Etikk i krise. Og: Vekk fra glasshuset!

Da Den norske kirkes lærenemnd offentliggjorde uttalelsen "Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken", pekte jeg på at begge fraksjoner i nemnda var fanget i en tolkningsmetode som er villig til å sette konkrete skriftord til side gjennom slutninger ut fra overordnede perspektiv, eventuelt perspektiv en skal være blitt oppmerksom på gjennom samtidskonteksten. Rett nok er det en forskjell mellom nemndas modernistiske og mindre liberale fraksjon og den mer liberale postmoderne fraksjonen, men forskjellen er for liten. Fraksjonene følger hverandre såpass langt i tolkningsteorier at det kan se ut som tilfeldigheter avgjør om en stanser ved å spille Bibelen ut mot seg selv i spørsmålet om hodeordningen, eller om en også gjør det i homoseksualitetsspørsmålet. Minst to nemndmedlemmer hadde da også gått over til den mer liberale side undervegs. En av disse var Laila Riksaasen Dahl. I en kronikk i VL 05. august 2013 begrunner hun dette. Et utsnitt av kronikken gir et klart bilde av tankegangen hennes. Fru Dahl skriver:

"Når de skriftlærde og fariseerne gransket lovens bokstav, refset Jesus dem for ikke å ha grepet lovens dypere mening: Kjærligheten til Gud og til nesten. Matt 23 ble i denne sammenheng utslagsgivende for meg. Ved mitt ønske om å overholde de etiske formaninger, syntes jeg at jeg mistet kjernen i Jesu måte å møte mennesker på. Slik handler det om forholdet til nesten: Jeg så at jeg forsømte ”det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap” (Matt 23,23). Nestekjærlighet er et av lovens to store bud. Jeg finner det umulig å være med på å sette strengere krav til andre enn til meg selv."

Denne type argumentasjon må vi belage oss på å møte ofte. Jeg kaller tolkningsmetoden deduktiv, fordi den deduserer slutninger ut fra overordnede prinsipp uten å la Skriften korrigere ens oppfatning av de overordnede prinsipp. Dermed kan fru Dahl påstå at homofiles ”ansvarlige liv” er ”i tråd med nytestamentlige normer”. Teologisk etikk oppløser seg selv på denne måten. Det trengs en fornyet induktiv metode som tar utgangspunkt i det konkrete bibelstoffet og lar Skriften ha vetorett i forhold til våre tolkninger.

Men er det noe i det når fru Dahl slår oss som sier nei til homoseksuelt samliv i hartkorn med fariseerne og de skriftlærde? Stiller vi strengere krav til andre enn til oss selv? Ja, jeg tror mange av oss gjør det. Skriften stiller samme krav enten vi kjenner dragning til det annet eller til vårt eget kjønn, nemlig at vi holder oss unna hor og utukt. Og da må vi blant annet bøye oss for dette ordet av Jesus: ”Den som skiller seg fra kona si og gifter seg med en annen kvinne, gjør seg skyldig i hor mot henne, og dersom hun skiller seg fra mannen sin og gifter seg med en annen mann, driver hun hor.” (Mark. 10,11f). Men fru Dahl kan peke på den utbredte ulydigheten mot Skriftens ord om kvinnens plass i menigheten og om skilsmisse og gjengifte og spørre hvorfor vi skal være bokstavtro når det gjelder homoseksuelt samliv. Ja, mange møter nok seg sjølv i døra, og det kan se ut som det bare er et tidsspørsmål før nye skanser faller. Tar du den, så tar du den, altså ….

Vi sitter i glasshus om vi hevder Skriftens nei til homoseksuelt samliv samtidig som vi ser gjennom fingrene med brudd på forbudet mot gjengifte. Vi ønsker ikke å legitimere homoseksuelt samliv, men hva gjør vi i forhold til gjengifte? Stiller vi i virkeligheten andre og strengere krav om avhold til homoseksuelle enn til heteroseksuelle?