Et sikkert håp

I debatten som for tiden pågår i Vårt Land og Dagen om fortapelsen gis grovt sett tre posisjoner. Enkelte avviser klart at det finnes en fortapelse. Andre viderefører det klassiske synet som hevder det motsatte. I tillegg finnes mellomposisjoner. I noen av disse fastholdes fortapelsen formelt, men ledsages av fortolkninger som i praksis kan sette den til side. Ståle Kristiansen (Vårt Land 7. nov.) har trukket fram den sveitsiske katolske teologen Hans Urs von Balthasars (1905-88) åpning for at ingen går fortapt. I Hva får vi håpe fra 1986 innvender Balthasar mot motbøren han har fått mot dette synet at han «aldri har talt om visshet, bare om håp». Jeg vil knytte noen kommentarer til dette mellomste alternativet i debatten og begrenser meg til ett poeng, nemlig forholdet mellom tro og håp, som altså Balthasar har formulert, og nå er blitt presentert av Kristiansen.

Det kristne håpet må ikke løses fra troen. Det er «ett håp» ifølge Efeserbrevet, som det er «én tro» og «én dåp» (4, 4), og i Hebreerbrevet beskrives det som et «ankerfeste» innenfor helligdommen der fremme hvor Kristus har gjort alt klart (3, 6; 6, 18ff); med andre ord er håpet definert. Kristne har et håp med et helt bestemt innhold. I Eskatologi i vår tid fra 1955 skriver Balthasar i tråd med denne tankegangen at det kristne håpet motsatt «innenverdslige former for håp» ikke er en «formodning» om en lykkelig slutt, men henter sin kraft fra noe objektivt og dermed henger intimt sammen med troen. Jeg har ikke grunnlag for å ta Balthasar til inntekt for min tilnærming på bred basis, men mener dette utsagnet av ham sier noe vesentlig.

Poenget mitt er at håpet ikke er et håp om noe annet enn det Kristus har lovt, frelse for dem som tror på ham. Håpet retter seg mot oppfyllelsen av løftet, og består ikke i menneskets egne ønsker eller antagelser. Kristus er selv håpet. Den evige skjebnen er knyttet til hans person og verk. Ham identifiserer vi på bakgrunn av det han har gjort og talt, «Jesus Kristus og ham korsfestet» (1Kor. 2, 2).

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt. 11, 3). Debatten som føres minner meg på dette spørsmålet til Jesus. Det er riktignok talt i en annen frelseshistorisk kontekst enn vår, men det minner oss likevel på det enestående ved Frelserens komme. De som lover frelse uavhengig av tro på Kristus, løser frelsen fra ham. En slik tenkning er sett fra et klassisk teologisk ståsted spekulativ. For vi kan vite så – og bare så – mye om livet etter døden som Jesus og apostlene har åpenbart.

Vi skal ikke håpe på en senere frelseshusholdning. Det finnes intet annet håp enn det som ligger i troen på Kristus. Jeg stiller med andre ord spørsmålstegn ved det håpsbegrepet vi ser hos enkelte i debatten om fortapelsen. Vi kan ikke si sikkert om mennesker at de er gått fortapt, har altså ikke informasjon om dette på individnivå, men det betyr ikke at fortapelsens realitet er uklar, for Jesus forutsetter dette i mer omfattende uttalelser og sier meget tydelig at ikke alle vinner det evige livet (Matt. 7, 13f). Her må vi med andre ord forholde oss til totaliteten av det bibelske vitnesbyrdet.

Ole Fredrik Kullerud

Foreleser ved teologisk college
Ulaanbaatar, utsendt av NLM

(Stått på trykk i VL 16.11.2016)