Er folkekirken troverdig?

Prester og biskoper i Den norske kirke (Dnk) lover ved sin ordinasjon å forkynne og lære i samsvar med Skriften og den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelse. Men i praksis blir kirkens læregrunnlag satt til side.

Kirken er omtalt i Den apostoliske bekjennelsen: «Jeg tror på Den Hellige Ånd, én hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn ...». Vi tror at i denne verden finnes et fellesskap som kalles «de helliges samfunn». De omtales som hellige fordi de ved troen på Jesus har fått syndenes forlatelse og del i Hans rettferdighet. Bare Gud vet hvem dette er.

Men denne kirken har synlige kjennetegn. I Dnks bekjennelsesskrift Augustana artikkel 7 (her forkortet CA7) kan vi lese: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltes rett.» Den rette lære finner vi i Den hellige Skrift. Den som leter etter den egentlige kirke, bør oppsøke en forsamling der forkynnelse og sakramentforvaltning er i samsvar med Bibelen.

Folkekirkens dåpsteologi er kritikkverdig. Den er treffende beskrevet av professor Sturla Stålsett i Vårt Land 6.11.2015: «Troen i dåpen er ren gave fra Gud, som gis alle på samme vis og i samme monn ... Vi i Åpen folkekirke har svart et «ja» til dåpens tilstrekkelighet og likhet for alle, og et «nei» til enhver kirkelig sortering i A-lag og B-lag.» Denne folkekirke-tenkningen har i dag bred tilslutning blant kirkens prester og biskoper.

Kirkens dåpspraksis demonstrerer at kirken mangler troverdighet. Her lover foreldre å oppdra sine barn til å forsake djevelen og alt hans vesen, og til å tro på Gud som den allmektige himmelens og jordens skaper. Oppdragelsens mål er at barna skal tro på Kristus som vår Herre, han som ble unnfanget av Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Og tro på hans død og oppstandelse og hans gjenkomst for å dømme levende og døde. Men hvor mange foreldre og prester tar denne forpliktelsen på alvor?

Professor Oskar Skarsaune har i sin bok «Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham?» (2018) tatt et grundig oppgjør med folkekirkens dåpslære og praksis. Han viser til at dåpsteologien i oldkirken, middelalderen og den lutherske reformasjonen ikke sies å gi tro, men å forutsette tro. Tanken om at vi frelses ved dåpen alene, mangler grunnlag i Det nye testamente, skriver han, og fortsetter: «Det paradoksale ved den nye dåpsteologien er at mange av dem som hevder den, samtidig forfekter det syn at barna også forut for dåpen har barnekår hos Gud og kan kalles Guds barn, og at alle blir frelst til slutt.»

Rettferdiggjørelseslæren uttrykker grunnlaget for kirkens eksistens. Alle mennesker er født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær. Dette fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd (CA2). CA4 slår fast «at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder».

Ved ordinasjonen pålegger biskopen presten «at du forkynner Guds ord klart og rent, som det er gitt oss i Den hellige Skrift, og som vår kirke vitner om i sin bekjennelse ...». I et intervju i Vårt Land 16.2.24 sa prost Ingeborg Sommer at det ikke finnes noen fortapelse bak døden. Da preses Olav Fykse Tveit 23.2 ble spurt om hvordan en biskop skal opptre overfor prester som lærer i strid med kirkens lære og bekjennelse om frelse og fortapelse, valgte han ikke å svare. Taushet taler ofte sterkere enn ord.

CA12 fordømmer dem som benekter at de som en gang er rettferdiggjort, kan miste Den Hellige Ånd. Men «de som har falt etter dåpen, kan få tilgivelse for syndene når som helst, når de omvender seg». Omvendelsen er sammensatt av to deler: «Det ene er angeren eller den redsel som jages inn i samvittigheten når synden blir kjent, den andre er troen, som avles av evangeliet eller avløsningen, og som stoler på at syndene forlates for Kristi skyld, og trøster samvittigheten og frir den fra redselen.» Det finnes en sunn gudsfrykt som virker syndserkjennelse, tilgivelse, omvendelse og nytt liv. Dette er kjennetegn på en rett forkynnelse.

Gud er glad i alle, hører vi ofte. Men hans kjærlighet til den fortapte verden er kommet til uttrykk på en bestemt måte: «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16). I samme kapittel fortsetter apostelen: «Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (v. 36) Læren om at alle mennesker blir frelst til slutt, har intet grunnlag i Skriften. Den undergraver både evighetsalvoret og Jesu misjonsbefaling. Hvorfor driver vi misjon dersom det ikke er nødvendig å tro på Jesus for å bli frelst?

Biskopens oppgave er omtalt i CA28: «Å tilgi synder og forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og å stenge de ugudelige, som er kjent for sin gudløshet, ute fra det kirkelige samfunn, ikke med menneskelig makt, men med Ordet.» Blir dette praktisert i Dnk i dag? Videre leser vi: «Men når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem, Matt 7,15: ´Vokt dere for de falske profeter.´Gal 1,8).» Rett forkynnelse tar oppgjør med vrang lære.

I Guds rike er det Gud som er Herre. Og Guds folk følger sin Herre. Han veileder oss ved sitt åpenbarte ord. Bibelkritikken har ikke bare satt sine spor i Dnk. Alle kirkesamfunn og kristelige organisasjoner er utsatt for tidens relativisme. Noen frykter læreuenighet og unnlater å ta oppgjør med vranglæren. Dette er livsfarlig for troen. Et kirkesamfunn som avviser eller i praksis undergraver Bibelens autoritet, fungerer ikke etter Guds vilje og mangler troverdighet.