Er president Trump Guds utvalgte redskap?

En ekstremt selvopptatt tidligere kasinoeier, programleder og forretningsmann med to skilsmisser bak seg, med et lettvint forhold til sannheten og lite respektfull omtale av meningsmotstandere er i utgangspunktet ikke det opplagte valget som kristenfolkets hjertebarn. Én viktig grunn til at han likevel har blitt det, er at han har adoptert to evangelikale hjertesaker, abortmotstand og skepsis til likekjønnede ekteskap, og at han har holdt fast på dette med en stabilitet han ikke har vist i alle andre spørsmål. Samtidig er det nok deler av dette velgersegmentet som har sans for hans framsnakking av det konservative, hvite Amerika overfor alle moderne og postmoderne tanker om mangfold og integrering. Likevel er det mye som tyder på at det også er mer spesifikt teologiske grunner for hans popularitet blant de evangelikale.

Mark Taylor er en brannmann fra Orlando, Florida. Han hevder at han i 2011 fikk en profetisk åpenbaring fra Gud som sa ham at Trump skulle bli president i USA. Siden er det blitt flere slike profetier, både fra Taylor og andre. Lance Wallnau, en av USAs evangelikale ledere, hevdet under valgkampen i 2016 at Gud hadde vist ham at han nå hadde reist opp Donald Trump som sitt redskap slik han ifølge Jesaja 45 en gang hadde brukt kong Kyros av Persia. Denne forståelsen av Trump som vår tids Kyros er blitt viktig for mange, og er antagelig en av grunnene til at kritikk av de mer moralsk tvilsomme sider ved Trumps liv og lederskap preller av på hans tilhengere. Kunne Gud bruke perseren Kyros, må han vel i vår tid også kunne bruke en politisk leder som ikke alltid lever opp til Bibelens idealer når det gjelder livsførsel.

Trump-profetiene settes inn i en åndskamp-teologi med sterke trekk av karismatisk framgangsteologi slik den er kjent fra bøkene til Essek Kenyon og Kenneth Hagin. Karakteristisk for denne teologiske tradisjonen er en forståelse av at verden er underlagt Satans herredømme, men troende som i tilstrekkelig grad kjenner de åndelige livslover, har makt til å bekjempe ham. Fra 1990-tallet av fikk denne karismatiske åndskamp-teologien en politisk dreining gjennom den bevegelsen som er kjent som New Apostolic Reformation (NAR). Ifølge NAR-ideologer som C. Peter Wagner og Lance Wallnau kjennetegnes det politiske liv av konspirasjoner som motsetter seg Guds planer for Amerika i endetiden («deep state», «fake news»). Disse konspirasjonene kan imidlertid bekjempes. Om det gjøres på den riktige måten, vil vi kunne se fram til et tusenårsrike hvor de som er på Guds parti, vil oppleve velstand og lykke, mens fiendene blir straffet.

Det ser ut til at denne forståelsen av politikk som åndskamp har fått fotfeste blant evangelikale i USA, selv om den også er kontroversiell. Billy Grahams sønn Franklin er blant Trumps støttespillere, mens redaktøren i Christianity Today, i sin tid grunnlagt av Billy Graham, tar avstand. Én grunn til at noen nå begynner å få nok, er at åndskamp-perspektivet av de ivrigste trekkes så langt at det opphever alle vanlige kriterier for politisk dømmekraft. Da Trumps dommerkandidat Brett Kavanaugh ble anklaget for å ha forgrepet seg seksuelt på en medstudent, ble anklagen tolket som uttrykk for et djevelsk komplott mot Guds utvalgte redskap. Samme skjebne rammet Michael Cohen, Trumps tidligere advokat, som vitnet mot ham i riksrettssaken i februar 2019 ved å fortelle om de usannheter han var blitt viklet inn i som Trumps medarbeider. Og for å være helt sikker på at ingen skal være i tvil om de bibelske dimensjoner over dagens amerikanske politikk, framstilles Hillary og Bill Clinton som vår tids utgave av avgudsdyrkerne Jesabel og Ahab fra Første Kongebok. Ifølge Geir Otto Holmås’ bok Ved en korsvei: Åpent brev til mine karismatiske venner (2018) og Endre Stenes kronikk i Dagen 11.6.2020 har bevegelsen også en del innflytelse i Norge.

Sekulære europeere, som er vant til å se på karismatiske vekkelsesbevegelser som minoritets-ekstremisme uten reell betydning, forstår ikke hvorfor dette kan spille en står stor rolle for mange amerikanere som det tydeligvis gjør. Men endetidsforventninger har alltid spilt en stor rolle i amerikansk religiøsitet. Mange amerikanere har en bevisst eller ubevisst forventning om at det er noe spesielt i vente for «God’s own America», og det er denne forventningen Trumps støttespillere nå utnytter. Riktignok er det adskillig ved Trump som mange ikke liker. Men er han Guds utvalgte redskap, er vel det noe en får finne seg i. Og når så mange sier det, må det være noe i det. Antagelig er det ikke helt få som tenker slik.

Likevel er NAR-ideologien dypt ukristelig. Den bygger på den forutsetning at troslivets målsetning er å kunne manipulere de åndelige livslover slik at det går de gode godt og de slemme får sin velfortjente straff. Dette er evangeliet etter Supermann, og det har ingen ting å gjøre hverken med det bibelske evangelium eller den bibelske etikk. Det Jesus lærte sine tilhengere, var å elske alle uten å gjøre forskjell på fiender og venner. Det skulle de gjøre fordi de var skapt av den Gud som selv elsker alle uten å gjøre forskjell. Det er ulike oppfatninger av hvordan nestekjærlighetsbudet skal omsettes i praktisk politikk, men hverken demonisering av meningsmotstandere eller et tøyelig «hensikten helliger midlet»-prinsipp er blant de velbegrunnede alternativer. 

Det er ingen tvil om at religiøsitet på villspor kan være dypt destruktiv. Den politiske varianten av dette ser vi nå utspille seg for våre øyne i USA, hvor mennesker, villedet av profeter som påberoper seg guddommelig innsikt, har valgt en president som selv splitter og villeder dem han er satt til å lede. Forhåpentlig er det tilstrekkelig mange som har skjønt dette til at de ikke gjør det en gang til. Det er knapt grenser for hva som kan ødelegges av ledere som mener de har guddommelig sanksjon for sin ufeilbarlighet. Det vet vi allerede mer om enn vi setter pris på. Vi trenger ikke et eksempel til.

25.6.2020

Knut Alfsvåg