Et kritisk blikk på den nye samlivsetikken

Terje Hegertun og Harald Hegstad forsikrer oss om det positive ved det likekjønnede, trofaste samlivet. Men lar den nye samlivsetikken seg forsvare ut fra etablerte kriterier for kristen tro og lære, eller er det i realiteten et nytt rammeverk som her etableres?

Det er særlig tre kriterier som er interessante i denne sammenheng. En kristen trosoppfatning skal 1) bygge på en naturlig lesning av de mest relevante bibeltekstene, 2) ivareta kontinuiteten i den kristne læreoverlevering, og 3) ivareta skapertroen ved at de mest framtredende og entydige positive trekk ved virkeligheten oppfattes som uttrykk for Guds nærvær.

Mye tyder på at den nye samlivsetikken kommer til kort på alle disse tre punktene. Den viktigste bibeltekst i denne sammenheng er framstillingen av menneskene før syndefallet i 1 Mosebok 2, og det er ingen tvil om at det er forholdet mellom mann og kvinne som der holdes fram som det normative. Det er heller ingen tvil om at forståelsen av samliv og ekteskap gjennom hele kirkens historie bygger på denne tilnærmingen. Den nye samlivsetikken representerer altså noe radikalt nytt. Det seksuelle samliv mellom mann og kvinne viser mennesket på sitt mest fruktbare og er derfor et særlig tydelig uttrykk for guddommelig nærvær. Å ta bort kjønnsaspektet og redusere stedet for Guds nærvær til en abstrakt ide om trofasthet er derfor en avvisning av tanken om verden som transparent for guddommelighet. Det dreier seg altså om en sekularisert virkelighetsforståelse der skapertroen er tømt for innhold.

Mot dette står Hegertuns og Hegstads forsikringer om at den nye samlivsetikken er uttrykk for mønstergyldig fromhet og båret av en mye sterkere omsorg for medmennesker enn det kirken tidligere har fått til. Å forankre et teologisk standpunkt i det forbilledlige ved sin egen fromhet er imidlertid et prosjekt som også kan ha sine negative sider.

Teologiske nyheter som avviser tanken om Guds nærvær i de skapende øyeblikk har vi sett mange av gjennom kirkens historie. De skaper alltid splittelse og teologisk forvitring. Det ser ut som det går slik denne gangen også.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)