Et nytt stort slag i åndskampen

• FILM/DOKUMENTAR:

• Fridtjof Kjæreng (regi):

• «En prest og en plage»

• Medvirkende: Børre Knudsen, Ragnhild Knudsen, Kjersti Knudsen, m.fl.

Kinofilm-portrettet av biskop Børre Knudsen er blitt et velsignet levende og gjenkjennelig portrett av hovedpersonen. I kraft av det intenst sterke trosvitnesbyrdet til Kjersti, Ragnhild og Børre Knudsen representerer filmen dessuten et nytt, stort og seierrikt slag i åndskampen.

Regissør Fridtjof Kjæreng har bygget portrettet opp gjennom en intens vekselvirkning mellom nåtids-portretter av parkinson-rammede Børre Knudsen og fortids-reportasjer fra noen av de mest dramatiske episodene for 20-30 år siden. Vekselvirkningen gjør at biskop Børres tunge og slitsomme lidelseshistorie utruster kamp-vitnesbyrdet hans med en ny – og simpelthen tilbakevirkende – vitnesbyrd-kraft som er aldeles forbløffende.

Jeg ante ikke at noe slikt kunne gå an, da jeg satte meg i kino-setet for å se denne filmen.

Men da jeg etterpå tenkte over tingene, slo det meg at jeg antagelig hadde vært vitne til en slags kino-aktualisering av skriftordet om at Guds kraft fullendes i skrøpelighet. Ja, i dyp og slitende tung skrøpelighet.

Derfor håper jeg at mange, mange mennesker vil finne veien til å se denne sterke filmen. Jo flere seere, jo større sjanse for at Guds Ånd kanskje på nytt kan vekke oss sløve frafalls-nordmenn til ny omvendelse.

En sterk og kjærkommen side ved denne filmen er den brede plassen den vier til Ragnhild Knudsen. Hun har måttet tenke mange tunge tanker om hvordan ektefellens kamp mot fosterdrapsloven kom til å bli svært dyrekjøpt for ekteparets fem barn. Hun innrømmer et sted i filmen at hun sikkert har lettest for å huske best de tunge og triste tingene underveis.

Denne tungsindige ettertanken er faktisk særlig viktig for vitnesbyrd-kraften i denne filmen. Ekteparet vet nok godt om bibeltekster som kunne tenkes å svare på spørsmålsstillinger knyttet til følgevirkninger for familie og barn av trofaste trosvitnesbyrd. Men det er ikke det som her er saken. Det er tvert imot viktig at nettopp Ragnhild Knudsen på denne tydelige måten får offentliggjøre en hovedsak i det mors-embedet som kom til å bli så mye tyngre å bære for henne enn hun kanskje på forhånd tenkte.

Filmen byr eller blant annet også på en særegen kontrast mellom biskop Aarflots prekestol-opplesning av det siste (!) hyrdebrevet mot fosterdrapsloven og Børre Knudsens utstøtelse fra Aarflots kirke gjennom kollas-opplesningen for den neste Balsfjord-presten, Torstein Lalim.

Filmen hjelper oss antagelig ikke med noen slags kronologisk eller historisk beretning om Børre Knudsens tjenestevandringer langs Herrens smale veier. Men det er en urimelig forventning til en slik film.

Heller ikke får vi mye hjelp til en teologisk forståelse av hver aksjonstype i Balsfjord-prestens arsenal av symbolhandlinger. Men det er også en urimelig forventning til en slik film.

I stedet legger denne velsignet sterke filmen all vekt på å vise oss hvor ualminnelig slitesterkt Børre Knudsens vitnesbyrd om menneskets skapelse i Guds bilde fremdeles er – 20-30 år etter avsendelses-datoen.

Takk for filmen, regissør Kjæreng. Og takk for det dyrebare trosvitnesbyrdet, Kjersti, Ragnhild og Børre Knudsen!

Se også andre omtaler av filmen her.