Et kirkeskip

Det var ikke jeg som forlot Den norske kirke, men den som forlot meg

av Alf Danbolt, prest i Den lutherske kirke i Norge og rektor i Adfontes presteutdanning.

Takk til Sofie Braut for mange tankevekkende og gode kommentarer til aktuelle spørsmål! Men det undrer meg at hun skrev (7/12-23): «Det faktum at noko endeleg oppgjer med Dnk aldri har kome frå konservativt hald, er interessant i seg sjølv.» Jeg kunne nok mange ganger sagt omtrent det samme i frustrasjon over utviklingen i DnK mens jeg var aktiv der. Men hva er egentlig et endelig oppgjør? For det har vært mange kraftfulle oppgjør mot utviklingen i DnK gjennom årene, flere med store omkostninger som rettsaker og avskjedigelser – uten at det har ført til endret kurs i DnK. Skuffelsene kom hver gang det ikke ble noe «endelig oppgjør», i stedet måtte vi etterhvert innse at det endelige oppgjøret ble med oss. Det var tungt å erkjenne, men det åpnet for noe helt nytt. Men det nye begynner alltid med ransakende spørsmål og refleksjon rundt den aktuelle situasjon, kanskje noe slikt som dette:

«Vi har et flott kirkeskip i landet. Det har kraftige motorer, og utmerkede fasiliteter. Det er et riktig stort skip hvor det er mange rom og høyt under taket. Noen klager riktignok over at det er en sikkerhetsrisiko med de store vinduene og de åpne løsningene, men de fleste tenker ikke så mye over det så lenge det er fint vær. Og så gode stoler og senger som det er ombord i skipet! Dessuten er det et redningsteam ombord som trener i det innvendige bassenget - for skipssiden er så høy at det er litt vanskelig å se noen som ligger i vannet. Ja, skipet er så stort og flott at det nesten er vanskelig å merke bølger og uvær. Derfor har nok mange glemt at de er på sjøreise med de farer som kan true. Ja, mange har glemt at det kan finnes mennesker i havsnød.

Livet ombord på kirkeskipet DnK er rikt og spennende. Alle som vil får være med i en komite eller et styre. Viktige møter holdes stadig i de mange møterommene ombord. Det blir ikke alltid så mye tid til familie, venner og naboer, for det er så mye som skal gjøres. Skipets trykkeri går døgnet rundt for å trykke opp alle sakspapirer og referater etc. De mange ansatte i sekretariatet har flust opp å gjøre. Det er dessuten flere avdelinger ombord med mange medarbeidere som løper fra det ene til det andre for å holde alt i gang.

Det har vært til dels sterk strid om den kursen skipet skal følge - men det er færre og færre som bryr seg om det fordi man har det så bra ombord. De som kritiserer blir gjerne oppfordret til å reise med en annen båt om de ikke kan finne seg til rette. For poenget er blitt mer og mer selve reisen, og ikke målet. Biskopene forsøker å finne en felles instruks for livet ombord på skipet. Men samtidig stikker de ut helt motstridende kurs for skipet! Det er klart at det er viktig å ha klare regler for kirkeskipet, men hva betyr egentlig det om kursen er feil?

Kontrasten til de 12 disiplene i en liten fiskerbåt på Genesaretsjøen er stor. Men det underlige er at de var trygge midt i stormen, og de hadde ikke hatt problemer med å dra opp og hjelpe eventuelle andre som også var i nød - båtripa var jo nesten nede i vannskorpen. Ikke slik og forstå at de ikke var redde, men de hadde Jesus ombord! Har vi det i vår store atlanterhavsdamper av et kirkeskip? Eller har vi bygget en skute som er så flott og fin, med så mange sikkerhetsdetaljer osv at vi har glemt Jesus? Er vi som Titanic på vei mot undergangen fordi vi i menneskelig overmot overser de farer Guds ord advarer oss mot på veien mot målet?

Det er klart at dette bildet som jeg har tegnet er helt skjevt - fordi det ikke er vi som bygger kirkeskipet. I de fleste gamle kirker finner vi en åttekantet døpefont som et symbol for de åtte sjelene som ble frelst i Noas Ark. Dåpen er vår frelses ark som fører oss velberget gjennom dommens ild, slik arken førte de åtte velberget gjennom dommens vannmasser. Slik skipet vernet dem mot vannet, vil dåpsvannet verne oss. Den som lever i dåpens pakt, i syndenes forlatelse for Jesu skyld, er ombord i det kirkeskipet som omfatter mennesker i mange kirkesamfunn, og fra folkeslag over hele jorden. Det er ikke et menneskelaget skip, men et Guds under. Og det er nettopp her jeg er redd for at vi i vår egen fortreffelighet er i ferd med å lage oss et eget skip slik jeg tegnet det for litt siden, eller kanskje flere? For vi kan dette med å organisere både i kirke og bedehus. Det store spørsmålet er om vi ved dette vårt arbeid faktisk holder kjød for vår arm slik det står i Jer 17,5? ...»

Slik begynte formannens tale som jeg holdt i Organisasjonenes Fellesråd 16/10-1997 med det som i Vårt Land ble kalt en ramsalt kirkekritikk (18/10-97). Fra min side var det rannsakende spørsmål til min egen kirke og det organisasjonsarbeidet jeg også var en del av. Talen ble trykket i Fast Grunn 6/97. Takk til Dagen som omtalte talen på en god måte (18/10 og 20/10) og forsvarte meg på lederplass i den debatten som fulgte etter foredraget (21/10-97). Mange ville ha seg frabedt slik kritikk, og bad meg forlate DnK. Kanskje dette bildet kan fungere som et memento i flere sammenhenger også i dag? Bytt gjerne ut DnK med eget kirkesamfunn/ organisasjon.

Jeg kommer fra bedehusland. Min oldefar ble omvendt som konfirmant i 1846 og ble med blant haugianerne. Som voksen ble han med å danne Bergens Indremisjon, og ble søndagsskolelærer der, før han bygget bedehuset i Sandviken og startet søndagsskole der. Hans sønn og min farfar fortsatte der han slapp, og min far som etter misjonærtjeneste i NMS og prestetjeneste i Oslo ble rektor på NLA og hovedstyremedlem i Indremisjonsselskapet. Som nyutdannet prest begynte jeg som forkynner i Østre Østfold Indremisjonskrets før jeg ble generalsekretær i Norsk Søndagsskoleforbund.

Jeg kommer fra et kirkelig bedehusland. I min oldefars hjem der flere av byens prester gikk inn og ut, og gjerne overnattet om de kom utenbys fra. Min farfar skrev i sin dagbok som konfirmant i 1879 om kirkegang hver søndag formiddag og bedehuset på kvelden. Som voksen var han med i det frivillige bispedømmerådet, og en av biskopens støttespillere i Bergen i tillegg til stort engasjement på bedhuset, søndagsskolen, Indre sjø, Havnemisjonen, NMS, avisen Dagen osv. To av hans sønner ble misjonsprester, tre av døtrene giftet seg med prester, og flere i neste generasjon ble prester. Det var egentlig utenkelig å forlate DnK, men etter mange skuffelser innså jeg at det ikke var jeg som forlot min kirke, men den som hadde forlatt meg og ikke ville ha noe med meg å gjøre om jeg ikke ville følge med på veien bort fra klassisk kristendom.

Et kirkeskip

Bryte opp eller bli?

av Alf Danbolt, prest i Den lutherske kirke i Norge og rektor i Adfontes presteutdanning.

Det er nok flere som har tenkt som Sofie Braut: «Eg er sjølv ein del av dette biletet. Eg held på medlemskapen i Dnk av grunnar som berre delvis er klare for meg sjølv. ... også vanlege kyrkjemedlemmar har eit problem». (Dagen 4/12-2023) Jeg var også der frem til begynnelsen på 2000-tallet og tenkte: Er det nødvendig å gå ut? Kan det enda skje en endring i DnK? Hvor skal vi gå?

Kanskje kan de norske utvandrernes møte med ulike kirkesamfunn i USA hjelpe oss til å tenke friere slik de gjorde i sitt nye land uten noen statskirke? Her er litt av referatet fra samtalene på et kirkemøte i 1877 om hvordan en skulle forholde seg i et kirkesamfunn som farer vill i læren:

«Ingen skal gå ut uten videre. Det er ikke nok at han for sin egen del innser at samfunnet farer vill i læren; men det er også hans plikt å vise dette, og vitne for dem han har stått i brodersamfunn med. Gjøre sitt til at så mange som mulig kunne komme til erkjennelse av den guddommelige sannhet og unngå den sjelefare som er forbundet med å bli værende under påvirkning av Guds Ords forvanskning. Den som gir sjelene gift i stedet for sunn mat. Dette krever selv alminnelig nestekjærlighet.

Man ville vise stor ukjærlighet mot sin neste når man visste at maten var forgiftet, og passet seg selv, men tidde stille når andre nøt den til sin undergang. På samme måte ville den også forsynde seg mot sine medmennesker som bare ville holde seg selv borte fra forgiftet åndelig mat, uten å advare andre i sitt trossamfunn mot å fremture i sitt syndige forhold til Skriften og slik utsette seg for stor sjelefare.

Hvor lenge han skal vitne uten å forlate dem, er det vanskelig å sette en regel som må følges i alle tilfelle.» En veiledning som kan passe også i dag?

Jeg vil nå fortelle kort om min vei gjennom det som må kunne kalles nyere norsk kirkehistorie. Jeg vokste opp i DnK og fant det vanskelig å forlate kirken jeg hørte hjemme i: aktiv i skolelaget, forkynner i Indremisjonen og søndagsskolelærer og generalsekretær. Er det nødvendig å gå ut? Kan det enda skje en endring i DnK? Hvor skal vi gå? Jeg deltok på mange møter på 1970 og 80-tallet med drøftinger av den teologiske utviklingen i vår kirke i regi av Forening for Bibel og Bekjennelse (FBB).

En løsning? 3/12 1990 var vi samlet på nok et FBB-seminar. Der bestemte vi oss til å gå sammen i «Samråd på kirkens Grunn» (SKG) hvor hele bredden av den såkalt «konservative» delen av Den norske kirke var med fra de såkalt høykirkelige til de såkalt lavkirkelige. Overskriften i Vårt Land 4/12-1990 var: «Kirken skal gjenreises som bekjennelseskirke. 40 prester bak nyopprettet fellesorgan». Målet var en reformasjon av DnK. SKG hadde 254 betalende medlemmer i 1994, blant dem Carl Fredrik Wisløff, Børre Knudsen, Bernt Oftestad, Asle Dingstad, Ottar Myrseth, Alf B. Oftestad, Odd Sverre Hove, Jan Bygstad, Finn Indrebø mfl. Men da det viste seg at vi måtte prøve å finne et alternativ til DnK, skiltes veiene i 1996. Det var sårt, men vi skiltes med respekt for hverandre. Min vei gikk ikke i retning av en katolsk kirke, så hva nå?

Utviklingen i DnK hadde stø kurs bort fra Bibel og bekjennelse. Enten måtte en bli værende som en ubehagelig stein i skoen så lenge det overhode det var mulig uten å gi legitimitet til den forvrengningen av evangeliet som skjedde i DnK. Eller så måtte en finne en vei utenom DnK. Slike prosesser tar lang tid og gir ofte mange skuffelser som vi vet fra kirkehistorien. Det er mye enklere å fortsette som før, enn å bryte med det vante og begynne noe nytt. Kanskje det er derfor så mange velger å bli værende i DnK, samt pga vaner, familiebånd, arbeid, tradisjoner, venner osv. Men hvor kan jeg og mine bli bevart i en sann tro til det evige liv?

FBB har hele veien stått sentralt i dette oppgjøret. Men fra å være en sterk korrigerende stemme innad i DnK, er FBB idag satt på sidelinjen og ikke lenger tatt på alvor. De aktive i FBB er nå enten marginalisert i eller utmeldt av DnK. Det sier mye om hva som er skjedd i DnK de siste tiårene. DnK's veivalg er gjort bevisst i en helt annen retning enn den Bibel og bekjennelseskrifter peker ut for den kristne kirke.

Klarer vi å tenke løsninger uavhengig av en statskirke? Alt kristenliv i Norge har vært bygget opp i relasjon til statskirken, også frikirkene. Bedehusvirksomheten ville ikke ha eksistert om det ikke var for at staten fortsatt ville styre over kirken da samfunnsutviklingen på 1800-tallet åpnet opp for foreningsdannelser av ulikt slag uten statlig styring. Det er først nå vi er kvitt statskirken, men den fortsetter å dominere vår tankegang og våre handlingsmønstre enten vi er medlemmer i folkekirken eller ikke. Det kan være nyttig å tenke litt over. Jeg har filosofert litt over dette i en artikkel som kan leses her: http://lkn.no/2023/statskirkesystemet-har-preget-oss-mer-enn-vi-tenker-over

Den lutherske kirke i Norge (www.lkn.no) som ble opprettet i 2006, er min kirke. Her kjente jeg igjen kirken jeg hadde vokst opp i, med gudstjenester og feste i Guds Ord som talt av Gud selv gjennom profeter og apostler. Den utdanner unge prester som forplikter seg på å forkynne og tjene i troskap mot Bibel og bekjennelse. Med slike prester kan barn og barnebarn få hjelp til å bli bevart i en sann tro til det evige liv. Her vi står ikke alene, men sammen med lutherske kirker over hele verden med millioner av trossøsken gjennom International Council of Lutheran Churches.

Vi som vil arbeide på klassisk luthersk grunn fant etterhvert sammen ved dannelsen av Nettverk for evangelisk-luthersk kirkesamarbeid (NELK) i 2008 etter initiativ fra DELK. (http://www.kirkenett.net/) En samling av kirker og organisasjoner som har tatt et oppgjør med den teologiske utviklingen i DnK og utviklet kirkelige alternativer, og noen som til det siste har forsøkt å finne overlevelses strategier innen DnK. I NELK er fellesskapet mellom oss styrket, og et grunnlag er nå lagt for tydeligere enhet og større praktisk samarbeid i troskap mot Guds ord. NLM og IMF ble invitert med, men takket nei. De har valgt andre nettverk, for det har vært flere ulike tiltak fra «konservativ» side i møte med utviklingen i DnK de siste tiårene. Alle har hatt marginal betydning for de valg som er gjort i DnK, men det er heller ikke noe nytt i kirkens historie. Det har alltid vært mange som velger et annet evangelium som passer dem bedre (Mt 7,13 Gal 1,6ff). Som alltid må vi be Gud om visdom til å finne veien videre (Jak 1,5).

(Tidligere publisert i Dagen)