Er klassisk kristen etikk farlig?

Ikke uventet har den nye ressursen «Identitet og seksualitet» skapt reaksjoner.

Generalsekretær for Skeivt kristent nettverk (SKN) Solveig Gjesdal, generalsekretær for Norges Kristelige Studentforbund (NKS), Eline Heidisdatter Lorentzen, kommentator i Vårt Land, Åste Dokka, og nå sist Oslo biskop i Den norske kirke, Kari Veiteberg, har på ulikt vis kritisert både innhold og form.

De skriver hver for seg, men deler noen felles anliggender. Interessant nok er disse å finne i den samme teologiske strømningen, om at erfaring og følelser er bestemmende for bibeltolking, i stedet for at Bibelen kaster lys over og gir hjelp til livstolkning.

I dette ligger også en tydelig forskyvning av tyngdepunkt i hva som blir det sentrale i det kristne verdensbildet og trosuniverset.

Grove karakteristikker

Flere av dem har merket seg at selve opplegget har en kjærlig og omsorgsfull tone. Vi er glade for at det blir lagt merke til, for det har vi jobbet mye med.

Vi ønsker som Jesus å møte mennesker med både nåde og sannhet. Og vi ønsker å bidra til samtale og en mindre polarisert dialog. Det kan virke som om dette siste ønsket ikke blir delt av våre kritikere. Dokka hevder at en klassisk kristen etisk undervisning om seksualitet og samliv, er farlig og kan berede grunnen for seksuelle overgrep(!).

Lorentzen bruker ord som å forsterke hatefulle holdninger, fordømmende, ekskluderende og skremmende. Det er grove karakteristikker av en kristen veiledning som siden Jesu tid har blitt undervist i hele den verdensvide kristne kirke, og som hovedtyngden av verdens kristne fortsatt forstår sitt liv i lys av.

Å skru av sitt etiske kompass?

Dokka prøver å spille to av bidragsyterne i filmene ut mot hverandre, Tormod Kleiven og Thomas Neteland, og konstruerer en motsetning som ikke er der.

Hun gjør dette på basis av en ganske så vrangvillig høring av Neteland. Han er korrekt sitert i teksten til Dokka, men karikeres ved å hevde at han vil få unge mennesker til å la være å lytte til sin egen livserfaring.

Når Neteland sier at det er verdt å stille noen kritiske spørsmål til sitt eget hjerte, akkurat slik Dokka og mange andre stiller kritiske spørsmål til Bibelens budskap, blir dette karakterisert som «å skru av sitt etiske kompass».

Ingen som har vært med i dette prosjektet mener det, eller er talspersoner for en slags blind lydighet. Vi tror bare ganske enkelt at Gud har gitt oss en livsveiledning i Bibelen som er god for oss, og som vi oppmuntrer både unge og eldre til å la være styrende for sine liv.

Neteland understreker en viktig del av vårt kristne menneskesyn: At menneskehjertet etter syndefallet er preget av mye annet enn nestekjærlighet.

For å sitere Jesus: «For fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.» (Matt 15,19). Hjertet kan altså i mange tilfeller være en dårlig veiviser, fordi «det fininnstilte samspillet mellom hode, hjerte og hormoner», også kan styres av egoisme og eget begjær.

Den indre stemmen er ikke en god nok eller tilstrekkelig veileder verken for unge eller gamle. Denne forståelsen kan snarere forsterke muligheten for maktmisbruk og utnytting.

Fører klassisk kristen etikk til overgrep?

Dokkas logikk er at når en underviser at Bibelen er øverste autoritet i spørsmål om seksuell atferd, vil det bane vei for overgrep fordi det fører til at offeret skrur av sitt eget indre etiske kompass.

Men et slikt syn legger indirekte ansvaret for overgrep på den som utsettes for overgrepene.

Ut fra vår forståelse handler seksuelle overgrep om misbruk av makt, der en person i en maktposisjon utnytter sin makt til å seksualisere relasjonen og tråkke over en annens intimitetsgrenser.

Å misbruke sin makt på denne måten, er noen helt annet enn kristen forkynnelse av hva Bibelen sier om seksualitet og samliv.

Overgrep handler altså om overgripers maktmisbruk, ikke om den utsattes forståelse av seksualitet eller «evne til å følge sitt indre kompass».

Når mennesker opplever at de blir fratatt dømmekraften, som Tormod Kleiven eksemplifiserer i videoen, skjer dette alltid i en situasjon der overgriper påfører den andre sin virkelighetsforståelse. Den påførte virkelighetsforståelsen vi har møtt mange ganger i overgrepssaker, kan oppsummeres omtrent slik: «Gud er kjærlighet og derfor er han ikke imot at vi har sex», eller «de gode følelsene vi har når vi er sammen viser at dette er Guds vilje og noe han velsigner».

Det skaper forvirring, slik maktmisbruk alltid gjør, og dermed blir dømmekraften manipulert og ens egen indre stemme blir kvalt.

Ansvaret for overgrep skal derfor legges på den som er i en maktposisjon, ikke på den utsatte som av overgriper er blitt fratatt muligheten til å protestere på den virkelighetsforståelsen hun eller han blir utsatt for.

Å misbruke sin makt på denne måten, er noen helt annet enn kristen forkynnelse av hva Bibelen sier om seksualitet og samliv, og å legge til rette for ærlige samtaler om livet slik det oppleves sett i forhold til de bibelske idealene.

En annen kristendomsforståelse

Lorentzen beskriver kjernen i kristendommen slik: «Essensen av kristendommen handler om nestekjærlighet og å omfavne alle mennesker uavhengig av deres seksuelle orientering eller identitet».

Ut fra vår kristendomsforståelse er ikke dette kjernen i kristendommen. Kjernen er at Gud sendte sin sønn, Jesus, til soning for alle våre synder og har åpnet opp et helt nytt liv som er tilgjengelig for alle mennesker ved tro, gitt av bare nåde.

Det er på denne måten Gud først og fremst har vist sin kjærlighet til verden, en kjærlighet som både konfronterer oss og bekrefter oss. Ikke bare det ene. I Lorentzens definisjon er det imidlertid det mellommenneskelige, bekreftende og seksuelle som står i sentrum.

Her blir kristendom sett på som en terapeutisk ressurs for menneskelig utvikling og bekreftelse. Jesus derimot snakket om å ta sitt kors opp og følge ham, og han utfordret sine tilhørere til å beregne omkostningene.

En annen bibelforståelse

Sist ute er Oslobiskop Kari Veiteberg som på mange måter starter der Dokka slutter. Det gir liten mening å si at en tror på Bibelen, postulerer hun.

For Bibelen er bare mange bruddstykker og fragment som er satt sammen og kan derfor umulig gi noe entydig bilde. Man må derfor tolke kritisk og lese varsomt. Underforstått: alt er menneskelige tolkninger. Fra dette utgangspunktet, kritiserer hun vår bibelbruk.

Dokka er enig i at i Bibelens verden hører sex og ekteskap sammen. Men det hører ikke åpenbaringen til, hevder hun, og er dermed ikke noe vi trenger å ta hensyn til i vår tid. At Jesus eksplisitt sier at ekteskapet er en ordning Gud innstiftet i skapelsen (Matt 19), har altså ingen gyldighet.

Det later til at hun mener at det eneste vi trenger for å navigere moralsk er det indre moralske kompass vi alle er utstyrt med. Ingen råd som tegner opp noen grenser for samtykkende voksne ser ut til å kunne tolereres innenfor et slikt etisk fortolkningsunivers.

Vårt utgangspunkt er annerledes. Vi er enig i at Bibelen må tolkes, men vi tror den er gitt oss av en Gud som har et godt budskap han vil at vi skal forstå.

Derfor oppfordrer vi alle til å gjøre som de kristne i Berøa: De tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte. (Apg 17,11). Man må verken kunne gresk eller hebraisk for å forstå Bibelen.

I alle kulturer har den bevist sin kraft til å forvandle menneskers liv ved å åpne veien til fellesskap med Gud. Så mener også vi at det finnes tolkningsregler som kan være til hjelp når en skal lese Bibelen. Et sentralt premiss er at det er Skriften selv som med sine begrunnelser av bibeltekstene avgjør hva som er gyldig for oss i dag. Skriften må være sin egen fortolker.

Vi gjør også klokt i å ta med oss hvordan kirken gjennom 2000 år har forstått tekstene, selv om kirkens bekjennelsesskrifter er en avledet norm.

En annen ekteskapsforståelse

Veiteberg påpeker riktig at Luther så på ekteskapet som en verdslig ordning, men unnlater å påpeke at han også så på ekteskapet som Guds gode ordning (Skriftet om kirkens babylonske fangenskap, 1522).

I sin store katekisme (1528/29) viser han blant annet til at ekteskapet er stadfestet og bevart ved det 6. bud. Luther kan derfor vanskelig tas til inntekt for å endre ekteskapsforståelsen. For Luther var Bibelen hellige tekster man bøyde seg for, og som han selv holdt på å miste livet i lydighet mot. En kan ikke bruke Luther for å legitimere en postmoderne, relativistisk lesning av Bibelen.

Både Veiteberg og Dokka problematiserer at Bibelen har en entydig forståelse av ekteskapet, ved å henvise til flerkoneri i GT og et patriarkalsk samfunn.

De overser helt hvordan den kristne tradisjon alltid har fremholdt Jesu ord om ekteskapet som normativt for sin seksual- og ekteskapslære – ikke flerkoneriet eller sex med slavekvinner i GT.

Å si nei til noe for å oppnå et større gode

Mye av kritikken går på at vi holder opp Bibelens veiledning om at seksualiteten hører hjemme i ekteskapet, og dermed også mener at Bibelen sier nei til seksuelt samliv før en er gift.

Dokka mener det er en fare for at man da ikke tør å handle etter sitt begjær. Underforstått, hvis man ikke realiserer seg seksuelt, blir man et engstelig og undertrykt menneske. Det er et freudiansk menneskesyn vi er dypt uenig i.

Psykologien lærer oss at til menneskelig modning hører også å lære seg å utsette behovstilfredsstillelse og å bli i stand til å si nei til noe for å kunne oppnå et større gode. Dette gjelder også vår seksualitet. Og det er faktisk et godt budskap i en kultur som ikke klarer å se seksualitet ut fra et annet rammeverk enn nytelse og samtykke (og derfor så lett ender opp med det motsatte: personlig ulykke og anklager om grenseoverskridende atferd).

Ingen av de "redningsvestene" som Dokka beskriver, som ufarliggjør fri seksuell utfoldelse, bidrar til en slik menneskelig og åndelig modning.

Når dette er sagt, er vi enige i at ikke all konservativ kristen seksualundervisning alltid har vært klok og sunn. Idealer kan framstilles på en slik måte at det å falle i synd på dette området blir den ene store synden som er så skambelagt at det kan gå på troen løs.

Det har vært viktig for oss å motvirke dette ved å få fram Bibelens budskap om nåde og tilgivelse, som noe vi alle trenger uansett hva vi strever med, både på det seksuelle området og andre områder.

En sluttrefleksjon

Ingen av kritikerne har noen kritiske merknader eller refleksjoner til vår egen tids syn på sex, eller ser noen problematiske følger av den seksuelle revolusjonens løsrivelse av sex både fra forplantning og forpliktende kjærlighet.

Det gjør at de egentlig bare speiler det som er samfunnets rådende seksualmoral. Det bekrefter for oss hvor viktig det er at det har kommet en alternativ undervisningsressurs.

Sett fra vårt ståsted er den kjærlighetsforståelsen våre kritikere beskriver en reduksjonistisk forståelse av kjærlighet og seksualitet i forhold til den visjonen vår Herre tegner opp i Skriften. Vi tror ikke vår etiske veiledning fører til overgrep, men til et godt og meningsfullt liv.

Så merker vi oss at biskopen ikke ønsker å anbefale videoene til bruk i Den norske kirke, til tross for at denne kirken offisielt har to likestilte syn på ekteskapet. Til syvende og sist handler dette om ulike forståelser av hva essensen i kristen tro er og hvilket liv vi som Jesu disipler inviteres inn i.

Det er iallfall en avklaring som for oss er klargjørende.

----------------

Underskrivere:

Normisjon

Kjetil Vestel Haga, generalsekretær

Runar Liodden, daglig leder i Acta

Vegard Tennebø, Leder, Misjon i Norge

Else Kari Bjerva, Personalleder

Laget (NKSS)

Karl-Johan Kjøde, generalsekretær

Anne-Lin Bringaker Hynnekleiv, assisterende generalsekretær

Misjonssambandet

Gunnar Bråthen, generalsekretær

Hans Kristian Skaar, daglig leder i Misjonssambandet ung

Indremisjonsforbundet

Runar Landro, daglig leder

Anja Ulveseth Heggen, daglig leder

Asle Steinbru, leder ImF-UNG

Ungdom i Oppdrag

Andreas Nordli, daglig leder

Ann-Helen Sperrud, nestleder

Tro & Medier

Jarle Haugland, daglig leder

Alexis Lundh, leder av nettverket Helt fri.net

(Tidligere publisert i Dagen)