Et alternativ

Alister E. McGrath,

The Nature of Christian Doctrine: Its Origins, Development and Function.

Oxford: Oxford University Press, 2024.

218 s.

Kristen teologi dreier seg blant annet om lærespørsmål, og svarene på disse er antatt å være viktige. Hvorfor ble det slik, og hvilken betydning har læreinnholdet i den kristne tro? Det er hva den meget produktive anglikanske teologiprofessor Alister McGrath ønsker å undersøke i sin siste bok.

McGrath var naturvitenskapelig forsker før han ble teolog, og i denne boken gjør han god bruk av denne bakgrunnen. Hans hovedtese er nemlig at det er fruktbart å se utvikling av kristen teologi som en parallell til naturvitenskapelig teoridannelse. I begge sammenhenger dreier det seg om å utvikle en helhetsforståelse som gir god mening og teste den med de mest adekvate kriterier. For kristen teologi er det bibeltekstene og akseptert kristen praksis som er de viktigste kriteriene – det var f.eks. disse ting Athanasius appellerte til i kritikken av Arius. Han drev altså med det som i moderne vitenskapsfilosofi betegnes som abduksjon; blant mange mulige forklaringer prøvde han å finne den som ut fra de relevante kriterier fortonet seg som den beste.

Denne lærebygningen har flere funksjoner; den definerer kristen (og konfesjonell) identitet, fortolker erfaring og gjør (den bibelske) historien meningsfull. McGrath utvikler dette videre ved bruk av Karl Poppers skille mellom objektiv faktisitet, subjektiv oppfatning og teoretisk overbevisning. I den siste inngår den overordnede rammen virkeligheten fortolkes innenfor, og det er viktig at den ikke blir borte, noe den gjør i rent reduksjonistiske modeller. Det sentrale element i den kristne dogmatikken er inkarnasjonen, som innebærer at en faktisk kan se Gud. Kristus manifesterer sitt eget budskap. Denne identiteten mellom handling og innhold gjør at trosinnholdet må gjenfortelles; det kan ikke reduseres til en rent teoretisk konstruksjon.

Både i teologi og naturvitenskap beveger en seg fram og tilbake mellom observasjoner av detaljer og det store bildet. Når det gjelder de overordnede modeller, kan en skille mellom dem som er rent instrumentelle (modeller med forklaringspotensiale uten ambisjoner om å avdekke virkeligheten som den er) og mer ambisiøse modeller. Vellykkede modeller glir imidlertid med tiden i retning av en realistisk forståelse; et eksempel her er Kopernikus heliosentriske verdensbilde. Både læren om inkarnasjonen og treenighetslæren har ifølge McGrath ambisjoner om realisme; de vil vise hvordan Gud egentlig er. Den økonomiske (frelseshistoriske) treenighetslæren er erkjennelsesmessig primær, men gir grunnlag for en begrunnet oppfatning av hvordan Gud egentlig er (den immanente treenighet). Den samme tilnærmingen kan anvendes på frelseslæren. Her opererer NT med et mangfold av modeller. Det er ikke nødvendig å ensrette dem; de kan være overlappende uten å være motstridende. En trenger likevel blikk for overordnede perspektiver som integrerer dem samtidig som en utnytter de affektive aspektene av de ulike metaforene.

McGrath viser også i denne boken de egenskaper som har gjort ham til en mye brukt lærebokforfatter. Han har stort overblikk, evner å sette ting i sammenheng og har et godt pedagogisk grep om framstillingen av til dels kompliserte problemstillinger. På denne måten klarer han å forene et stort materiale under et samlende perspektiv. McGrath er heller ikke en teolog som lar seg fange av ensidige teoriperspektiver slik at vesentlige elementer i trosoverleveringen blir systematisk undertrykket. Hans anvendelse av naturvitenskapelig inspirert vitenskapsfilosofi på teologiens selvforståelse er også et interessant grep. Det forutsetter et oppgjør med reduksjonistiske vitenskapsmodeller, noe McGrath har levert mye stoff til i sine mer apologetisk innrettede bøker (https://www.fbb.nu/artikkel/to-apologetiske-boeker/; https://www.fbb.nu/artikkel/det-store-mysteriet/) og som også er et viktig aspekt ved framstillingen i denne boken.

Etter min oppfatning trekker McGrath imidlertid denne parallellen for langt. En pragmatisk, abduktiv tilnærming til de data adekvat kirkelig teologi nødvendigvis må forholde seg til (Bibelen og overlevert liturgisk praksis) gir utvilsomt et fundament for å fastholde vesentlige elementer av kristen læreoverlevering, men modellen har likevel, slik jeg ser det, en grunnleggende svakhet. Slik McGrath framstiller det, fins det ikke stabile kriterier for hvordan en skal vurdere hvilken teori som best integrerer adekvate data; disse kriteriene er selv kontekst-avhengige (s. 43). Selv om en må kunne forutsette at kristologi, treenighetslære og frelsesforståelse alltid vil være sentrale elementer i kristen læreoverlevering, vil innholdet i disse nødvendigvis endre seg med tiden uansett hvor stabile (mye av) de grunnleggende data er.

Denne kritikk av ideen om gitte kriterier knytter McGrath til den pragmatiske vitenskapsfilosofiens metafysikk-skepsis; en bør unngå «universalized metaphysical theory» og holde seg til «essentially pragmatic matters of judgement» (fremdeles s. 43). For det første kan en reise spørsmålet om dette er mulig; pragmatisme framtrer her i seg selv som en universell metafysisk teori. For det andre er det et spørsmål om dette er forenlig med den metafysiske forankring både Nikenum og Chalkedon-konsilet forutsetter, og som har å gjøre med den i prinsippet uoverstigelige forskjellen mellom evighet og tid. At inkarnasjonsdogmet insisterer på at det er etablert en bro over det uoverstigelige, er utvilsomt riktig nok, men en forståelse av det umulige i prosjektet forblir et gitt kriterium for alle forsøk på å formidle det.

At dette er en innvending som problematiserer fundamentet for McGraths tilnærming er noe han ikke kan eller ikke vil se; det er uansett ikke en innvending han drøfter. Det gjør at to viktig kritiske spørsmål til prosjektet hans blir stående ubesvart: 1) Bryter han ikke på denne måten med kontinuiteten i den kristne overleveringen? 2) Blir ikke hans egne kriterier for etablering av sakssvarende kristen teologi på denne måten utilstrekkelige?

Et viktig utgangspunkt for McGraths bok er behovet for å levere et alternativ til George Lindbecks Nature of Doctrine fra 1984. Jeg tror McGrath har rett både i at det er nødvendig med et slikt alternativ og at han selv har vektige innvendinger å komme med. De blinde flekkene i hans egen tilnærming er imidlertid såpass store at et helt vellykket alternativ synes jeg ikke han har gitt oss.

2. juli 2024

Knut Alfsvåg