Et hus i strid med seg selv?
(Ressurser) Kirketukt
Både Bispemøtets arbeidsutvalg og Bispemøtet drøftet høsten -93 den situasjon som er oppstått i Øksnes menighet. Her er et kvinnelig menighetslem av stedets prest blitt meddelt at han ikke kan gi henne nattverden på grunn av hennes holdning til det ufødte livs menneskeverd. Hun har som kommunelege offentlig støttet den abortlov som kirken forøvrig har forkastet ut fra det 5.bud, og har dessuten utført abortinngrep i henhold til samme lov. Samtidig har Sør-Hålogaland biskop grepet inn, satt prestens avgjørelse til side og meddelt henne nattverden, hvorpå det er appellert til Kirkedepartementet. Bispemøtet har bedt biskopene Bergan og Fougner om å legge frem en innstilling i saken til behandling på kommende bispemøte (BM 23/93).
Den situasjon som er oppstått er helt uholdbar for alle parter i kirken. Kirkerådets direktør har uttalt at det ikke er Den norske Kirke som har nektet legen nattverden, bare en (tilfeldig?) prest i denne (VL 21.4.93). Biskopen har forsvart sin handlemåte med bl. a. å henvise til at kirketukt som noe mer enn en privat formaning er umulig i en folkekirke. Man går til alters på eget ansvar, hverken prest eller biskop har ansvaret (VL 12.7.93). Dagsavisen Dagen har imidlertid støttet presten og fastholdt dennes rett og plikt til å forvalte sakramentet som noe mer og annet enn bare å dele det ut til dem som bestiller det (29.6.93). Det samme hevder For Fattig og Rik, som fremhever at kirketukt kan være en nødvendig handlingsforkynnelse av boten (nr. 22/93). Presten har fått støtte av sin sokneprest (VL 13.7.93), av Samråd på Kirkens Grunn, som fremhever presten som et pastoralt forbilde (Dagen 6.10.93), og av generalsekretær Helge Aarflot i en lengre artikkel i Luthersk Kirketidende (nr.15/93).
Debatten om det som er skjedd, har vist at Den norske Kirke også på dette punkt er et hus i strid med seg selv. Skal vi likevel tro at det ved Guds nåde må lykkes for et kommende bispemøte å samle kirken og skape fred og enhet på Bibelens og Bekjennelsens grunn på tross av det som er skjedd? Vi vil håpe og be om det.
Når saken skal behandles av Bispemøtet på nytt, går vi ut fra at Bispemøtet vil drøfte saken på fritt grunnlag ut fra Bibel og Bekjennelse samt Gudstjenestebokens rubrikker, som inneholder de kirkerettslige bestemmelser om prestens avgjørelsesmyndighet og biskopens rolle (Alterboken s.15f). For biskopenes uttalelse må Bibelen og kirkens bekjennelsesskrifter være avgjørelsesgrunnlaget, støttet av de kirkerettslige føringer som Gudstjenesteboken gir. Vi vil anta at bispemøtet uttaler seg på prinsipielt grunnlag om nattverdnektelse som botsmiddel i kirken, om prestens fullmakt og plikt som sakramentsforvalter, og om biskopens rolle. Samtidig kan bispemøtet neppe unngå å ta stilling til det som faktisk har skjedd i Øksnes. Vi forutsetter da at de faktiske forhold omkring kommunelegens etiske holdning og praksis er oppklart og kan etterprøves.
En rett nattverdforberedelse innebærer "å prøve seg selv" før en går til Herrens bord. Selvprøvelsen må likevel ikke settes opp mot det ansvar kirkens ordinasjonsliturgi pålegger presten som sakramentsforvalter i menigheten. Derfor vil vi sterkt advare mot det syn som er kommet frem bl.a. gjennom Sør-Hålogaland biskops redegjørelse, at "enhver kan gå til alters på eget ansvar". Det er intet mindre enn en full ansvarsfraskrivelse å hevde noe slikt. Det vil være dypt alvorlig dersom en på prinsipielt grunnlag avskaffer kirketukt og nattverdutelukkelse som botsmiddel i kirken under henvisning til at det er vanskelig å praktisere i den aktuelle kultursituasjon.
Dagens fosterdrapspraksis er hjemlet i loven om selvbestemt abort. Den er imidlertid en så himmelropende synd mot det 5. bud at kirken hverken kan eller må gi samvittighetene ro dersom den skal være tro mot sitt kall som Guds røst i vårt land. Barnas blod roper til Gud fra sykehusene hver eneste dag. Dersom kirken aksepterer den dehumanisering som ligger bak disse drapene, vil den vanskelig kunne bli noe troverdig bolverk mot annen dehumanisering i vår tid. Historiens spor skremmer i så måte.
Her vil vi tillate oss å minne om at Holocaust ble gjennomført av høyst ordinære mennesker på en byråkratisk korrekt, rutinemessig og hygienisk måte, legitimert av rikets lover. Idehistorisk er det en rekke likhetspunkter mellom det menneskesyn som lå bak massedrapene dengang og fosterdrapene i vår egen tid. I begge tilfeller dreier det seg om mennesker, skapt i Guds bilde, som uskyldig blir ofre for et kynisk menneskesyn. Også i dag administreres "ordningen" rasjonelt og "lovlig" av alminnelige yrkesutøvere. En kristen kirke kan ikke uten å tape sin integritet stille seg indifferent til slik uhyrlighet. Ei heller fraskrive seg moralsk ansvar ved å meddele selvbestemt adgang til Herrens nådebord til slike som i tro og gjerning fastholder fosterdrapet som etisk legitimt. Det er synd også mot det første bud.
Vi vil håpe at biskopene viser mot til å være tydelige for alt folket i denne sak. De ville i så fall vise seg som sanne veiledere for kirke og folk, oppleve å få sin autoritet styrket blant presteskapet og det troende lekfolk i kirken, og samtidig få sin rettmessige del av belastningen ved å bli aggresjonsobjekter for den stadig mer avkristnede opinion.
Vi ønsker følgelig en uttalelse fra Bispemøtet i Øksnessaken som med ny tyngde fastholder det åndelige og moralske ansvar hos alle parter, samtidig som den rydder opp i den strid som er oppstått i Herrens hus om dette spørsmål. Uttalelsen må også holde frem Guds skapervilje i følge Skrift og Bekjennelse, forkaste dagens abortlov og -praksis som synd, og kalle alle kirkens lemmer til en grunnleggende holdningsendring og bot som forutsetning for å bruke nattverden på verdig måte. Samtidig vil vi be Bispemøtet å klargjøre det prinsipielle forhold til, og de bibelske forutsetninger for rett kirketukt og for en rett forvaltning av binde- og løsemakten. Likeledes vil vi be biskopene klargjøre sitt forhold til presten som sakramentsforvalter i den lokale menighet, og hvilke kriterier som skal ligge til grunn for at en biskop eventuelt skal kunne overprøve sakramentsforvaltningen i lokalmenigheten. En avklaring i tråd med kirkens læregrunnlag på disse punkter vil kunne gi ro og enhet i kirken, selv om det skulle bli storm forøvrig.
En kirke som er klar i sitt budskap, vil bedre nå frem med Guds Ord til vårt folks og våre myndigheters samvittighet. En kirke med rak rygg og respekt for Herren og Hans Ord, vil også bli møtt med respekt i vårt folk. Klarhet og tydelighet er derfor en forutsetning for at kirken fortsatt skal kunne være en kirke til frelse og velsignelse for det norske folk.