Er jeg fortsatt ønsket som prest?

Av sokneprest Sverre Langeland

Den norske kirke har i snart 60 år levd med to legitime standpunkter i spørsmålet om det er rett å ordinere kvinner til prester og biskoper. Kirken har ønsket å ta vare på kvinnelige prester og deres kall og samtidig bevare i tjenesten prester som stod fast på kirkens tradisjonelle lære. Ønsket om romslighet og samhold har vært sterkere enn smerten over splittelsen. Den siste tidens debatt i Vårt Land og uttalelser fra sentrale aktører i kirkens maktapparat gir signaler om at romsligheten nå er forbi. Det har aldri vært lettere å være kvinnelig prest enn det er nå. Hva er så grunnen til at kirken nå vil kvitte seg meg og mine meningsfeller? Er det fordi man regner med at vi som står for dette har blitt så få at kirken nå kan klare seg uten oss? 

Da jeg i 1991, etter å ha arbeidet med embetsteologien i flere år, måtte konkludere med at argumentene for å bryte med kirkens apostoliske tradisjon ikke var holdbare, var jeg allerede ordinert og i prestestilling. Jeg var da klar over at jeg måtte stå for denne overbevisningen og bære de handlingsmessige konsekvensene. Tilliten til biskopene som åndelige ledere var svekket. Samtidig var kirkens kall til tjeneste tydelig. I dilemmaet om jeg kunne fortsette som prest kom de såkalte «kjørereglene» med en løsning. Både biskop, prost og prestenes fagforening pekte på «kjørereglene». «Kjørereglene» bygger på prinsippet om samvittighetsfrihet i spørsmålet om kvinners adgang til prestetjenesten. Den gang het det fra kirkens ledelse at Den norske kirke har to syn på kvinners prestetjeneste. Når skjedde skiftet fra to syn til ett? Det skjedde gradvis, etterhvert ble det mer og mer vanlig å si det, og nå blir det slått fast som virkelighet. De som tror at kirken på sikt vil kunne leve med to motstridende lærer i vigselsspørsmålet bør merke seg utstøtelsesmekanismene som nå er i sving. 

Fra mine overordnede har jeg gjentatte ganger i disse snart 30 årene fått høre at jeg med mitt ståsted er ønsket som prest. Det har også gitt meg frimodighet i tjenesten, og til å støtte unge prester med samme teologi i sitt prestekall. Flere ganger har jeg fått bekreftet fra biskopen min at «kjørereglene» gjelder i Bjørgvin bispedømme. Sist skjedde dette i et møte med biskop Halvor Nordhaug og daværende preses Helga Haugland Byfuglien på Bjørgvin bispekontor 26. mars 2019. Nordhaug sa at kjørereglene er gjeldende praksis i Den norske kirke, og Byfuglien bekreftet dette. 

«Kjørereglene» har hele tiden vært en nødvendig bekreftelse på at mitt ståsted er legitimt i kirken. Men nå har flere sentrale maktpersoner i kirken tatt til orde for avvikling av disse, og innføre ordinasjonsnekt og stillingsstopp. Den nye preses har uttalt seg i samme retning.

I «kjørereglene» heter det: «I spørsmålet om kvinners adgang til prestetjeneste er det samvittighetsfrihet i Den norske kirke.....Ingen skal pålegges alter- og tjenestefellesskap i strid med sin samvittighet.» Alle vet at det ikke er meningstvang i kirken. Om det skulle bli tvang til å delta i gudstjenestefellesskap i ornat, og obligatorisk deltakelse av kvinnelig prest ved ordinasjoner, er prinsippet om samvittighetsfrihet brutt. Da stilles vi overfor valget: Å handle mot vår samvittighet eller forlate prestetjenesten. Slik jeg ser det er presteembetet en videreføring av den apostoliske sendelsen fra Herren selv. Kristus brøt med mange av samtidens tradisjoner for å sette kvinner i tjeneste i kirken. Men han valgte kun menn til apostler. Apostelen Paulus bekrefter at det er menn som skal ha hyrde- og læreembetet i kirken. Både skapelsesteologien og inkarnasjonsforståelsen ligger til grunn. Det er derfor utelukket å handle mot min samvittighet i dette spørsmålet. Dette har jeg stått for, og hatt kirkens støtte for å stå for, i snart 30 år. Men nå er det blitt nødvendig å spørre: Ønsker kirken meg fortsatt som prest? 

(Første gang publisert i Verdidebatt 12.10.20)