jeg om hans banebrytende opptreden på riksdagen i Worms, der han sa: " - jeg tror verken paven eller konsilene, da det står fast at de både ofte har tatt feil og motsagt hverandre" (WA 7, 838).

I en fellesuttalelse om kirkens ufeilbarlighet synes det å være så mange forbehold at infallibititeten bare kan påberopes når det gjelder dogmatiske avgjørelser som etter allmenn konsens er i samsvar med Skriften og tradisjonen. Det er kirken som helhet som er ufeilbarlig, ikke de enkelte lemmer. "It is the believers as a whole who have the "unction of him who is holy", who rightly know the truth (cf. 1 Jn. 2:20, 27) and live by it. These believers as a whole, then, do not commit an error when they profess a common faith in one accord from the bishops to the last believer of the people." (S. 197) Apostlene sammen med presbytere og menighet hadde større autoritet enn en enkelt apostel (sml. Acta 15). "An ecumenical counsil, making its decisions under the guidance of the Holy Spirit, lays claim to infallibility on the basis of its accord with the entire catholic Church. Without this accord no assembly is an ecumenical council." (S. 197f) Kirkens ufeilbarlighet gjelder bare i spørsmål som angår frelsen. "The guidance of the Church by the Holy Spirit is - to be understood as one which is in correspondance with Scripture as well as transmitted apostolic teaching and is never without reference to these two (cf. Jn 16:13)." (S. 198) I en egen fellesuttalelse om kirkens synoder heter det: "The decisions of councils are decisions of faith (horoi) or canons (concerning law and order). Of these, the decisions of faith have direct authority and are of binding character for the entire Church, for they concern dogma based on revelation. They therefore, in substance, cannot be changed or revoked. The Church can, however, interpret them according to the needs of particular situations for a better understanding of, and witnessing to, the faith." (S. 199f)

Også Luther lærte at kirken ikke kan feile I "Om den trellbundne vilje" (1525) skriver han: "Kirken styres - av Guds Ånd, og de hellige ledes av Guds Ånd, Rom. 8. Og Kristus er med sin kirke inntil verdens ende. Og Guds kirke er sannhetens støtte og grunnvoll." (Cl. 3,138; WA 18,649)) I striden om viljefrihetslæren nekter Luther å gå med på at den har vært lært i kirken i tretten hundre år. Her kommer hans kritiske kirkebegrep til uttrykk. Det er ikke gitt at de som har lært viljefrihet, virkelig er kirken. For det ene kan villfarende lærere ha blitt berget umiddelbart før de døde. Da er de utvalgte. For det andre kan det være en parallellitet mellom den lille rest i Israel, for eksempel på Elias tid, og en sann kirke skjult under og i den ytre kirke i den nye pakts tid. På arianernes tid var det knapt fem katolske biskoper igjen i hele verden, under pavestyret er det knapt én biskop som virkelig holder seg til sitt embete eller ett konsil som har holdt seg til trosspørsmål. Guds kirke og Guds hellige er ikke så utbredt som dise betegnelser. Den sanne kirke har del i Guds herlighet, og det er skjult for de ugudelige hvem som hører med til den, slik kirkens Herres herlighet var skjult for verden. I troen vet vi hvem kirken er uten dermed å kunne si hvilke mennesker som er sanne kristne. Hvordan skal en da vite hvem som taler på den sanne kirkes vegner? Her kommer Luther til sin lære om Skriftens klarhet. Ut fra Skriften, som er et klart lys i troens saker, skal det skje en offentlig læreprøving. Et eneste skriftsted er i seg selv nok til å beseire Erasmus med.

Det foreligger en egen fellesuttalelse om kirkens grenser. Kirkehistorien har sett mange splittelser, men det er ikke slik på forstå at den opprinnelige kirken ikke lengre eksisterer fullt og helt. "- from the day it was founded right down to our own days, the true Church, the one, holy, catholic and apostolic Church, has gone on existing without any discontinuity wherever the true faith, worship and order of the ancient undivided Church are preserved unimpaired as they are reflected and formulated in the definitions and canons of the Seven Ecumenical Synods and the acknowledged local Synods, and in the church fathers." (407) Istedenfor å tale om enhet i forkynnelse og sakramentforvaltning og om Skriften som avgjørende lærenorm, taler en her om enhet i tro, tilbedelse og ordning og gamle konsiler og såkalte kirkefedre som normerende. Imidlertid har en sett en spenning mellom forestillingen om kontinuitet med "the ancient undivided Church" og evangeliet om frelsen ved troen på Jesus Kristus. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, og en tør ikke utelukke at Herren i sin allmakt og nåde virker i kirker som bekjenner at han er den treenige Gud og at Kristus er Guds Sønn som er blitt menneske for vår skyld. På denne bakgrunn uttaler en: "On this view of the question of the Church's boundaries, where the unity of the Church as the Body of Christ is understood in a wider sense, all who believe in Christ are called to seek lovingly, sincerely and patiently to enter into dialogue with one another, and to pray unceasingly for the restoration of the Church's unity in faith and full fellowship so that the Lord God may lead all to know the truth and to attain the fulness of unity." (407)

Den gresk-katolsk / "gammelkatolske" ekklesiologi rommer forestillingen om en udelt kirke før 1054. Det ekumeniske arbeid skal således sikte mot en gjenopprettelse av den gammelkirkelige enhet. Tilsvarende tanker finner en i anglikanismen. Den 19. anglikanske artikkelen bygger visstnok på CA 7, men taler om ecclesia Christi visibilis. I artikkelen ""Die alte ungeteilte Kirche" und "die geeinte Kirche der Zukunft"" (1961) ("In statu confessionis"I, 168-175), tar Hermann Sasse et oppgjør med denne tankegangen. Det er karakteristisk for anglikanerne å oppfatte seg i et interim mellom "the ancient undivided church" og "the future reunited church", mener Sasse. Han hevder at tanken om en synlig enhet i denne verden er svermerisk, og at tanken om en udelt kirke i de første århundrer er uhistorisk, og sier: "Wenn die lutherische Theologie heute eine große ökumenische Aufgabe hat, dann ist es die, die Christenheit von den schwärmerischen, chiliastischen Träumen einer "utopico-oecumenica ecclesia" zurückzuführen zu der Wirklichkeit der Kirche. Der anglikanisch-römischen Idee der sichtbaren Kirche (ecclesia visibilis) stellen wir wieder die Wahrheit entgegen, die Luther Erasmus gegenüber in den Worten aussprach: "Abscondita est ecclesia, latent sancti" (WA 18,652)."

For evangelisk-luthersk teologi er kirkens enhet en objektiv åndelig virkelighet, gjenstand for tro, som vi bekjenner i Apostolicum og NC. Den sanne kirke i verden og gjennom alle tider er ett, men enheten er skjult. Det er et korsteologisk grunnpreg over denne ekklesiologien. I det perspektivet er den gresk-katolsk / "gammelkatolske" ekklesiologien og ekumeniske problemstillingen etter min oppfatning herlighetsteologisk, forsåvidt i likhet med den romersk-katolske, der et papalistisk prinsipp langt på veg trer i stedet for et episkopalistisk / konsiliært.

Soteriologien

Kristi frelsesverk beskrives i en fellesuttalelse frelseshistorisk fra inkarnasjonen til fulllendelsen. Allerede inkarnasjonen betyr gjenopprettelse (recapitulatio) etter syndefallet. "God the Logos assumed a special human nature in his incarnation but because of the unity of the human race he united all humanity within himself, the "one united and undivided nature" (Gregory of Nyssa --) which he redeemed and restored to its orginal beauty." (S. 205) "The Lord has recapitulated and united to himself "the original form of man" and "the long history of men" so that we gain in him what we have lost i Adam: the freedom from sin and death and eternal life in fellowship with God (cf. Irenaeus of Lyons -- cf. also Cyril of Alexandria --; Leo I of Rome --)." (S. 205) Med frihet fra synd menes nok først og fremst frihet fra syndens makt, sml. nedenfor.

"In the last Adam the image of God which had been darkened and distorted by sin in the first Adam has been restored, renewed and made richer." (S. 205) Dette svarer til Mollands beskrivelse av østkirkens antropologi: "Ved syndefallet mistet mennesket disse ovenaturlige gaver (dvs. uforgjengelighet, udødelighet og frihet fra lidenskaper). Men det beholdt sin fri vilje og evnen til å gjøre det gode, riktignok en svekket evne, og gudsbilledligheten, som dog er blitt fordunklet gjennom falle. Læren om arvesynden har fått liten tilslutning i Østen, idet den østlige kirke stod utenfor striden mellom Augustin og Pelagius. Syndens følger, død og forgjengelighet, er gått i arv til alle Adams etterkommere, men syndens skyld pleier de ortodokse ikke å tenke seg som arvelig." (S. 64) Av dette ser vi at der er en spenning i forhold til evangelisk-luthersk antropologi, sml. CA 2. Som Apologien til art. 2 viser, er den lutherske arvesyndslæren augustinsk. "Augustin kjemper heftig mot dem som i hans tid mente at den onde tilbøyelighet og lyst i mennesket ikke skulle være noen synd, men verken god eller ond slik som det å være svart eller hvit av hudfarge verken er godt eller ondt." (Apol. II,41) Som profet og lærer har Kristus er frelsende budskap som frigjør menneskets ånd fra det mørke og den villfarelse synden har medført, lærer fellesuttalelsen. Fra evangelisk-luthersk side er det grunn til å etterlyse realdialektikken mellom lov og evangelium. Dette henger trolig sammen med ulikheter i antropologien, slik vi har vært inne på det.

Kristus vant frelse for oss ved sin lydighet til døden. Som den evige ypperstepresten og mellommannen for den nye pakt bragte han seg som sonoffer for våre synder (sml. Hebr. 9,11-15; 1Jh 2,2). I sin kjærlighet gav han livet som løsepenge for oss og frelste oss (sml. Jes. 53,4f; 2Kor. 5,21; 1Pet. 2,24). Om østkirkens soteriologi skriver Molland: "Kristi død betraktes som et sonoffer til Gud, men enda mer karakteristisk for den greske teologi er den tanke at Kristi død var en løsepenge betalt til djevelen." (S. 65) Det er mulig at de gresk-katolske og de "gammelkatolske" ikke er blitt enige her.

I kirken får mennesket Helligåndens gave gjennom Kristus. I fellesuttalelsen om Helligåndens gjerning i kirken og om frelsestilegnelsen heter det: "The Spirit lives in the body of the faithful as in a temple (cf. 1 Cor. 6:19). He unites them in the celebration of Holy Eucharist to the one body in the fellowship of the Church. He allows Christians to take part in his holiness; they become "partakers of the divine nature" (2 Pet. 1:4), i. e. "deified through the partaking of the divine shining of the light and not changed into the divine being" (John of Damascus, -- PG 94.924). He imparts to each individual his gift of grace for the building up of the Body of Christ: the gift of speaking wisdom, the gift of speaking knowledge, the gift of healing, the gift of discerning spirits, and especially the gift of ordained ministry as an organ for building up this Body (cf. 1 Cor. 12:4-11. 28f)." (S. 208) Molland skriver (s. 66): "Den prosess som i den vestlige kirke kalles rettferdiggjørelse og helliggjørelse, heter i den ortodokse kirke "guddommliggjørelse" (qeopoihsiV). En lære om rettferdiggjørelen møter vi først i det 17. århundres bekjennelser, hvor den lutherske og calvinske læære avvises. Mennesket blir ikke rettferdiggjort av tro alene, men ved tro og gjerninger (dia thV pistewV kai twn ergwn). I den russiske teologi tales det dog ofte om nåden på en slik måte at det synes utelukket at våre gjerninger har frelsesbetydning. Vi er intet og formår intet uten Guds nåde, heter det ofte hos russerne." Det er nok typisk for tolkningen av 1Kor. 12 at "the gift of ordained ministry" reknes som nådegaven framfor andre. Det svarer til ekklesiologi og ordinassjonslære i fellesuttalelsene.

Gresk-katolske og "gammelkatolske" står sammen om å hevde at mennesket har fri vilje. Denne læren belegges med sitat av Johannes Chrysostomos. Frelsestilegnelsen skjer ved samvirke ("cooperation") mellom Helligånden og mennesket (s. 208) Molland skriver (s. 65f): "Til forskjell fra den vestlige kirke har Østkirken ingen detaljert nådelære. I Vesten ble teologene tvunget til å beskjeftige seg med forholdet mellom Guds nåde og menneskets vilje gjennom den pelagianske strid i det 5. århundre. Den østlige kirke er forblitt temmelig uberørt av denne striden. riktignok fordømte den pelagianismen på konsilet i Efesus 431, men orientalerne interesserte seg lite for dette dogmatiske pørsmål. De vedble å tale om menneskets fri vilje på en måte som stundom var likefrem pelagiansk, samtidig som de talte sterkt om nådens nødvendghet. Orientalernes standpunkt kan best karakteriseres som synergisme. Mennesket har frihet til å motta eller avslå Guds nådestilbud. Menneskets anstrengelse (Basilius den Store: spoudh anqrwpinh) og Guds hjelpende nåde fra oven virker sammen til frelse." I fellesuttalelsen om Helligåndens gjerning i kirken og om frelsestilegnelsen er cooperatio-synspunktet tydelig utformet. Det heter: "The Holy Spirit effects the vocation, the illumination, the conversion, the justification, the rebirth in Baptism and the sanctification in the Church; man, for his part, accepts the grace offered and participates freely by faith and his good works, in other words, by "faith working through love" (Gal. 5:6). This cooperation is not to be understood as if God alone achieves one part of the work and man alone another; rather all things are achieved by God, without whose help man can do nothing for his salvation. But man also participates in all things, he is moved to act himself and not to remain inactive (cf. Augustine, -- PL 44.918: aguntur ut agunt, non ut ipsi nihil agant). "From the God of the universe, who works all in all, we must believe that he does it in the manner that he awakens, protects and strengthens the free will which he himself once granted and not in such a way that he nullifies it" (John Cassian, -- PL 49.946; cf. Augustine, -- PL 44.240). This cooperation of God and man embraces the entire new life in Christ. One cannot say that man behaves passively in any act of faith - and were it even the first one - and that God alone works in him." (S. 208)

Luthers sterke avvisning av viljefrihetslæren i "Om den trellbundne vilje" (Cl. 3; WA 18) korresponderer med hans oppfatning av realdialektikken mellom lov og evangelium. Han belegger sin lære hos Paulus og Johannes. Rettferdiggjørelsen skjer ufortjent av Guds nåde (Rom. 3,24). Denne læren er uforenlig med troen på egen fortjeneste om enn aldri så beskjeden. "En rettferdiggjørelse for intet tillater ikke at du oppstiller gjerningsfolk, for det er klar motsetning mellom å få den for intet og å oppnå den ved noen gjerning." (Cl. 3,273; WA 18,771) Baserer en seg på egne gjerninger, er en ikke rettferdig for Gud. Baserer en seg ikke på egne gjerninger, blir en kjent rettferdig om en tror på han. I Rom. 8 deler Paulus menneskeslekten i kjødlige og åndelige. De kjødelige er under Satans herredømme. De kan ikke behage Gud, men trakter etter døden, er fiendtlige mot Gud og kan ikke værre lydige mot hans lov. Nåden kommer "i den grad som en gave at de ikke hadde tenkt på den på forhånd, for ikke å tale om streben eller iver etter den" (Cl. 3,278; WA 18,775). Luther avslutter sin gjennomgåelse av tekster hos Paulus med at "nåden blir gitt gratis til dem som er uten fortjeneste og aldeles uverdige, og (at den) ikke lar seg vinne ved hjelp av noen slags anstrengelser, forsøk eller innsats, den være seg stor eller ørliten, selv fra såre høgtstående og hederlige mennesker, som med brennende iver søker og jager etter rettferdigheten" (Cl. 3,279; WA 18, 775f). Også Johannes foretar en todeling av menneskeheten. De som ikke er skapt på ny ved Den Hellige Ånd, er verden, som ligger i det onde. Det gjelder hele mennesket, inkludert den såkalte frie vilje, "som er det mest framragende (? (praestantissimum")) i mennesket , selve styringsprinsippet "i verden så lenge den ligger under Satans herredømme"" (Cl. 3,279; WA 18,776), ja, "det verden gjør, gjør den - i kraft av den frie viljes kapasitet, det vil si fornuften og viljen, som er dens viktigste bestanddeler" (Cl. 3,280; WA 18,776). Når Johannes taler om en åndelig fødsel, som ikke er av mannviljen (Jh 1,13), er det utelukket at mennesket har frihet til å velge. For Luther er det utelukket at det skulle finnes et nøytralt område mellom Kristi rike og verden som heter "den frie vilje" (liberum arbitrium). Skriften taler antitetisk, hevder han, det vil si at den taler om motsetninger som utelukker hverandre gjensidig. Når Kristus er vegen og sannheten og livet (Jh 14,6), er manneviljen utenfor Kristus nødvendigvis villspor, løgn og død. Dette har med Skriftens nerve å gjøre. Den vil jo bevise at Kristus er nødvendig for alle mennesker. Luther er overbevist om at mennesket i dets totalitet (totus homo) er under Guds dom når det ikke tror (Jh 3,18.36). Ja, viljen (arbitrium) er nettopp vantroens sete: Vantroen hører ikke til de lavere affektene, "men sitter på toppen av byggverket og styrer, i den fesningen som heter viljen og fornuften - akkurat som sin motpol, troen" (Cl. 3,284; WA 18,780). Det finnes altså hos den vantro ikke noe "bedre jeg" som er intakt. Nei, vantroen er synd (Jh 16,8f), og den kleber ikke ved hud og hår, men sitter i selve fornuften og viljen og erkjennes ikke uten at Den Hellige Ånd avdekker den. Så er det ingen som kan komme til Kristus uten at Gud drar en innvendig (Jh 6,44). Når det gjelder dem som alt hører Kristus til, følger de Kristus av seg selv fordi de lever i og ledes av Ånden, men de ugudelige kommer ikke ved å høre Ordet hvis ikke Ånden opplyser dem.

Etter behandlingen av Paulus og Johannes samler Luther sin hermenevtikk i påstanden om at "Skriften overalt forkynner Kristus polemisk og antitetisk, slik at alt som er uten Kristi Ånd, blir plassert under Satan, ugudelighet, villfarelse, mørke, synd, død og Guds vrede" (Cl. 3,287; WA 18,782). Ut fra Luthers forståelse av lov og evangelium gir det seg en annen antropologi enn Erasmus'. Mens Erasmius mener at det finnes en rest i mennskenaturen som er intakt etter syndefallet, ser Luther på hele det naturlige mennesket om kjød i negativ betydning, kjød i motsetning til Helligånden. "Rerum cardo et caussae caput" (kjerne og hovedsak) i striden med pavekirken kan sies å være om det er Gud eller mennesket selv som bestemmer om det skal bli frelst. Er det mennesket som velger Gud, eller er det Gud som velger mennesket? Luther tenker teosentrisk. Gud er allmektig og uopphørlig virksom. Han virker alt i alle slik at ingenting skjer eller er virksomt uten han. Gud alene har fri vilje i vid forstand. Det sterke monistiske trekket i Luthers tenkning står i en spenning til det dualistiske aspektet, som han også i høg grad går ut fra. Alle er objekt for Guds drivende kraft, men resultatet avhenger av om den som drives, er god eller ond. Imidlertid kan Gud nyskape mennesker. Luther er overbevist om at hans standpunkt i viljesspørsmålet åpner for en personlig frelsesvisshet som ikke er mulig med Erasmus' standpunkt. Om mennesket hadde en fri vilje, ville frelsen være usikker, ja, umulig. Umulig fordi vi står i en åndskamp, og "én demon er mektigere enn alle mnnesker", og om det ikke fantes onde åndsmakter, ville frelsen være usikker fordi der alltid ville være tvil om en hadde gjort og gjorde alt det Gud krevde. Viljefrihetslæren står da i vegen for frelsesvissheten. Men når frelsen er uavhengig av manneviljen, kan en være viss på å være Guds barn.

I tråd med Luther sier Konkordieformelen klart at det er "ingen medvirkning av vår frie vilje i mennskets omvendelse" (Sol. Decl. II,44). "Når Luther sier at mennesket forholder seg helt passiv (pure passive) til sin omvendelse, det vil si at det ikke bidrar noe som helst til den, men bare er gjenstand for det som Gud virker i det, - er hans mening ikke at omvendelsen skjer uten at Guds ord forkynnes og høres, heller ikke at ingen åndelige virkninger blir påbegynt. Han mener derimot at mennesket av seg selv eller av sine naturlige krefter ikke formår noe eller kan bidra noe til sin omvendelse, og at omvendelsen ikke bare delvis, men helt og holdent er en virkning, gave, foræring og gjerning av Den Hellige Ånd alene, som gjør og virker den i menneskets forstand, vilje og hjerte ved sin kraft og makt gjennom Ordet, ved at det handles med en (tanquam in subjecto patiente), det vil si at mennesket ikke gjør eller viker noe, men at noe gjøres med det." (Sol. Decl. II,89)

Av det foregående kan det ikke være tvil om at en viss synergisme gjør seg gjeldende i rettferdiggjørelseslæren hos de gresk-katolske og "gammelkatolske", noe som ikke er forenlig med det reformatoriske materialprinsippet om rettferdiggjørelsen ved troen alene.

Sakramentlære

"Gammelkatolikkene" rekner at det er sju sakramenter. Evangelisk-luthersk teologi rekner med to - eller tre om skriftemålet tas med. For "gammelkatolsk" teologi synes tradisjon fra middelalderen å være avgjørende, for luthersk teologi er sakramentbegrepet bestemmende. Begge kirker oppfatter sakramentene som nådemidler, men nåden forstås sannsynligvis på forskjellig vis. I "gammelkatolsk" teologi trolig mer som kraft, i luthersk teologi mer som syndenes forlatelse, men syndenes forlatelse nettopp som nøkkel til samfunn med den treenige Gud og liv i hans kraft. Etter luthersk lære skjenker sakramentene syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd og virker troen. Etter "gammelkatolsk" oppfatning konsekreres elementene ved bønner og handlinger, etter luthersk oppfatning skjer det ved Herrens ord.

Dåpen

Gjennom dåpen blir mennesket etter "gammelkatolsk" lære medlem av Kristi kirke, utfridd fra syndens herrevelde og født på ny til en ny skapning i Kristus. Dåpssakramentet er nødvendig (sml. Mt 28,18ff; Jh 3,5). Luthersk teologi sier i og for seg det samme, men framhever - i likhet med den niceno-konstantinopolitanske bekjennelse - at dåpen skjer til syndenes forlatelse, og framhever at vi får Den Hellige Ånd i dåpen. Vi rekner ikke med at en egen konfirmasjonshandling er nødvendig.

Den guddommelige gave mottas etter "gammelkatolsk" oppfatning i tro, omvendelse og kjærlighetsgjerninger. Luthersk teologi vil her framholde troen som det egentlige mottakerorganet.

Konfirmasjonen

For "gammelkatolsk" teologi går vegen fra dåpen direkte til konfirmasjonen, der den døpte får Den Hellige Ånd ved bønn og håndspåleggelse.

I "Om kirkens babylonske fangenskap" (1520) går Luther mot den romerske konfirmasjonoppfatningen. Han skriver: "Det er ubegripelig hvordan det kan ha falt dem (pave-teologene) inn å gjøre et konfirmasjonssakrament ut av håndspåleggelsen." "- dersom alt det apostlene har gjort, skal gjelde som sakramenter, hvorfor har en ikke da mye heller gjort forkynnelsen til et sakment?" "Vi - spør -- etter sakramenter som er gudommelig innstiftet. Og vi finner ingen grunn til å rekne konfirmasjonen blant disse. For det som framfor alt annet må til for at en skal kunne tale om et sakrament, er det guddommelige løftesordet, som fører til at troen oppstår. Og vi leser ikke noe sted noe om at Kristus har gitt et løfte om konfimasjonen." Konfimasjonen kan kalles en kirkelig skikk eller sakramental seremoni. Fordi den "ikke er forbundet med noe spesielt guddommelig løfte, kan den ikke reknes med blant troens sakramenter, den virker nemlig ikke frelse. Men sakramentene holder oppe den som tror på det guddommelige løftet."

Luther kan gå med på at konfirmasjonen med håndspåleggelse er en sakramental seremoni, om ikke noe sakrament. Om dette sier Joachim Heubach: "Handpåläggning är för honom ett personligt betygande över en bestämd människa av Guds handlande och löften i Ordet och bönen. Och detta gäller då inte endast vid konfirmationen, utan vid alla de handlingar som åtföljs av denna gest, såsom vid dop, vigsel, ordination, absolution, helbregdagörelse. Den verksamma kraft tron ser i det levandegörande gudsordet är för Luther härvid det avgörande, så att den gest som åtföljer ordet eller bønen och som utpekar den speciella personen också kunne utgå." Bibelteologisk kan det være mye å gjøre for luthersk teologi når det gjelder læren om håndspåleggelse (sml. Hebr. 6,2), og mye taler vel for at håndspåleggelse bør være en fast bestanddel av dåpsritualet.

Eukaristien

Utrecht-erklæringen 1889 har opptatt i seg tese 14 fra unionskonferansen 1874. Erklæringen sier (Keussen, 43f):

"In Erwägung, daß die heilige Eucharistie in der Katholischen Kirche von jeher den wahren Mittelpunkt des Gottesdienstes bildet, halten wir es für unsere Pflicht, auch zu erklären, daß wir den alten katholischen Glauben von dem heiligen Altarsakramente unversehrt in aller Treue festhalten, indem wir glauben, daß wir den Leib und das Blut unseres Herrn Jesu Christi selbst unter den Gestalten von Brot und Wein empfangen. - Die eucharistische Feier ist nicht eine fortwährende Wiederholung oder Erneuerung des Sühnopfers, welches Christus ein für allemal am Kreuze dargebracht hat; aber ihr Opfercharakter besteht darin, daß sie das bleibende Gedächtnis desselben ist und eine auf Erden stattfindende reale Vergegenwärtigung jener Einen Darbringung Christi für das Heil der erlösten Menschheit, welche nach Hebr. 9, 11.12 fortwährend im Himmel von Christus geleistet wird, indem er jetzt in der Gegenwart Gottes für uns erscheint. - Indem dies der Charakter der Eucharistie bezüglich des Opfers Christi ist, ist sie zugleich ein geheiligtes Opfermahl, in welchem die den Leib und das blut des Herrn empfangenden Gläubigen gemeinschaft miteinander haben".

Den skolastiske transsubstantiasjonslæren anses som en rasjonalistisk tolkning av mysteriet og avvises (Keussen, 44). Men realpresensen fastholdes. Det fastholdes også at Kristus bar fram sonofferet på korset én gang for alle. Men fortsatt bærer han seg selv fram i himmelen for vår skyld, og når hans sonoffer ihukommes i eukaristien, blir det nærværende på jorda, lærer en altså. I eukaristien frambærer Kristus seg selv på ublodig måte og meddeler seg til de troende i en reell representasjon av sitt blodige offer som han frambar på korset én gang for alle, lærer den "gresk-katolsk /"gammelkatolske" fellesuttalelsen. Golgata-offeret gjentas ikke, men eukaristien "is the same sacrifice celebrated sacramentally. It is celebrated as a commemoration of the Lord ("Do this in remembrance of me") and is not a mere, but a true and real commemoration and representation of Christ's sacrifice. Before us are the Body and Blood of the Lord themselves. "That (sacrifice) we now also offer, namely the one once offered, the inexhaustible one. This happens to commemorate that which once happened; for he says 'Do this in remembrance of me'. Not an ever different sacrifice as the (Jewish) high priest of those times, but we always offer the same one; for rather we effect a memorial of the sacrifice" (John Chrysostom, hom. 17.3 in Heb. - PG 63.131). "And as we commemorate his suffering in all our celebrations of the sacrifice - for the suffering of the Lord is the sacrifice that we offer - we may not do anything else than what he has done" (Cyprian of Carthage, ep. 63.17 - PL 4.387/398f)." (S. 216).

Er det virkelig slik at Kristus frambærer seg selv i himmelen i dag? Utrecht-erklæringen mener at dette framgår av Hebreerbrevet. Men Hebr. 9,11f taler i fortid. Kristus gikk én gang inn i helligdommen med sitt eget blod og fant en evig forløsning. Det beviser ikke det som Utrecht-erklæringen hevder. Det samme gjelder Hebr. 7,24ff, som skjelner mellom det yppersteprestelige offer én gang for alle og den yppersteprestelige forbønn i dag. Hebreerbrevets forfatter sammenlikner i kap. 9 Kristi sonoffer med den aronittiske yppersteprestens offer på den årlige forsoningsdagen. Og når offeret er frambåret, er handlingen fullbragt. Men hva med det lille ordet "nå" i 9,24? En nærliggende tolkning er vel at det er frelseshistorisk å forstå som i v. 26. Men det kan også gå på hans yppersteprestelige forbønn (sml. 7,25). Heller ikke dette stedet beviser altså at Kristus bærer seg selv fram i himmelen i dag. Det spørs om ikke denne tanken mer beror på en filosofisk tid-evighet-spekulasjon enn på eksegese. Og når det ikke kan bevises at Kristus bærer seg selv fram som sonoffer i dag, faller vel grunnlaget bort for himmel-jord-analogien i den "gammelkatolske" offertanken. Det er jo tale om en "Vergegenwärtigung" av en frambæring som tenkes å skje i himmelen. "Vergegenwärtigung" svarer etter alt å dømme til det latinske repraesentatio, som er en nøkkel til å forstå romersk-katolsk messeofferlære. Og sammenlikner vi offertanken i den "gammelkatolske" kirke med den romersk-katolske, må vi nok si at samsvaret til dels er stort, selv om den tanke at eukaristien skal gagne mennesker i skjærsilden, vel ble forlatt ved bruddet på 1870-tallet.

Eukarisitiens nødvendighet betones på en klarere måte enn det som har vært tradisjonelt i lutherdommen. Her mener jeg også vi trenger et bibelteologisk og kirkehistorisk korrektiv. Jeg er derfor positiv til at en til forskjell fra Luther viser til Jh 6,53, rekner den første kommunion med til den kristne initiasjon og også lar de minste barna få delta.

Men uten å sitere noe belegg hevder fellesuttalelsen at bruk av syret brød er i samsvar med apostolisk tradisjon og praksis, og at bruken av usyret brød i vest er en yngre praksis. Da påskebrødet er usyret, er det for oss en svært problematisk og anfektbar praksis å bryke syret brød.

Boten

Apostlene fikk autoritet til å tilgi synder (sml. Mt 16,19; 18,18; Jh 20,23), og apostlenes etterfølgere har denne autoriteten. På grunnlag av denne er botssakramentet utviklet, lærer den gresk-katolsk /"gammelkatolske" fellesuttaelsen. "There are no sins or failings which, after repentance har been expressed, cannot be forgiven through the sacrament of Penance." (S. 218) Botssakramentet forvaltes av biskopen og prester han har autorisert. "What is done below by priests, God makes into a reality above; and so the Lord confirms the judgement of his servants," sier Johannes Chrysostomos (s. 218). Presten skal også pålegge en botshandling, ikke som en straff, men som en hjelp til modning.

Her synes det klart at presten er dommer (iudex). Han er så å si juryen som avsier kjennelsen, og denne stadfestes i himmelen. Slik kan ikke evangelisk-luthersk teologi tenke om nøklemakten. For Luther dreide det seg først og sist om forvaltningen av evangeliets løfte til troen. Og Luther vil ha kirkerettslig "fri adgang for alle brødre og søstre til å høre en bekjennelse av skjulte synder, slik at synderen kan åpenbare sin synd for hvem han vil, og så søke tilgivelse og trøst, det vil si Kristi ord fra nestens munn." ("Om kirkens babylonske fangenskap")

Salvingen (sjukesalvingen)

Den gresk-katolsk /"gammelkatolske" fellesuttalelsen sier: "Following the example of the Lord and of the Apostles, the Church performs the sacrament of Unction (Anointing the sick), in which the faithful are prayed for and anointed with oil for the healing of body and soul." (S. 219) Sakramentet forvaltes av biskopen og prestene, om mulig deltar mer enn en sakramentforvalter (sml. Jak. 5). Den sjuke salves med olje innvigd til formålet, og salvingen skjer sammen med forbønn. En ber om at Kristi kraft må komme over oljen, "so that it may be to those who are anointed with it the means for driving out every form of sickness and weakness ... every form of fever and suffering, for healing grace and the forgiveness of sins, as the medicne of life and salvation for the healing and wholeness of soul, body and spirit, and for complete and total strengthening" (Serapion av Thumis) (219). Sakramentets frukt er helbredelse og syndstilgivelse. Alle døpte som lider av sjukdom kan motta sakramentet, og det kan også mottas av friske mennesker som ønsker å forberede seg på denne måten til eukaristikommunionen.

Etter evangelisk-luthersk syn er ikke sjukesalvingen noe sakrament som Kristus har innstiftet. Løftet er knyttet til troens bønn. Luther: "Et sakrament forutsetter imidlertid ingen bønn eller tro fra prestens side; til og med en vantro kan jo døpe og innvie uten bønnn. Sakramentet beror ene og alene på Guds løfte og innsettelse, og forutsetter tro hos den som mottar det." ("Om kirkens babylonske fangenskap") Salvingsforskriften i Jak. 5 oppfatter Luther som "et råd fra Jakob som kan følges av den som vil".Tjenesten er ikke knyttet til ordinasjonen: "- det lar seg ikke nekte at kirkene i gammel tid ble styrt av eldste, altså slike som helt uavhengig av alle ordinasjoner og innvielser ble valgt til denne oppgaven på grunn av alder og lang erfaring."

Ordinasjonen

Ifølge den gresk-katolsk /"gammelkatolske" fellesuttalelsen er en ordo av embetsbærere en fundamental institusjon i kirkens liv. Den springer ut av den oppstandnes utsendelse av apostlene da han gav dem Helligånden så de kunne fullføre sitt oppdrag. Gjennom bønn og håndpåleggelse overførte apostlene til andre den autoriteten som de hadde fått, og samtidig fikk disse andre de nådegaver som er nødvendige for det åndelige embetet. Imidlertid har ikke biskopene i kraft av apostolisk suksesjon del i apostolatet som sådan. Det var en universell hyrdetjeneste, og idag forvaltes denne av alle biskoper i fellesskap i og gjennom kirken, lærer fellesuttalelsen. Tidlig kommer en tredelt ordo til syne. Biskopen er lærer, liturg og hyrde i lokalkirken og har alle embetsfullmakter. Presbyterne "support the bishop" i sakramentforvaltning, liturgi, forkynnelse og undervisning (s. 220). Diakonene assisterer biskop og prester i sakramentforvaltningen, deltar i sosialt arbeid og i kirkens virksomhet i allminnelighet. "The candidate who has been determined to be worthy for ordained ministry is ordained by the bishop, with prayer and the laying on of hands, in a eucharistic gathering of the Church, whereby the bishop prays, together with the clergy and the faithful gathered, that the grace of the Holy Spirit who heals what is sick and supplies what is lacking, may descend on the ordinand." (S. 220f) En vestlig skikk, bevitnet i Hipplolyts såkalte apostoliske tradisjon, er at tilstedeværende prebytere også legger hender på ordinanden. Men biskopen har eksklusiv autoritet i ordinasjonssaker. "The divine grace received in Ordination grants the authority for a particular service in the proclamation of the Gospel in the liturgical-sacramental life of the Church and in the gathering and upbuilding of the faithful. This service has differing form and purpose depending on whether it is performed by a bishop, a priest (presbyter) or a deacon. The gift of ordained ministry granted in the grace of ordination has a threefold purpose because it continues the three-fold ministry of the Lord in the Church: the kingly, the sacerdotal and the profetic." (S. 221)

Dette synet bryter med det evangelisk-lutherske på flere måter. Skal en ta utgangspunkt i tanken om Kristi tredelte embete, kan en si at menighetens delaktighet i hans kongelige embete er futurisk-eskatologisk, hans prestelige embete utøver han idag som forbeder for menigheten, som på sin side er et kongelig presteskap (det allmenne prestedømme), mens tjenester med ordet og tilsvarende nådegaver er organer for hans profetiske embete i dag. Noen egen ordo prinsipielt skilt fra lefolket ved ordinasjon rekner ikke den lutherske bekjennelse med, men taler prinsipielt og forenklet om det ene embete (ministerium) med ordet og sakramentene (sml. CA 5). Ordinasjon til dette embetet er en gammel skikk, som går tilbake til aposteltida, men ikke et sakrament. Det nye testamentet knytter ikke åndsutrustning og nådegave sakramentalt til ordinasjonen, selv om det er naturlig å be om dette ved innvielse av nye embetsbærere. I "Om kirkens babylonske fangenskap" skriver Luther: "Det som gjør en til prest eller biskop, er ordets tjeneste." Noen "sier at det som er stilt opp av kirken, har like store autoritet som det som er stilt opp av Gud, for kirken er styrt av Den Hellige Ånd. Men kirken har sitt opphav i løftesordet gjennom troen, får næring og blir opprettholdt ved dette løftesordet. Altså er det kirken som blir til ut fra Guds løfter, og ikke Guds løfter som blir til gjennom den. For Guds ord står over kirken på en slik måte at de to ikke kan sammenliknes."

Mønsteret med et tredelt embete, biskop, prest, diakon, har nok røtter i oldkirken, men i NT er det stor frihet i det vi kan kalle embetsmønstret. Det tredelte embetet er en historisk differensiering. Vi er ikke engang forpliktet på urkirkens embetsmønster, langt mindre på det som fulgte i oldkirken. Augustana taler prinsipielt om ett embete med nådemidlene, innsatt av Gud (art. 5), og det er da menighetens ansvar å kalle skikkede menn til dette (sml. art. 14). Heller ikke art. 28 er uttrykk for noen prinsipiell episkopalisme. På bakgrunn av den gitte historiske situasjonen behandler denne artikkelen ytre ordninger i kirken prinsipielt. I Luthers "Bekennnis" 1528 kalles Kristus kirkens eneste hode. Det kan ses som uttrykk for Luthers antipapalistiske grunntese fra reformasjonens første fase. Men i fortsettelsen appliserer reformatoren den på forholdet til "die Bisschoue odder pfarrer", som ikke er "heubter / noch herrn / noch breudgame" i kirken, men "diener / freunde / vnd wie das wort Bisschoff gibt / auffseher / pfleger / odder furseher". Her ligger tesen om det allmenne prestedømme bak, selv om den ikke kommer eksplisitt til uttrykk. Samtidig fastholder Luther et kirkelig embete uten å trekke noe prinsipielt skille mellom biskop og prest. For Luther er det prinsipielt samme ministerium, selv om en særlig tilsynsfunksjon hører med til kirkens bene esse. I "Bekenntnis" skjelner han da også mellom "Bischofen" og "Pfarher", men det grunnleggende episkopatet har Herren selv. Det kirkelige embetet består ikke i å herske, men i å tjene. Embetet er vennetjeneste, og embetsbærerne står ikke over de allminnlige kristne. Biskop defineres som "auffseher /pfleger / odder furseher". Tilsynsmann og eldste er i NT samme embete, hevder Luther. Dette prinsipielle synet på embetet ligger under når Luther selv i 1542 ordinerer Nikolaus von Amsdorff til biskop i Naumburg. Liturgien var langt på veg den samme som ved presteordinasjoner i Wittenberg. Håndspålegges er en bevitnelse, på liknende måte som ved brudevigsel, hevder Luther.

Ekteskapet

Den gresk-katolsk / "gammelkatolske" fellesuttalelsen framholder ekteskapet som bilde på "the great mystery of the love and unity which exists between Christ and the Church he founded (cf. Eph. 5:32)" (s. 222) "In bringing children into the world and raising them in the "dicipline and instruction of the Lord" (Eph. 6:4), man has become a partner of God in continuing God's work of creation." (S. 222) Familien er en husmenighet. Ekteskapet er kjærlighetens mysterium par excellence. Ekteskapets hovedsakelige hensikt ("principal purpose") er kjærlighet og enhet mellom ektefellene, og dette oppnås når de blir i Helligåndens nåde (s. 222). "The Church, which has blessed marriage since ancient times, "so that it responds to the Lord and not to the lust" (Ignatius of Antioch, Polyc. 5.2 - PG 5.724), is not simply giving its blessing to the natural union of man and woman, but rather is uniting the new couple in the eucharistic fellowship and thereby placing the marriage in the context of the mystery of the Church." (S. 222)

Etter Luthers syn er guddommelig innstiftelse og løfte konstituerende for et sakrament. I "Om kirkens babylonske fangenskap" sier han: "Ekteskapet kan - være et bilde på Kristus og kirken, men det er ikke noe guddommelig innstiftet sakrament. Dette er noe mennesker i kirken har funnet på, villedet av uvitenhet både om saken og om ordet." Evangelisk-luthersk etikk vil framheve ekteskapet som skaperordning og nok tillegge forplantningen og ansvaret for barna minst like sentral betydning som forholdet ektefellene imellom.

Det synes som de gresk-katolske og/eller de "gammelkatolske" kanskje begrenser presteekteskap gjennom sølibatsløfte for ugifte ordinander og forbud mot nytt ekteskap for en ordinert mann etter ektefellens død. Etter evangelisk-luthersk syn rår her frihet. Etter reformatorenes oppfatning var det også grunnlag for gjengifte for en uskyldig fraskilt. Her mener jeg imidlertid det gammellutherske syn trenger korrigering bibelteologisk og ut fra oldkirkens lære. Men jeg mener også at den gresk-katolsk /"gammelkatolske" fellesuttalelsen er for ettergivende når den om skilsmisse sier: "In the strict sense - a marriage cannot be dissolved for reasons other than adultery or death of one of the spouses; but the Church, out of forbearance and love for people, acknowledges other, analogous reasons. In its pastoral care the Church is guided by divine commandment and the divine disposition to forgive as it deals with marriages which have failed due to human shortcoming." (S. 222f) Om gjengifte sier ikke fellesuttalelsen noe direkte.

Eskatologi

Den gresk-katolsk /"gammelkatolske" fellesuttalelsen om de siste ting viser at en står sammen om en sentral bibelteologisk orientert grunnleggende eskatologi. Men fellesuttalelsen går utover skriftmaterialet og drøfter helgnenes stilling og forsvarer bønn til dem. Det er problematisk at det heter: "Prayers to the Mother of God and the Saints to intercede for us with God in whose presence they live and are continuously heard by him rest on the same assumptions. The supplication of the Saints contributes to God's mercy being bestowed on the living. This forms a strong and perpetual bond between the Church militant and the Church triumphant. Even though believing and teaching that, after death, it is not possible for those in the ranks of the sinners to cross over to join the righteous, the Church, following an ancient tradition, celebrates Eucharist in the faith, and with the hope, that God will remember those fallen asleeep in mercy; it also conducts memorial services and commends acts of charity to the faithful. This gives expression to the loving fellowship between the living and those who have already passed on, together with the hope of one's own ressurection. "We blieve that the prayer will be a very great advantage to those on whose behalf it has been brought" (Cyril of Jerusalem --)" (S. 225) I de schmalkaldiske artikler II,II sier Luther: "Selv om englene i himmelen ber for oss, slik som Kristus selv gjør, og selv om de hellige på jorden ber for oss og kanskje også i himmelen, så følger ikke derav at vi skal påkalle englene eller helgnene, tilbe dem, faste for dem, holde fester for dem, holde messer, ofre, opprette kirker, altre og gudstjenester for dem, og tjene dem på andre måter, anse dem for hjelpere i nød, tilkrive dem alleslags hjelp og fordele særskilte hjelpeoppgaver mellom dem - slik som papistene lærer og gjør. For dette er avgudsdyrkelse, og slik ære tilkommer Gud alene."

Kirkelig kommunion. Forutsetninger og konsekvenser.

En egen gresk-katolsk /"gammelkatolsk" fellesuttalelse drøfter gjenopprettelse av kirkelig kommunion. Kirken er Kristi legeme, der de troende er bundet sammen "in the unity of faith, worship and Church order" (s. 227). Eukaristifellesskap forutsetter enhet i troen. Bare i Kristi ene legeme er enheten i troen og Helligåndens samfunn gitt. Når det er spørsmål om å gjenopprette eukaristifellesskap, må en både spørre om en står hverandre tilstrekkelig nær, og om forskjellene gjør at splittelsen må fortsette. Dersom en gjensidig anerkjenner fellesskap i troen, er det åpent for full liturgisk-kanonisk kommunion. Kirken vil forklare og regulere de liturgiske og kanoniske konsekvenser på basis av tradisjonen fra den udelte kirke. Dette fellesskapet betyr ikke uniformitet i liturgisk ordning og kirkelig praksis, "but rather embodies an expression of the fact that the historically legitimated development of the one faith of the ancient and undivided Church is preserved in each of the participating Churches. This fellowship also does not require the subjection of one Church with its tradition to the other Church, for this would contradict the reality of the fellowship. The Churches united in full communion will fulfill their responsibilities in the world not isolated from each other, but on principle together." (S. 228f)

Såvidt jeg skjønner er det de gresk-katolske som er mest restriktive. "Gammelkatolikene" har fra 1930-tallet hatt interkommunionsavtale med anglikanerne, men såvidt jeg vet, ennå ikke oppnådd det med de gresk-katolske. Med den utstrakte enighet som uttrykkes i fellesuttalelsene, er det ikke så lett å se hva som er grunnen. Etter evangelisk-luthersk syn er det tilstrekkelig til kirkelig enhet å være enige om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning (CA 7). Denne enighet kan ikke sies å være tilstede mellom den evangelisk-lutherske og den "gammelkatolske" kirke.

Avslutning og konklusjon

I det foregående har vi sett på forholdet mellom "gammelkatolsk" og luthersk teologi ut fra de gresk-katolsk / "gammelkatolske" fellesuttalelsene. Gjennomgåelsen gjenspeiler derfor strukturen i disse. Det har vært en enkel framgangsmåte. Men minst like naturlig hadde det vært å legge den evangelisk-lutherske læren til grunn for gjennomgåelsen og sett på en del temaer som nå i liten grad er behandlet. Vi kan tenke på dialektikken mellom lov og evangelium, toregimentslæren, antropologien, rettferdiggjørelsen ved troen alene. Det evangelisk-lutherske nådemiddelbegrepet er annerledes enn det gresk-katolsk /"gammelkatolske" sakramentbegrepet. Alt tatt i betraktning kan det ikke være tvil om at evangelisk-luthersk teologi har en struktur som er mye annerledes enn strukturen i den "gammelkatolske" teologi.

Typisk for "gammelkatolikker", gresk-katolske og anglokatolske, og vel også for romersk-katolske, er forestillingen om en opprinnelig udelt kirke i oldtid og tidlig middelalder. For "gammelkatolikker", gresk-katolske og anglokatolske vil da ekumenikk dreie seg om å søke tilbake til denne felles enighet og ordning. Bortsett fra at forestillingen historisk er svært anfektbar, må evangelisk-luthersk teologi prinsipielt oppfatte prosjektet som herlighetsteologisk. I likhet med de romersk-katolske rekner "gammelkatolikkkene" og andre med en synlig kirke på en annen måte enn de lutherske og søker kirkelig enhet ikke bare i enighet om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning, men i ytre ordninger, blant annet et tredelt embete med biskop, prester og diakoner. En kan på mange måter beundre "gammelkatolikkene" og de gresk-katolske for troskap mot oldkirken slik de forstår den. Også evangelisk-luthersk teologi må være villig til å etterprøve standpunkter i enkeltspørsmål i lys av olkirkelig teologi som uttrykk for tidlig tolkningshistorie. I trinitetslæren, kristologien og eskatologien er det en grunnleggende samstemmighet mellom lutheranere og "gammelkatolikker". Men i antropologien og læren om frelsestilegnelen, som jo henger nøye sammen, går det etter alt å dømme et klart vannskille. Det samme gjelder i synet på forholdet mellom Skriften og tradisjonen. Evangelisk-luthersk teologi kan ikke gi etter her uten å opphøre å være evangelisk-luthersk. Det ser heller ikke ut som "gammelkatolsk" teologi kan gi etter i synet på tradisjonen, i ekklesiologien og embetssynet uten å opphøre å være "gammelkatolsk".

Konklusjonen er at læresamtaler gjerne må føres med den "gammelkatolske" kirke som med hvilket som helst annet kirkesamfunn, men at det slik saken står, ikke er naturlig med en episkopal tilknytning til den "gammelkatolske" kirke. Etter evangelisk-luthersk lære er også et særskilt bispeembete et adiaforon.

En del litteratur om den "gammelkatolske" kirke

"Atlas zur Kirchengeschichte", nyutg. v. Jochen Martin, Freiburg - Basel - Rom - Wien 1988, s. 73* (tekstside) og 111 (kartside).

Ernst Gaugler: "Die Geschichte der altkatholischen Bewegung" art. i "Ekklesia" III,II; "Die altkatholische Kirche", Gotha 1935.

Rudolf Keussen: "Lehre, Verfassung und Kultus der Altkatholischen Kirche" art. i "Ekklesia" III,II, 1935.

Adolf Küry: "Die Beziehungen des Altkatholizismus zur Anglikanischen und zur Orthodoxen kirche", art. i "Ekklesia" III,II, 1935.

Einar Molland: "Konfesjonskunnskap", 2. utg., 1961, s. 147ff. (Mollands bok er også brukt til arbeid med oldkirkelige symboler, den anglikanske kirke og den gresk-katolske kirke.)

Herbert Neufeld: "Die Altkatholische Kirche in Österreich, der Tschechoslowakei, Jugoslavien, Polen und Amerika", art i "Ekklesia" III,II, 1935.

"Old Catholic - Orthodox Conversations", s. 390ff.

"The Road to Unity. A collection of agrred statements of the joint Old Catholic - Orthodox Theological Commissions", s. 193-229.

Sokneprest Ragnar Andersen

Bjørnstadvn. 64

1712 Grålum

Tlf. 69 14 43 08