Er utydelighet blitt Den norske kirkes varemerke?

Av Ragnar Andersen

Tida kan ikke lege sårene etter de fryktelige drapene i regjeringskvartalet og på Utøya. Og sympati med de etterlatte kan ikke hindre kritiske perspektiv på de offentlige reaksjonene.

Det er nok ikke lett å være biskop, slett ikke i sekularismens og flerreligiøsitetens høgborg Oslo. Herrens apostel formaner oss til å prøve oss selv før vi eter av brødet og drikker av kalken. «Kom, for alt er ferdig!» sa biskop Kvarme i domkirken 24. juli og innbød med det til nattverd, i en høgmesse som langt på veg hadde karakter av en sorgsamling, især for Arbeiderpartiet, som fronter fosterdrap og annen synd. I talen sin knyttet han til saligprisningene skrevet på inngangsdørene: ”Salige er de som sørger…  de som tørster etter rettferdighet… de barmhjertige… de som skaper fred.” Jesus sier at de sørgende skal trøstes. Kvarme appliserte dette på «muslimer, jøder og kristne, hinduer og humanetikere», som finner trøst i et større fellesskap. Paulus’ ord om at det stunder til dag, koblet han til en felles vandring i et fargerikt mangfold på tvers av politiske oppfatninger og religiøs tilhørighet. Kvarme minnet riktignok om at den oppstandne kommer fra den andre side av døden og innbyr alle som strever og bærer tunge byrder til å finne hvile hos seg. Men så trøstet biskopen seg til bønn for de døde: «I dag finner vi trøst og håp i vårt bønnerop for dem som bar de tyngste byrdene, som led mest og måtte bøte med livet. Vi ber om at Gud i sin nåde gir dem hvile.» Talen ligger på Oslo bispedømmes nettsider.

Den norske kirke har høstet lovord for sin åpenhet etter terroren. Visst må en forkynner kunne sørge med de sørgende, kunne omskifte sin røst og vite at det er tid for å tie og tid for å tale. Men den som taler, må tale som Guds ord, sier Skriften. Reformatorene lærte at det skal forkynnes klart og rent. Er utydelighetens svartekunst blitt folkekirkens varemerke?