Et kall til troskap

FBB-nytt: LEDER

Nr. 4, Des 1989, 26. årgang

Et kall til troskap

Representanter for kirkelige bekjennelsesbevegelser i Sverige, Danmark og Norge har vært samlet til en felles konferanse i Oslo 27.10.1989 i regi av Foreningen For Bibel og bekjennelse (FBB i Norge).

I alle våre nordiske folkekirker finnes det mange lekfolk og prester som nå ikke lenger kjenner seg igjen i sin egen kirke. Avkristning har lenge preget våre land. Men også i kirkene er det skjedd en avkristningsprosess som vi føler skremmende.

I denne situasjon vil vi peke på at det i Guds ord finnes klare eksempler på lignende situasjoner. Det er skjedd tidligere at Guds folk er blitt redusert til bare en rest (se 1.Kong. 19).

Til alle som føler seg rådville over at de nordiske folkekirkene synes å ha sviktet sin arv og sitt kall, vil vi fremholde:

Våre folkekirker tilhører Den treenige Gud, Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Han vil selv beskytte, nære og lede sitt folk. Kallet til oss er å være tro mot Kristus, og derigjennom Guds ord, og å fortsette ufortrødent fullførelsen av misjonsoppdraget. For at dette skal kunne virkeliggjøres, foreslår vi følgende punkter som særlig aktuelle når enkeltpersoner, grupper og menigheter forsøker å se og fullføre sitt kall:

1. Fordi kirken er Kristi legeme, må våre folkekirker vokte seg mot å forfalle til et offentlig religionsvesen eller et almenreligiøst serviceorgan. Bare Guds ord og kirkens bekjennelse må få bestemme i kirken. Statlige og demokratiske maktorganer må ikke få forlede oss til å glemme at det er Gud alene vi skal lyde, ikke mennesker.
2. Fordi kirken er satt til å være mor for sine barn, må våre folkekirker fornye sin diakonale forpliktelse. Jesus Kristus tjente sine små venner. I Kristi etterfølgelse er vi kallet til å vise praktisk omsorg for Guds barn og alle mennesker i alle livsvanskeligheter.
   Derfor må det diakonale embete gjenreises i våre menigheter. Den enkelte kristne må tilegne seg en diakonal livsholdning. Og menighetene må ansette diakonisser og diakoner som på heltid vier seg til et slikt liv i nærkontakt med vår tids problemer, både menneskelig, åndelig og sosialt. De må dessuten avlønnes like godt som menighetens prester. Plikten til å tale det ufødte barns sak må på en særlig sterk måte prege alles samvittigheter i denne tid.
3. Fordi kirken er Kristi hjord, må de som er satt til hyrder i våre folkekirkemenigheter se til at de nøye vokter hjorden. Mot dem som forfalsker Guds ord må vi uavkortet bekjenne troens sanne ord. Alle Guds barn har dette ansvaret sammen med dem som er satt til hyrder i menighetene. Vi trenger en bibelsk fornyelse av mønsteret for arbeidet i menighetene:
   Sammen må vi tjene vår Gud i gudstjenestelig lovprisning og tilbedelse. Kirkens dåpspraksis må markere et sterkt kall til etterfølgelse i tro. Fornyelse og undervisning må gi innføring i Bibelen, troens kilde, og veiledning til å leve etter Guds hellige bud. Nattverden må bli menighetens regelmessige styrkemåltid. Menighetsordningene må legges til rette for sjelesorg og skriftemål.
4. Fordi kirken er Guds folk i verden, må våre folkekirker være klar over at vi hører hjemme i den ene alminnelige og verdensomfattende kirke. Nordens folkekirker er i så måte bare kirkeprovinser. Vår kallelse er å være et Guds folk som sammen er på vandring mot Jesu Kristi gjenkomsts dag.

Derfor må vi alltid la Guds ord og sakramenter bli båret videre ut. For Guds kirke må bygges i alle folkeslag. Gjennom misjonskallet må vi engasjere oss for kirkens universalitet. Den dagen vår Herre Jesus Kristus kommer igjen, vil han gjøre oss til én hjord under én hyrde (Johs. 10,16).

Når situasjonen er blitt slik at mange ikke lenger kjenner seg igjen i våre nordiske folkekirker, og når troens folk mest ligner på en rest som er blitt tilbake, har vi bare en vei å gå: Omvendelsens, troskapens og lydighetens vei til en ny forpliktelse på Kristi eget ord.

Derfor vil vi si: Vær ikke for snar til å gi opp håpet for våre folkekirker i en mørk tid. La oss hver på vårt sted stå fast i tro, bekjennelse og utholdenhet.

Kanskje kan Gud ennå vise oss den nåde at han lar sin lysestake fortsatt bli stående i våre nordiske folk (Åpb. 2,5; sml. 1,13 og 20).