De nordiske romersk-katolske biskoper sendte i slutten av fastetiden ut et Hyrdebrev om menneskelig seksualitet. Utgangspunktet her er regnbuen som tegn på pakten mellom Gud og menneskene. Den er i vår tid blitt merket for en bevegelse som på en tilsvarende måte legger alle menneskers verdighet til grunn. De romersk-katolske biskopene finner likevel grunn til å gi uttrykk for uenighet når denne bevegelsen «fremmer et syn på menneskets natur som abstraherer personlighetens inkarnerte integritet, som om fysisk kjønn var tilfeldig.» Og de protesterer når slike «vyer» også pålegges barn til tross for at dette ikke er en etablert sannhet, men «vågale hypoteser». Gudsbildet sitter nemlig også i kroppen.
Biskopene vet at ikke alle har like lett for å anerkjenne sin gudgitte identitet som mann og kvinne og uttrykker sin forståelse for det. Her må det gis rom for vekst og for at ikke alle har nådd like langt. Men der er likevel et mål for denne veksten, og det er deres oppgave som biskoper å peke på dette målet. Det vil de gjerne gjøre; de ble ikke, sier de, «vigslet for å kun å forfekte våre egne, innskrenkede oppfatninger.»
Det er fra en side sett ikke noe oppsiktsvekkende i det de romersk-katolske biskopene her sier; dette er økumenisk og på en helt ukontroversiell måte katolsk kristentro. Ut fra de lutherske trosbekjennelser er det ingen ting å ta avstand fra her. Samtidig vet vi at dette er kontroversielt, ikke bare blant protestanter og lutheranere, men også langt inn i den romersk-katolske kirke. Protestene fra det hold mot hyrdebrevets innhold har da heller ikke latt vente på seg. Desto viktigere er det at dette sies, og at det får den anerkjennelse og tilslutning det rettmessig har krav på.
19.4.2023
Knut Alfsvåg